1 Innledning.
Til alle tider har kristne latt seg fascinere av billedverdenen i Joh. Åp. Man drives til det fordi Jesus i første kapittel sier at det som står her er viktig. Etter at Johannes er falt på kne ned for den mektige Kristusskikkelsen, sier Kristus: "Så skriv det du har sett, det som nå er og det som heretter skal komme" (1,19). Og hvem er ikke interessert i det, å finne ut hva boka sier om det som skal komme?
Videre utfordres man kraftig av at alt som står fra kap 6 av er innhyllet i et billedspråk. Johannes får se Lammet bryte det ene seglet etter det andre, det kommer hvite, røde svarte og gulbleke hester inn på arenaen, han ser den store hvite flokk, så støtes det i 7 basuner, og det tømmes 7 vredesskåler. Og kanskje som det mest spennende av alt: I kap 13 stiger det fram et dyr av havet, med ti horn og sju hoder og en krone på hvert horn. Det lignet en leopard, hadde føtter som en bjørn og gap som en løve, og det ble en tyrannisk verdenshersker, en antikrist som forfølger kristne.
Dette synet av Dyret, som tydeligvis symboliserer noe som skal komme, når oppfylles det? Det har ikke manglet på forslag til identifisering i så måte, og nå sist hos oss husker vi den sterke debatten i vinter om EU kunne være Dyret. Nå har den debatten kjølnet noe, i alle fall i media, og det kan være grunn til å stoppe opp og spørre: Hva er det som skjer når man forsøker å anvende Åp-boka på vår tid? Med hvilken rett gjør vi det? Hvordan gjør vi det? Hva for bibelsyn og bibelbruks-metoder er det som er i spill? Det er dette vi skal reflektere over sammen i kveld.

2. Temapresentasjon.
Målsettingen min i kveld er dobbel. Jeg vil diskutere tolkningen av Dyret i Åp 13 med dere. Men dette konkrete emnet skal også få tjene som eksempel på et større tema, nemlig bibelbruk og bibelsyn mer generelt. Jeg vil lære dere fire ulike modeller ikveld for hvordan bibelstoff kan anvendes i vår tid, det som vi på fint kaller kontekstualisering. Dette er 4 modeller som kan anvendes på alle slags emner i NT, det er 4 måter å tenke på om er helt almenne.
Det kommer nå fire punkter på rekke og rad. Først i hvert punkt skal jeg si litt om modellene alment, før jeg anvender dem på problematikken i Åp.boka. Jeg vil starte med de tre modellene som jeg selv er uenig i, og til slutt vil jeg, selvsagt, bruke mest tid på den jeg selv står for. Da har dere opplegget klart for dere? Nå vet dere hva jeg inviterer dere med på i løpet av de neste 40 minuttene.

3. Argumentasjonsdel.
Først litt til begrepet kontekstualisering. Her finner vi ordet tekst, ikke sant, det er utgangspunktet. Enhver tekst står i en videre sammenheng, litterært og kulturelt, det er dens kontekst. Vi er altså ute etter samspillet mellom tekst og kontekst. Spesielt er vi ute etter hva som skjer når en to-tusen år gammel tekst anvendes i en moderne kultur. Vi trekker den gamle tekst ut fra samfunnsforholdene på Johannes sin tid, ut fra Lilleasia, drar den med oss gjennom århunderer, tvers over Europa, like opp til oss i Norge inn i en ny kulturell og historisk sammenheng. Så lar vi den komme til orde med et budskap til oss, idag. Det er å kontekstualisere den.

a: En "liberal-kritisk" modell.
Den første modellen vi skal se på har jeg kalt "liberal-kritisk"(få opp foil), og det er satt i anførselstegn, fordi det er en svært stor og upresis sekk. Men felles for mange ulike måter å betone det på, er at man er svært opptatt av kulturforskjellene. Man betoner at NT ble til i en kultur som er helt annerledes enn vår, en mye mer primitiv kultur, sier man ofte. Det som står i NT er en tilpasning til denne gamle kultur. Det angår ikke oss, vi er kommet lenger, eller vi tenker helt annerledes. Det er en stor kulturkløft mellom oss, se tegning på foilen transparenten.
