Innledning
Når jeg nå skal holde foredrag for dere om retorikk i antikken, så skal jeg føre dere inn i noe som både er en fascinerende visjon, og samtidig et tveegget sverd. Det er derfor jeg har kalt foredraget Retorikk med god samvittighet, for det tillegget om god samvittighet, det fanger inn både visjonen og det tveeggede sverdet.
Først antikkens visjon. Vi skal til den greske kultur fra omtrent 400 tallet f.Kr til 200 etter Kristus. Vi skal til den tiden da demokratiet vokste fram. Vi skal til et samfunn som tok konsekvensen av demokratiets visjon.
Hva skal nemlig til for at et demokrati skal fungere? Jo, folk må slutte å bruke makt og vold for å få ting som de vil, og de må akseptere å rette seg etter flertallsvedtak som fattes etter at alle sider ved saken er belyst. Den frie meningsbrytning på det politiske torg, ble idealet. Hvis det skulle kunne fungere, måtte alle borgere med stemmerett også settes istand til å kunne hevde sine meninger. De måtte settes i stand til å kunne gjøre det på en så overbevisende måte at de kunne ha håp om å få andre med seg. De måtte lære talekunst. Visjonen om den frie meningsbrytning på byens torg, hadde som forutsetning at alle de som deltok var i stand til å kunne hevde sin mening der.
Dermed var programmet for antikkens skolevesen gitt. Det var en eliteskole dengang, for byborgere, ikke for fattigfolk. De mange år i skolen skulle først og fremst utstyre borgerne med retorisk ferdighet. Det var nemlig en ting som var felles for alle yrker, uansett om man tenkte å bli lege, astronom eller hva som helst: Alle måtte lære å overbevise andre, for den ferdigheten var avgjørende for dem både i yrkesliv og i samfunn. Retorikken ble ansett som studiets krone. Man startet med å bli kjent med historie, mytologi og grammatikk på grunnnivå. En god taler skulle kunne bruke slik kunnskap. Senere på mellomnivå og gymnasnivå ble man drillet mye mer direkte i retoriske grep.
Det er den ene grunnen til tittelen: Retorikk med god samvittighet. Alle lærere som svettet med sine mer eller mindre talentfulle elever med retoriske øvelser, de visste med seg selv: Jeg gjør en samfunnsinnsats. Jeg setter mine elever istand til å bli gode samfunnsborgere, fordi de lærer å hevde sin mening, de lærer det aller mest grunnleggende for å fungere i et demokratisk samfunn. Det var altså en samfunnsvisjon som skapte en bestemt type skole og et bestemt fag. Derfor er antikken så fascinerende. De trodde på den frie manns evne til å kunne hevde sin mening, og de tok konsekvensen av det i møysommelig praktisk arbeid.
Over til den andre grunnen til tittelen. Den som lærte retorikk godt, lærte seg et håndtverk som kunne misbrukes. En dyktig taler kunne klare å overbevise folk også om ting han visste var galt. En dyktig retoriker kunne forføre. Derfor følger det med en skygge gjennom hele retorikkens historie. Mange hadde en grunnleggende skepsis til talekunst, Platon for eksempel. De kloke lærte seg å ikke stole på andre enn dem man visste var pålitelige. De lot seg bare overbevise av dem som både kunne sin retorikk, og som de fikk tiltro til at brukte den med god samvittighet!
Alle talere måtte finne seg i å bli vurdert i forhold til tre grunnleggende krav:
Kan du ditt fag, slik at du har noe å fare med?
Kan du din retorikk, slik at du kan tale på en måte som fenger?
Er du til å stole på, er du en vir bonus, et godt menneske?
Kunnskap, retorikk og etikk. Av en god taler måtte man kreve alt dette. Jeg er sikker på at dere bevisst eller ubevisst setter de samme krav til meg nå.
Dere spør dere selv: Har jeg greie på retorikk i antikken? Ja, jeg har skrevet doktorgrad ved Universitetet her i Trondheim, der jeg bruker retorikk som metode for å lese Galaterbrevet i Det nye testamente. Boken jeg skrev på engelsk er her, og den er utgitt i USA i forfjor. Jeg vet mer enn de fleste om emnet. Men en gymnasiast i antikken, kunne mye mer enn jeg, mye mer.
Dere spør dere selv: Blir det interessant eller kjedelig å høre på meg? Vel, nå har dere hørt innledningen. Den har kanskje skapt visse forventninger, eller kanskje tatt dem fra dere? Vi får se hva det blir til videre.
