Det første hovedavsnittet i Bergprekenen består av seks underavsnitt med samme innledning. Seks ganger finner vi en karakteristisk to-leddet formel. Første ledd i formelen er som følger: "Dere har hørt det er sagt til fedrene", og så følger et sitat fra GT. Neste ledd danner en antitese: "Men jeg sier dere", og så følger Jesu egen undervisning som atskiller seg fra det som står i GT. Det er denne formen som har gitt dem navnet antiteser.
Den første antitesen tar for seg drap og sinne, og der er det det 5.bud som kontrasteres med Jesu ord.
Den andre tar for seg ekteskapsbrudd og siterer 6,bud.
Den tredje tar for seg skilsmisse og siterer fra 5 Mos 24; også her er det sammenheng til 6.bud.
Den fjerde tar for seg ed og ærlighet, og siterer fra 3 Mos 19,12, noe som også har med det 8. bud å gjøre.
Så til slutt to antiteser som har mer med nestekjærlighet å gjøre: Gjengjeldelse med sitat av 2 Mos 21,24, og fiendekjærlighet med sitat av 3 Mos 19,18.

Dette er et kjerneavsnitt i Jesu etiske forkynnelse. Det hører med blant de vanskeligste avsnittene i NT: Det er ikke vanskelig å forstå. Men det er vanskelig å leve etter det som står.

1. Betydningen av antiteseformelen.
Det er en selvbevisst Jesus vi møtte i vv17-20 som vi møter her. "Dere har hørt det er sagt til fedrene", sier han. Med "fedrene" må han her mene Sinai-generasjonen som mottok Moseloven. Alt som siteres er jo hentet fra Mosebøkene som vi så. Da forstår vi også bedre det passive uttrykket "det er sagt". Det er ofte slik i NT at passive uttrykk er en omskrivning av Guds handling, et guddommelig passiv. Det passer her: Det var Gud som gav loven til Sinaigenerasjonen. Da er betydningen av formelen som følger: "Dere har hørt at Gud har sagt til fedrene ved Sinai". Jesus legger altså en svært tung autoritet i det han siterer fra GT.

Så fortsetter han: "Men jeg sier dere". Jesus setter sine egne ord opp mot Guds åpenbaring ved Sinai. Det er en uhørt autoritet han trer fram med: Han setter seg i Guds sted, han opptrer som lovgiveren. Det er ikke noen forsiktige bidrag til en teologisk debatt han kommer med. Nei; det er en endegyldig erklæring om hva Guds vilje er. Vi ser sammenhengen til 5,17: Jesus vil oppfylle loven, her da i den forstand at han vil fullkommengjøre den, gi den en ny mening! Det er ikke rart folk reagerte på en slik selvbevissthet. Det står i 7,29 at folk man var slått av undring da bergprekenen var til ende: "Han lærte dem med myndighet, og ikke som deres skriftlærde".

Altså, det vi kan vente å finne i disse antitesene, er det sanne innholdet i loven, slik Gud har bestemt å avsløre det nå i oppfyllelsens tid.

2: Sammenhengen mellom tesene.
Vi har altså en samling av 6 antiteser side om side. Hvordan skal vi oppfatte sammenhengen mellom dem? Det skal vi gjøre på samme måte som med saligprisningene: Vi har et representativt utvalg av eksempler som til sammen skal gi et bilde av en helhet. Jesus utnytter det språklige virkemidlet vi kaller del-for helhet (pars pro toto). I saligprisningene fikk vi 8 eksempler på hva som særpreger en salig disippel. Ingen kan nemlig beskrive en disippel fullt ut. Men de 8 beskrivelsene gir til sammen et representativt bilde. Det er heller ingen som kan beskrive fullt ut det liv som Jesus krever av oss. Men i 6 eksempler får vi vite hva som særpreger det, og så kan vi selv tenke oss til hva det måtte bety i andre situasjoner.

Hva er helheten som det skal vises til? Det ser vi i versene som omkranser antitesene: V20 taler om en rettferdighet som overgår de skriftlærdes og fariseernes. Det er det som skal eksemplifiseres: Den større rettferdighet som Jesus krever. V48 til slutt sier det enda sterkere: "Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen". Vi skal altså få eksempler på det fullkomne liv, det som er så fullkomment at det avspeiler Guds vesen! Det er ikke lite!

Hvilke deler er så valgt ut for å eksemplifisere det? De er nok valgt med omhu. Som vi så ovenfor har de fire første sammenheng med de ti bud, mens de to siste eksemplifiserer nestekjærlighet. Dermed ser vi hvor tyngdepunktet i loven ligger etter Jesu mening: I de 10 bud og i nestekjærligheten.