 Det nye testamente avspeiler denne gamle kultur, derfor kan vi ikke bruke alt som står der. Vi må inn til kjernen i budskapet, det evig-gyldige, og bare det skal vi overføre til vår tid. Og i vår tid kan dette kjernestoffet fungere helt annerledes. Det er som å knekke nøtter: Først må man skrelle bort skallet, før vi kan nyte kjernen.
 Dette er et program som man gjennomfører over hele NT. Man kritiserer bort store deler av det som står, f.eks. i evangeliene, slik at man står tilbake med Jesu opprinnelige budskap! Det gjelder det å blankpusse.
 Åpenbaringsboka har små muligheter i et slikt program. Den er full av tidsbestemte symboler og motiver. Så her vil mange si at det ikke er noe som er verdt å overføre. Det måtte være at kapitlene om den nye himmel og den nye jord overlever, men det er ikke alle som kan strekke seg så langt heller.
 I norsk sammenheng har vi de siste årene bare hatt en eneste avhandling over Åp. Den er skrevet av Jarl Henning Ulriksen, og har tittelen: Das eschatologische Zeitschema der Offenbarung des Johannes (oversett), og ble forsvart i Trondheim i 1988. Han anser hele Åp for å være en mislykket profeti, der Johannes profeterte noe om en katastrofe i sin nære framtid som ikke slo til. Idag har vi ingenting å lære av det som står her. Dyret er en helt uinteressant skikkelse for oss idag. Dette hører ikke med til kjernestoffet som skal gjøres aktuelt. Jeg husker en replikk fra hans lærer, Ragnar Leivestad, engang han var på MF i et forskerseminar og drøftet Åp 13 og Dyret. Da sa han om tanken at dette Dyret har betydning for vår tid, at det ikke bare er feil, slike tanker skulle ikke engang ha blitt tenkt.
 Jeg vet ikke om det er mange teologer i Norge som vil hevde et slikt syn som dette. Noen er det nok. Men jeg vet at det er mange gode prestebrødre som behandler Åp slik som dette i praksis. Man snakker aldri om de vanskelige tekstene i Åp, holder aldri bibeltimer eller prekener over dem. Man tror nok teoretisk at også dette er Guds ord, men i praksis parkerer man tekstene på sidelinjen. Og dette er ikke bare prestenes skyld. På MF er det kun de siste 20 år at Åp har vært med i pensum, og fremdeles er det valgfritt. Det er kanskje litt urettferdig å nevne disse prester under den "liberal-teologiske" modell, for de vil jo gjerne ta Guds ord på alvor. Det er mer snakk om ubehjelpelighet. Dessverre er det slik, for det betyr at tolkningen av Åp i stor grad overlates til legfolket uten teologiske råd underveis.

b: Eksistensialistisk modell.
Den andre modellen har jeg kalt ekststemsialistisk (få opp foil). Den ligner svært mye på den forrige, for også her er det slik at det meste av det som står i NT skrelles bort. Det meste hører til i den tids kultur, og skal forbli der. Forskjellen er den at en eksistensialist vil prøve å se et viktig anliggende i alle typer tekster. Det går ikke an å skyve hele Åp-boka til side, for også den er drevet fram av et viktig anliggende! Alt som står i NT er drevet fram av et kerygma, av en oppfordring til avgjørelse. Og det er denne oppfordringen til avgjørelse som er viktig for vår tid. Det er den som skal få lyde også for oss, og så skal den føre til andre konsekvenser hos oss
 La oss ta Åp som eksempel. Det viktige i den boka er ikke det som står direkte. Vi må forsøke å se bak alle symbolene, forsøke å finne det motivet som driver Johannes til å skrive slik. Jo: Johannes vil oppfordre til å være rede, til å vente Jesu gjenkomst. Det er motivet som driver ham, og det er det vi skal oppfordre folk til idag også. Kristne må være beredt til Herren kommer. Det skal vi forkynne idag, enten vi bruker symbolene fra Åp eller ikke. Vi trenger en tilsvarende impuls for å leve ansvarlig i vår hverdag.
 Hele debatten i vinter om Dyret og EU sprang ut av at biskop Lønning kalte legfolkets interesse for å anvende symbolene konkret for vranglære. Da kastet media seg over saken: Trusler om vranglære fra en biskop er ikke hverdagskost.