Jeg håper ikke at dere spør dere selv om jeg er til å stole på. Jeg er prest, og dermed helt avhengig av å ha et godt rykte. Kanskje er det ikke så viktig her i kveld, for jeg skal jo ikke overtale dere til noe bestemt. Men de dagene jeg står på prekestolen i nabohuset, er jeg helt avhengig av at folk som hører, får tiltro til at jeg er til å stole på og vil dem vel.
Kilder og innhold.
Det er særlig to typer bøker vi har som gir oss kjennskap til retorikken i antikken. Pdes. har vi en del håndbøker for voksne folk, for dem som var ferdige i skolen, og som trengte en kortfattet oppslagsverk til bruk i sine forberedelser. Vi har praktiske håndbøker på snautt 200 små sider hver fra det første århundrede etter Kristus, slik som av Cicero og den anonyme boka ad Herennium. Vi har en mer prisnippiell håndbok av Aristoteles fra det fjerde århundrede før Kristus, og vi har flere. Slike håndbøker gir oss et bilde av hva menn dengang kunne i større eller mindre grad.
Men vi har mer. Vi har en del av skolebøkene de brukte i elementær-undervisningen, som gir oss et bilde av hvordan elevene ble drillet i retorikk. Jeg vil starte med ei slik skolebok. Den er skrevet av filosofen Hermogenes, som levde i Tarsus i Lilleasia på 100 tallet e.Kr. Tarsus var et av de aller mest kjente sentre for retorikk på den tiden. Og den aller mest kjente person som ble født og vokste opp i Tarsus, dere vet vel hva han heter? Han heter Paulus, og har skrevet de fleste av brevene i Det nye testamente. Den vesle boka på snautt 20 sider med elevøvelser som jeg skal starte med nå, den antar man er typisk for skolens undervisning de fleste steder. Så med stor sannsynlighet møter vi her den typen øvelser som Paulus i sine guttedager ble drillet i av sine lærere. La meg gi noen smakebiter fra disse elevøvelsene, og så kan vi etterhvert se på helheten. Hele tiden vil det være mye som jeg er sikker på at dere vil føle at kunne vært nyttig å kunne også idag.
I: Smakebiter fra elementærundervisningen i skolen.
a: De to første avsnittene i læreboka, handler om det å bruke fabler og historier. En fabel kan fortelles rett fram, står det her, f.eks. slik:
Apekattene var samlet for å rådslå om det var klokt av dem å bosette seg i hus. De bestemte seg for å gjøre det, men akkurat da de skulle til å sette igang, ble de stoppet av en gammel ape som sa at de ville bli mye lettere å fange dersom de ble tatt innendørs.
Det elevene skulle øve seg på nå, var to ting. Det ene var å fortelle en fabel så kort og konsist som her. Det andre var å utvide den på ulike måter, slik at man kunne vektlegge det som var viktig for akkurat den talen de skulle holde. Da kunne det ifølge læreboka bli slik:
Apekattene samlet seg for å rådslå om det var klokt av dem å grunnlegge en by. En av dem kom fram og holdt en tale for å overbevise de andre om at de også måtte ha en by å bo i. For se, sa han, se hvor heldige menneskene er. Ikke bare er det slik at hver av dem har sine egne hus, men de kan også samles til offentlige møter og i teateret. .. Slik kan man forsette med å dikte opp taler og hendelser.
Hvordan skal man fortelle slik at akkurat det som man ønsker å understreke, får oppmerksomhet? Det øvet man seg mye på. I en av håndbøkene for voksne (ad Herennium), så står det at man måtte fortelle kort, klart og troverdig. Kortfattet på det uviktige, slik at man ikke tar med uvensentligheter, og klarhet i rekkefølge og språk. Det er viktig å kunne slik idag også, er det ikke det? Vi kjeder oss når vi hører på folk som forteller og forteller uten å komme til saken, og vi rister på hodet over de som tar inn en fortelling i en tale uten at vi skjønner hvorfor de gjorde det.
Nåvel, det er mer å lære. Det er fire typer historier, sier skoleboka, og hver av dem har sine egne bruksområder. Vi har mytiske, oppdiktede, historiske og personfokuserte. Hver av dem kan fortelles på fem ulike måter:
Vi kan fortelle direkte, slik: Medea var datter av Ætes. Hun forrådte det gyldne Skinn.
Men i rettsaker, kan det ofte svare seg å fortelle indirekte, slik: Det fortelles at Medea, datter av Ætes, ble forelsket i Jason.
Hvis man driver kryssforhør, kan det passe bedre å gjøre det på den spørrende måten: Hva for en skrekkelig ting var det ikke Medea gjorde? Ble hun ikke forelsket i Jason, og gav hun ham ikke det gyldne Skinn, og drepte hun ikke sin bror Absyrtus?