Vi har to andre utsagn av Jesus som viser at han oppfatter dette som lovens tyngdepunkt. I bergprekenen finner vi det i 7,12: "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene i en sum". I 22,36-40 spørres Jesus rett ut hva som er det største bud i loven. Da svarer han som vi alle vet: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men det er et annet som er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene".

Fellesnevneren i alle disse tekstene er nestekjærligheten. Den er det viktigste prinsipp. Men i tillegg brukes de 10 bud her i antitesene, og i kap 22 henvises til budet om å elske Gud, noe som tilsvarer det 1. bud. Så budene og nestekjærligheten, det er det sentrum som Jesus vil framheve.

3: Om drap og sinne.
Den første antitesen tar opp det 5.bud og den straffeprosedyre som en drapsmann blir skyldig til: "Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domsstolen. Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domsstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild."

Jesus opphever altså ikke det 5. bud som fordømmer drap. Det han gjør er å likestille det med et nytt eksempel: Han fordømmer også det å være sint på sin neste. Drap og sinne, de stilles på lik linje overfor Guds dom, har det noen mening?

Først noe til detaljene her: Det er ikke helt lett å få tak på hva som menes med alle uttrykk: Hvilken domsstol tenkes det på i v22a? Er det noen forskjell på skjellsordene "Dumrian" og "Din ugudelige narr"? Det er vanskelig for forskerne å se det, det ser ut til å ha vært nokså vanlige skjellsord på Jesu tid. Men nok om det; her er ikke detaljene så viktige.

Jesu poeng er å gi tre eksempler på omtrent samme synd. Han gjentar tre ganger på ulik måte at sinne mot en annen er en stor synd. Tre ganger repetisjon, da skulle det vel stå fast hva han mener, til tross for uklarheter i detaljer. I tillegg bruker Jesus overdrivelser som språklig virkemiddel: Han mener ikke at Synedriet og domsstolene skal beskjeftige seg med slike synder, men her overdriver han for å markere alvoret. Han mener heller ikke å stemple all type sinne som synd. Jesus setter på spissen.

Effekten er at alle anslag mot et medmenneske stemples som synd: På den ene siden opprettholder Jesus dommen over mord, det verste man kan utsette en annen for. På den annen side dømmer han sinne og skjellsord mot en annen like strengt, de vanligste fortredeligheter vi utsetter hverandre for. Da skjønner vi at alle tenkelige anslag mot nesten som ligger imellom disse ytterpunkter også blir dømt. Alt som er verre enn sinne og mindre enn mord blir også indirekte dømt. Slik er logikken som er implisert i en eksempelsamling. Det er like viktig å forstå det som ikke sies, som det som sies!

Vi skal altså ikke utsette vår neste for noe vondt! Slik lever den som vil være fullkommen. Det kan man kalle en radikalisering av loven. Også jødiske tekster kan inneholde liknende tanker, men ikke framsatt med en slik skarphet og autoritet som her. Og poenget, der er å verne menneskenes verd mot alle typer anslag.

Vi ser at en kristen ikke skal nøye seg med bare å følge regler. Jesus vil også utfordre det modne skjønn, slik at man også kan handle nestekjærlig i de mange situasjoner som ikke dekkes av noen lov.

4: Ekteskapsbrudd og begjær.
Vi ser den samme effekten i neste antitese. Jesus tar utgangspunkt i det 6. bud og radikaliserer også det: "Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte."

Her dreier det som om synder en mann kan gjøre mot en gift kvinne. Det verste han kan gjøre er det som det 6. bud handler om: Han kan bryte inn i ekteskapet og ta henne til sin egen. Men like ille, sier Jesus, er det om han lar blikket dvele ved henne med det ønske å få henne. Synden begynner med at man gir begjæret plass, og kan ende med at et ekteskap ødelegges. Igjen skjønner vi at alle stadier imellom disse ytterpunkter blir dømt av Jesus.

Hva er poenget? Det er å verne ekteskapet som en fundamental ordning i samfunnet. Å slå en beskyttende grense rundt det, for det er helt vitalt for et samfunn at det holdes i ære. Ja, så viktig er det at Jesus sier at "Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut...om din høyre hånd lokker det til synd, så hogg den av" (vv29-30). Selvsagt er dette overdrivelser og bilder. Det høyre, enten det er øye eller hånd eller noe annet, det er et bilde på det mest verdifulle man eier. Så viktig er ekteskapet, at det er verd de største offer å verne om det!