 Hvorfor reagerte Lønning så sterkt på Arthur Berg og Gilbrant at han svertet dem så mye? Jeg tror det skyldes at Lønning selv må plasseres i en slik eksistensialistisk tradisjon. For ham er den konkrete symbolbruken ikke viktig! Derfor reagerer han sterkt når folk gjør det til hovedsak. Lønning vil se bak symbolene, til det budskapet om Jesu gjenkomst som driver det hele. Det er viktig! Å tolke symbolene kaller han i dogmatikken sin for tanketomhet, for "en hobby som ikke fører inn i, men bort fra, det konkrete ansvar overfor Gud og medmenneske som Jesu forkynnelse peker hen på. Tilfredsstillelse av nysgjerrighet, underholdningsbehov og sensasjonstrang har ingenting med Evangeliet å gjøre". (Kristen tro, 280). Her har vi en klar avvisning av å være opptatt av billedspråket i Åp. Vi må heller se gjennom det til det evangeliske anliggende som ligger i bunnen, så og si.

c: Fundamentalistisk modell.
Problemet med de to modellene vi har sett på til nå, er at man er så opptatt av kulturforskjellene mellom NT og oss at man ser seg nødt til å skjære bort store deler av budskapet i NT. Man må si at det er oss uvedkommende. Vi aner vel at det er noe logisk i den måten å tenke på, men de fleste legfolk vil vel likevel uroes over bibelkritikken som følger med. For legfolk er det mer naturlig å tenke som i denne fundamentalistiske modellen. Guds ord er Guds ord. Det er guddommelig, og ikke kulturavhengig. Det må få lyde i sin helhet også i vår tid. Hvem er vi at vi kan skalte og valte med Guds ord? Det er klart vi skal ta hensyn til kulturforskjeller når vi forkynner. Men ikke når vi ser på det normative. Da må Guds ord få lyde like uforkortet i vår tid som det lød i sin tid. Ja, og når vi kommer til Åp-boka, så kan man faktisk også snu helt om på problemstillingen: Det er først i vår tid at vi kan forstå Åp skikkelig. Da den ble skrevet var den en gåtefull framtidsprofeti (tegn piler og spørsmålstegn). Men idag, når vi begynner å oppleve katastrofene rundt oss, da kjenner vi oss igjen. Derfor kan man hevde at boka først og fremst er skrevet for kristne i vår generasjon (tegn piler og ropetegn)!
 Det er ikke noe rart at Lønning ryker uklar med Berg og Gilbrant. De befinner seg i to vidt forskjellige verdener. Lønning vil se bak symbolene, slik at de ikke blir viktige i seg selv. For Berg og Gilbrant er det tvert om symbolene som blir viktige. Det er de man skal søke og forstå, slik at vi gjenkjenner den virkelighet de viser til i dagens verden. Men dermed har man påtatt seg en oppgave som ikke er enkel.
 Det første problemet gjelder det å tolke dagens verden. Det er ikke enkelt å forstå den entydig. Tenk bare på utviklingen i Russland. For tre år siden jublet vi over at de fikk sin frihet der borte. Idag engstes vi for hvordan det kan komme til å gå. For Berg og Gilbrant er det viktig å hevde at EU er et gjenoppstått Romerrike, for profetiene knyttes til Rom i bibelen. - Men er EU er romersk rike? Vel; det byger på Romatraktaten. Men det politiske tyngdepunkt ligger ikke i Italia. Det ligger i Frankrike, Tyskland og England. Derfor er det mye mer sakssvarende å kalle det et germansk rike. Og dersom det blir noe av unionen, vil Maastricht-avtalen være det politiske grunnlag. Dermed blir det germanske enda klarere.
 - Videre: Er EU en tyrannisk makt med tanke om å få verdensherredømme? Mange beslutninger er sentralisert, ja. Det er vel det mange nordmenn reagerer på i EU-kampen. Men tyrannisk, kan man kalle det det når et nei i Danmark ryster hele EU? Det finnes da andre tyranner på historiens arene som er mye farligere. Det er nok å nevne Saddam Hussein som nå jubler fordi Bush ikke ble gjenvalgt i USA!