Dersom man er helt i slutten av en tale, skal historier være ekstra korte, og da kan det svare seg å la store deler av være oppramsende, slik: Medea, Ætes datter, ble forelsket i Jason, gav hun ham det gyldne skinn, drepte sin bror Absyrtus...
Eller man kan fortelle sammenlignende for å understreke visse kvaliteter: Medea, Ætes datter, istedetfor at hun kontrollerte sine følelser, ble hun forelsket, istedetfor at hun voktet det gyldne Skinn, gav hun ham det, istedetfor at hun reddet sin bror Absyrtus, drepte hun ham.
Merker dere hvordan den samme fortellingen endrer karakter hver gang? En historie er bare et råstoff for en taler. Kan man retorikk, så kan man få den til å leve på sin måte, og selv bestemme hvilket inntrykk den skal gjøre.
b: Det tredje og fjerede avsnittet i skoleboka, handler om det å utfolde et kort argument, med utgangspunkt i noe som er blitt sagt eller gjort av kjente personer, eller med utgangspunkt i et ordspråk. Her kommer vi bort i en av retorikkens viktigste innsikter: Det er forskjell på den type argumenter som gjelder i logikken og de som fungerer i en talesituasjon. Vi skal ikke tenke logikk eller vitenskap når vi argumenterer, men vi skal tenke folkelig! Det mest virkningsfulle, sier denne skoleboka, det er å finne analoge situasjoner der sannheten er gyldig, samt å demonstrere at den som velger det motsatte ledes i ulykke. Dernest er det fint å hente fram berømte eksempler og autoritative utsagn som angår saken.
Tilsvarende råd gjenfinner vi også i retoriske håndbøker på et mer avansert nivå. De beste argumenter for sannheten i en påstand finner man ut fra det analoge, det motsatte, eksemplet og autoritative utsagn. Disse argumentene er de mest utbredte i rekken av en mengde såkalte almenne topoi, Aristoteles har i sin håndbok et avsnitt med 28 slike argumenttyper som er gyldige overalt, og i tillegg lange lister med spesialtyper til ulike taler. Men igjen og igjen er det fire argumenter som viser seg som de mest slående. Valget av disse argumentene må skje bevisst. Poenget er åfinne dem fra ulike livsområder og tradisjoner, slik at tilhøreren får inntrykk av at påstanden har almen gyldighet. Merk dere: Man beviser ikke at det er slik, men man skaper et inntrykk av at det er det.
I elevøvelsen nevnt ovenfor skulle Hermogenes demonstrere følgende sannhet: "De største goder lykkes vanligvis på grunn av strev, og realiseringen av dem bringer glede". Han godtgjør den ved å henvise til den motsatte erfaring fra folks hverdag ("For ting som skjer tilfeldig krever ikke arbeid, og de fører til ubehageligheter"), ved å finne en analog sannhet fra jordbrukslivet ("Bøndene må arbeide med jorden før de kan høste dens frukter"), ved et berømt eksempel fra det politiske liv ("Det var bare etterat Demostenes hadde stengt seg inne i sitt rom og strevd lenge at han høstet lønn: Æreskrans og offentlig applaus"), og ved autoritative utsagn fra mytologi og filosofi ("Hesiod sa: Da gudene så dyden, forordnet de det søte. En annen poet sier: Gudene selger oss alt det gode, prisen er vårt strev"). Når det skapes et inntrykk av at nær sagt all erfaring støtter opp under det som sies, så er det ikke mange muligheter igjen for en tilhører til å trekke på skuldrene av det! Legg merke til det at man skaper et inntrykk av sannhet uten å ha bevist det. Det er altså om å gjøre at taleren er en mann som er til å stole på, for det kan lyde like overbevisende når forføreren er på ferde. Som teolog synes jeg dette er svært interessant. Seks av mine 7 års utdannelse gikk med til å undersøke kristendommen vitenskapelig og logisk. Det er vel og bra, for folk skal kunne stole på at jeg vet hva jeg snakker om. Men retorikken lærer meg at jeg kan bruke lite av det i prekener. I prekener må jeg være på jakt etter f.eks. å understøtte bibelske sannheter med analogier som folk kjenner, motsetninger som de forstår, eksempler som er talende, og utsagn fra autoriteter som kan gjøre inntrykk.
La oss nå forlate disse elevøvelsene som har 8 avsnitt til, og heller gi et lite overblikk over hva talerne dengang måtte kunne beherske:
II Retoriske hovedkategorier.
Talentet er viktigst for en god taler. Men kan man litt teori, kan mye trening gjøre underverker!
Tre typer talesituasjoner:
Den juridiske, der man forsvarer eller anklager noen.