Hva da med seksualiteten for de som ikke er gift? Det kan vi lese om andre steder i NT (for eksempel 1 Kor 7,8-9), men egentlig er det ikke så vanskelig å underforstå det her heller: Når Jesus fordømmer selv et begjærlig blikk overfor en gift kvinne, så er man svært sta om man ikke skjønner at dermed er også et seksualliv ugifte imellom utelukket.

Men husk på at dette også er overdrevne utrykk. Det er ikke slik at hver gang en gutt merker at det vekkes følelser når han ser ei pen jente, så er han ute på syndens galei. Verset rammer ikke naturlige uttrykk for at man har en seksualdrift.

5: Ærlighet.
Av de fire siste antitesene, vil jeg her bare si noe om den fjerde som forbyr edsavleggelse. Likevel er det slik at en nesten samlet kristenhet tillater at man avlegger ed for øvrigheten i visse sammenhenger. Er vi dårlige bergprekenkristne da? Vel, jeg tror ikke noen av oss som sitter her har avlagt ed noen gang, og de fleste av oss vil heller aldri bli spurt om å gjøre det. Det Jesus er mest ute etter, det er nok om man bruker sverging i tide og utide i dagligtalen. Det var svært mye av det i Israel på hans tid. Løfter og eder og sverging. Det er først og fremst her Jesus radikaliserer. Den som sverger, bedyrer og tar eder i tide og utide er like ille ute som den som sverger falskt ved en domsstol. Ærlig skal man være uten å sverge!! Under alle forhold! Den som er kjent for å være pålitelig, trenger ikke å sverge. Folk stoler på vedkommende uansett! Han eller hun holder alltid ord; det er et rykte vi skal streve etter å få. Legg merke til sammenhengen med v8 i saligprisningene: De "rene av hjertet" er jo de som lever åpent og ærlig i alle forhold. Når vi sier et avgjort og intenst "Ja", da skal det være garanti nok! Så skjønner vi at den som måtte i et særtilfelle avgi ed for øvrigheten ikke rammes av brodden i Jesu utsagn.

6: Sluttord.
Hans Kvalbein har i sin kommentar syv punkt til helhetsforståelse av Bergprekenen på ss205-211 som jeg anbefaler alle å lese. Selv vil jeg kort poengtere de tre siste av dem nå.

a: Bergprekenen er norm for menigheten. Uansett hvor krevende vi har funnet Jesu krav å være, det er dette Jesus stiller opp som veiledning for et kristent liv. Vi skal ikke lage kirkelig jus ut av det som står her. Jesus vil heller utfordre vårt kristne skjønn. Vi skal ta bergprekenen på alvor som formaninger. Alle vi som har en levende tro, kalles til også å ha en levet lydighet!
b: Bergprekenen i samfunnet. Det er ikke bare kristne som trenger å høre Bergprekenen. Egentlig inneholder den Guds vilje slik alle mennesker bør leve! Også i samfunnslivet bør vi kristne så langt det lar seg gjøre forsøke å realisere det som står her. Men: Vi skal ikke kreve at dette gjøres til basis for lovverk og rettspraksis. Det blir meningsløst å trekke alle som skjeller hverandre ut for retten, eller at politimenn vender andre kinnet til overfor forbrytere. Basis for lovverk er det ikke, heller utfordring til å leve fullkomment slik Gud selv er.
c: Bergprekenens nyskapende kraft. Det er lett å få det forhold til bergprekenen at den knuger samvittighetene våre, at den virker så uoverkommelig at det er best å fortrenge den. Da er det godt å se også den kraft som ligger her til å løfte oss opp:
- For det første er det kraft for oss alle når vi synder. Heldigvis starter alt sammen med de fire saligprisningene over de fattige, de sørgende, de tålsomme og de som lengter etter et bedre liv (5,3-6). Vi får begynne som tiggere for Gud. Og der, helt uforskyldt, tilsies vi himmelriket tross alt! Uten fortjeneste får alle syndere høre at vi skal trøstes, og få barmhjertighet.
- For det andre er Bergprekenen en gedigen tillitserklæring til oss mennesker. Den viser hvor høy vår bestemmelse er! Det viser hvilket liv vi er skapt til å leve som mennesker: Vi er betrodd å være Guds bilde og Guds barn på jorden! Og når vi slik får løfte hodet i glede, så kan Jesus forløse krefter i oss som vi ikke ville trodd var der!

"Salig er du som er fattig i deg selv, for himmelriket er ditt! ...Vær du fullkommen, slik som din himmelske Far er fullkommen!"