 - La oss så ta det med paven. Jeg har møtt bedehusfolk på Karmøy som er hele sikre på at paven representerer Dyret. De kan støtte seg til en lang tradisjon fra middelalderen for en slik tanke, der man til og med fant ut at en av pavetitlene har symbolverdien 666. Dengang ble dette hevdet om rennesansepavene som levde i luksus og overdådighet, til og med utskeielser. De var helt og fullt verdslige fyrster som forfulgte gode troende kritikere. En stund var det til og med tre av dem samtidig som gjensidig bannlyste hverandre. At slike paver bar Dyrets trekk, det kan jeg forstå. Så i sin samtid var forslaget svært bra. Når Luther så ble forfulgt, var det ikke rart at han sa det samme om pavestolen. Men idag? Hvor er Dyrets trekk i det nåværende pavedømme? Det kan ikke sammenlignes med det gamle. Samfunnet forandrer seg. Gamle tradisjoner kan ikke bare overtas uten videre.
 Nei, saken er at verden har vært gjennom krisetider før. Da har også kristne søkt å tolke sin samtid i lys av Åp-boka. Da har man også kjent seg igjen, uten at enden kom. Å tolke sin samtid er svært vanskelig. Skråsikkerhet hører ikke hjemme her.
 Det andre problemet gjelder å tolke endetidssymbolikken i Bibelen selv. Det er ikke bare verden rundt oss som er flertydig, det samme gjelder symbolikken i Bibelen. Alle bildene i Åp-boka er en sak. Men så skal dette holdes sammen med det som Jesus sier, med det som Paulus sier, og ikke minst med side opp og side ned med profetier i GT. Det er et hav av symbolikk. Stadig sies forskjellige ting om endetiden, og hvordan skal dette tenkes sammen? Man trenger et samlende perspektiv, og det gir ikke bibelen selv!
 Her vil mange protestere på det jeg sier. Mønsteret finnes i Daniel, sier de fleste, bl.a. Gilbrant (få opp foil). Man kan ta utgangspunkt i Dan 2 med synet av statuen der, og man kan tolke den som symbol for det babylonske, det medeo-persiske, det greske og det romerske rike. Så gjenoppstår Romerriket nå, dermed er vi kommet til føttene i synet. Så kan vi samle sammen profetier fra GT og NT slik at det passer med et mønster vi kan lese ut av Daniel ellers. Dette ser i utgangspunktet greitt ut. Men det holder ikke helt.
 - Mange av oss vil si at verdensrikene er feil tolket. Det medeo-persiske rike skal deles i to, slik at det er det greske og ikke det romerske som angår føttene. Det er det greske som er symbolet på tyrannen i Daniel, ikke Rom. Da er det vel ikke så lett åanvende dette som skjema lenger?
 - Dessuten står det ingenting i Bibelen om at det siste riket skal gå til grunne og så oppstå igjen halvannet tusen år senere. Det er det man forutsetter i denne tenkingen, at det er et brudd i oppfyllelsen av symbolikken. Et langt brudd. Det er ingenting hos Daniel som peker i en slik retning.
 Dere ser problemet: Man må ha et system for å kunne se profetiene i sammenheng. Så sier man at man finner systemet i Bibelen selv. Og det tror man sikkert også at man gjør. Men det er ikke helt riktig. På et eller flere avgjørende punkt smugler man inn premisser utenfra (tegn pil på foil). Dermed er det ikke bare bibelen som kommer til orde. Men det er bibelen slik den er systematisert av vår tids fortolkere.
 For meg melder det seg et spørsmål her: Kanskje symbolene om endetiden ikke skal systematiseres så nøye? Kanskje det er meningen at de skal få stå side om side uten at alt tilpasses hverandre? Hva kan vi vite om det fra samtidens praksis? Hva kan vi vite om de idealene Jesus, Paulus og Johannes hadde for dette? Dermed er vi tilbake i den gamle kulturen igjen, og vi spør hvordan ting forholdt seg da. Vi kan nemlig ikke gjøre oss blinde for de kulturforskjeller som tross alt finnes.

d: Konservativ "MF-modell".
Det finnes en vei mellom grøftene på begge sider. Det går an å tenke inn kulturforskjellene uten å måtte skjære i bibelstoffet, slik som de to første modellene måtte gjøre. Det går an å tenke inn dette og likevel kunne å gjøre hele NT gjeldene i vår tid, slik som den tredje modellen vår ønsket å gjøre.