Den politiske, der man tilskynder eller fraråder noe.
Hyllesttalen, der en person (og hans dyder) skulle lovprises.
Man må beherske fem hovedskritt fram mot en tale:
1) INVENTIO = Det å finne stoff til talen.
3 hovedtyper argumenter:
Logos: Fornuftsargumenter (jfr argumenter som analogier, motsetninger,
eksempler og autoritative utsagn..
Ethos: Understøtte sin egen troverdighet (særlig viktig i starten).
Pathos: Spille på følelser (særlig viktig i slutten).
3 hovedoppgaver for en taler:
å lære (tale til tanken)
å behage ( bruke bilder og stilfigurer)
å bevege (involvere følelser)
Noe er for tanken, noe for øyet, noe for hjertet.
Noe er presist, noe er vittig, noe er vektig.
2) DISPOSITIO = Om å disponere talen.
Stoffet må fordeles utover en disposisjon:
Åpning. Det er viktig å skape interesse og lydhørhet. Kan gripe fatt i saken selv, ens egen person, tilhørerne, eller eventuelle motstandere.
(Saksframstilling: Viktigst i juridiske og politiske taler. Kort, klart og troverdig)
(Temapresentasjon. Pedagogisk formål. Utmynte hovedsak, gi oversikt over talens disposisjon.
Argumentasjonsdel. Selve hovedsaken. Må alltid være med.
Avslutning. Sammenfatte, involvere følelser, la hovedsaken bli sittende i bevisstheten.
3) ELOCUTIO = Om å bearbeide det språklige.
Krav til språket:
Korrekt.
Klart.
Passende (= høvelig for anledningen).
Pyntet (= noen stilvirkemidler som skaper behag.
NB: Metaforer, sammenligninger, kontraster, gjentagelser!).
En hovedmåte å påvirke en tilhører umerkelig på i retorisk sammenheng, er nemlig å legge inn visse språklige virkemidler. På den måten blir en tilhørers oppmerksomhet trukket mot visse deler av det som sies, og man kan til en viss grad styre sin tilhører mot bestemte punkter. Slike virkemidler kan være:
Ulike typer gjentagelser: Ved identiske ord, ved synonymitet, ved ordspill, ved ordlikhet, ved parallellismer etc. Dette skal vi merke oss når vi skal tale. Kunsten er å gjenta bevisst det vi vil skal sitte, men gjenta på en slik måte at det ikke blir kjedelig.
Bruk av kontraster og antiteser. Det er virkningsfullt for å sette en sak i perspektiv. Når vi maler det på bakgrunn av det motsatte, huskes det mye bedre.
Overdrivelse (hyperbol) og underdrivelse (litot) setter også tanken i sving. Del for helhet (synekdoke; pars pro toto), paradoks, allusjon, retorisk spørsmål. Og så er det alle bildene daSammenligninger, metaforer og allegoriske trekk (NB: Helst med livaktighet og bevegelse i seg).
Et par eksempler fra vår tid:
Metafor fra valgkampen: Finansminister Stoltenberg som onkel Skrue. Fra en side sett treffende: Forvalter ufattelig mye penger. Men: Det hefter noe ved metaforen: Gjerrighet, ikke ville dele. Derfor var metaforen ondsinnet! Utrolig at den ble akseptert av så mange!
Strategi i politikk: Kjedelig å høre om miljøvern generelt. Men når man istedet bruker taktikken del-for-helhet, og fokuserer på elva som renner gjennom bygda og hvilke sykdomstegn den har, da følger folk med!
Hvor skal en politiker i våre dager hente sine bilder? Jo, sier Kurt Johannesson, fra natur, trafikk og sport. Slik treffer man folk hjemme.
4) MEMORIA: Helst skal det læres utenat!
5) ACTIO: Framføringen avgjør alt! Stemmebruk og ulike fysiske bevegelser.
Avslutning.
Til sist et gulkorn fra den store kirkefar Augustin, dere kjenner ham? Det er fint om en prest er en dyktig teolog, sier han Da gjør han en nyttig jobb. Men enda bedre er det ifølge Augustin om man også kan tale med veltalenhet. Da gjør man en mye bedre jobb. Da vil tilhørerne lytte ikke bare med nytte, men også med glede (Jfr Aug. Doctr. IV.iv.8). Det er jo slik, sier Augustin, at veltalenhetens kunst brukes av mange løgnere og bedragere. Men den er også tilgjengelig for sannhetens predikanter. Retorikken er av svært stor betydning for det å kjempe for det sanne og rette. Derfor mener Augustin at gode mennesker skulle lære seg retorikk for å ta det i bruk på sannhetens side! (jfr Aug. Doctr. IV.ii.3).