 Denne arbeidsmåten er hentet fra ei bok av dekanus på MF: Ernst Baasland; Ordet fanger. Den består pdes. i at man søker åfinne ut hva bibelen selv sier. Men ikke bare hva den sier, også hvordan det fungerte i sin samtid, hvordan det ble forstått i det jødiske og det hellenistiske miljøet dengang. Derfor disse pilene utover. Idag er kultursituasjonen annerledes, dere ser at firkanten er blitt til en åttekant. Også idag skal vi ta vare på det som bibelen selv sier, hele bibelen. Men vi skal også spørre etter hvordan det fungerer i vår samtid. Vi skal ikke bare være tro mot det skrevne ordet, nemlig. Vi må også se til at det fungerer på tilsvarende måte som dengang. Derfor pilene ut også her til høyre.
 La oss starte med det jødiske miljøet. Da spør vi altså ikke bare etter hva som står i Åp-boka, men også etter samtidsforholdene. Er dette en måte å skrive på som finnes andre steder? Det er det! Vi har et helt bibliotek av apokalyptiske bøker som ble skrevet av jøder i tidsrommet fra år 250 f.Kr. til år 100 e.Kr. Her er en oversikt over de 14 viktigste (foil). 5 av dem er samlet i det vi idag kaller 1 Henok. En av dem er Daniel i GT. Dessuten har vi orakel-bøker og bøker som angivelig er skrevet av Moses, Baruk, Esra og Abraham.
 Alle disse bøkene kaller vi apokalyptiske, som betyr det ååpenbare, avdekke noe. Det som er interessant, er at man ikke bare vil åpenbare noe om framtida, men også om sin egen samtid! Se på denne transparenten (foil). Det profetiske perspektiv er tegnet med lilla, der er det slik at profeten står i sin samtid, og så profeterer han om noe som skal skje langt framme engang. Hvis slike profetbøker var det eneste vi hadde å sammenligne Åp-boka med, så måtte vi tolke den slik som Berg og Gilbrant gjør. Men i de apokalyptiske bøkene, der er man mest opptatt av et loddrett perspektiv. Man er opptatt av å skildre kampen mellom Gud og Satan. Da griper man til grensesprengende symboler, fordi den ondskapen som Satan steller istand er så ond og grusom. Denne kampen beskriver man både i fortiden, i samtiden og i framtiden. Det apokalyptiske perspektivet glir liksom fram og tilbake langs den profetiske linjen.
 Og så kommer noe spennende: Mange ganger ser man samtiden og framtiden i ett! Man ruller sammen den profetiske linjen i ett punkt så og si, slik at samtid og endetid glir over i hverandre. Man bruker kjente endetidsmotiver til å tolke sin egen samtid. Man avslører så og si at det som skjer av grusomheter rundt omkring en, er bærer av endetidstrekk. Endetidsmotivene løftes så og si opp som et speil som man kan gjenkjenne sin egen samtid i (tegn pil og speil over samtid; prikket linje opp og ned). Nå skal jeg demonstrere hva dette betyr for teksten om Dyret i Åp 13.
 Det betyr at Åp 13 knytter seg til et kjent endetidsmotiv, nemlig antikristmotivet, eller, om vi holder oss til GT kan vi kalle det for opprørskongemotivet. Hva det består i kan vi best se om vi tar fatt i de trekkene som er like i Åp 13 og hos Paulus i 2 Tess 2 (få opp foil). Det er snakk om en hersker som skal få kraft, trone og stor makt, som skal tilbes, som skal drive Gudsbespottelse, som skal føre krig mot de hellige, som skal gjøre undere, men som til slutt skal møte Guds dom. I endetiden skal en slik skikkelse tre fram. Det er det profetiske motivet som ligger bak her. Hva gjør så apokalyptiske tekster med det?
 Vi kan begynne med Dan 7, som utbroderer dette motivet i form av 4 dyr, med tilsammen 10 horn og 7 hoder. De fire dyrene er tatt med fordi de passer til verdensrikene dengang, slik at det siste og farligste var det greske rike som undertrykket jødene da boka ble skrevet. Så gjenkjenner vi mange trekk i Dan som jeg har satt i parentes. Men det kommer en ny ting til, tanken om de 42 måneder, noe som er 3 1/2 år. Det er et symbol på at forfølgelsestiden skal være kort, og det ble den dengang den greske kongen herjet i Palestina. Den ble faktisk på drøye tre år. Det dreier seg om Makkabeer-krigene, og vi ser logikken i Dan 7: Et endetidsmotiv brukes til å tolke samtiden man lever i.
 Så til Åp 13. Nå brukes det samme endetidsmotivet til åavsløre at Romerstaten bærer antikrists tegn. Poenget er ikke åsi at Jesu straks vil komme igjen, men å si at det er endetidens trengsler som er begynt. Åp 13 beholder symbolikken med 10 horn og 7 hoder, for det passer med tellingen av romerske keisere. Vi ser også hvordan tilbedelsesmotivet passer med keiserdyrkelsen, og det at noen av dem tok gudsnavn. De begynte å drive kristenforfølgelser etc. Noen nye trekk kommer inn også her:
 - I v3 står det: "Et av dyrets hoder så ut som det hadde fått banesår, men det dødelige sår ble leget, og all verden undret seg". Det passer med en myte om keiser Nero som var i omløp den gangen. Som dere sikkert vet begikk Nero selvmord under mystiske omstendigheter. Snart begynte det rykte å gå at han ikke var død likevel, men flyktet til parterne, og han skulle komme tilbake derfra med en stor hær for å ta en fryktelig hevn.
 - i V8 står det: "Og alle som bor på jorden skal tilbe dyret". detpasser også med Romerstaten som anså seg som en verdensmakt.
 - Så er vi kommet til merket alle må ha. Vi vet at det etterhvert ble et krav om å kunne bevise at man hadde vært med på keiserdyrkelsen.
 - Dyrets tall er 666, det samme som tallverdien for keiser Nero på hebraisk.
 Det som skjer i Åp 13 er altså at vi får et dobbelteksponert foto. Pdes. er det et endetidsmotiv her, og derfor har teksten betydning også for oss. det gjelder det som står med svart på transparenten. Det skal komme mange antikrister av en slik støpning, også i det som skal bli den siste endetid. Pdas. er det et samtidsmotiv her. Detaljene i teksten peker tydelig i retning romerriket på Johannes sin tid. Noe i teksten er altså først og fremst aktualiseringer på tiden dengang. Det som står med blått er altså ikke uten videre relevant med tanke på den oppfyllelse som ligger foran oss. De trekkene viser oss at den første modell for en slik antikrist var Romerstaten ca år 100.

Hva gjør vi så med teksten idag? Se igjen på modellen som vi tenker etter (foil). Vi har nå sett hvordan teksten fungerte i sin samtid. Den ville holde opp et endetidsmotiv som et speil for sine lesere, slik at de kunne forstå at deres samtid hadde endetidstrekkene i seg. Går vi så over til vår tid, er det snakk om at også vi bør bruke teksten på en slik måte. Også i vår tid skal teksten holdes opp som et speil. Også vi skal få hjelp til åavsløre om vi finner totalitære trekk som er farlige. Dermed ser dere at jeg ikke er enig med de liberale eller med de som leser Åp eksistensielt. Symbolikken er viktig, det er ingen grunn til å legge disse bildene til side! Men jeg har også et par advarsler å rette til de konservative som arbeider mer fundamentalistisk:
- Det er hovedtrekkene i teksten vi skal vektlegge, ikke alle detaljene. Dermed faller mye av argumentasjonen til Berg og Gilbrant når det gjelder EU. Der spiller jo tall-symbolikk etc en viktig rolle. De kan ennå ikke påvise at EU er en tyrannisk verdensmakt.
- Selv om vi kjenner oss godt igjen i disse bildene, så kan vi ikke si sikkert at den siste endetid er kommet! Både Daniel og Johannes kjente seg godt igjen, men Gud lot krisen under romerriket bli overvunnet, slik at historien kunne rulle videre. Senere har andre tider i kirkens historie kjent seg igjen, men historien har fortsatt. Vi ser at tegnene kommer i bølger. Ingen kan på forhånd vite om det vi opplever er en ny slik bølge som går over, eller om det blir den siste. Derfor skal vi være våkne uten å prøve å beregne tiden!