A: To ulike grunnholdninger til Guds ord.
Noe av det som kan forvirre i diskusjonen om homofili, er at begge parter påberoper seg Bibelen som grunnlag for sine standpunkter. Hvordan er det mulig? Er Bibelen uklar? Kort sagt kan vi si at man er grunnleggende uenig i utgangspunktet:

Kirkens flertall opplever at de må ta de få enkeltordene som finnes i Bibelen om homofili på alvor. Selv om bibelen er sparsom om saken, er den entydig negativ, med tung begrunnelse og med en klar indre sammenheng (se nedenfor). Grunnholdningen er at Bibelen er Guds ord som er gyldig for alle tider også i mange etiske spørsmål.

Mindretallet i kirken ser ikke denne indre sammenhengen mellom enkeltordene. Derfor er man ikke så opptatt av dem, fordi det er viktigere at vi lar oss inspirere til å praktisere nestekjærlighet og inkludere utstøtte slik som man mener at Jesus gjorde det. Grunnholdningen er at Bibelen i etiske spørsmål ikke har bindende ord som er gyldige for alle tider. Hva som er gyldig må på nytt og på nytt vurderes ut fra om det tjener nestekjærlighetens sak.

Dette er to så ulike måter å bruke Bibelen på at det er vanskelig å se hvordan man skal kunne anerkjenne hverandres bibelbruk.

Man har klart å leve med uenighet når det gjelder kvinnelige prester: Da gikk mange tilhengere inn i detaljert argumentasjon med enkelttekster, og klarte å påvise at de ulike tekstene om kvinnen som finnes i Bibelen, peker i ulike retninger. Bibelen selv er flertydig i den saken. Arbeidet med bibeltekstene var så seriøst at også motstandere av kvinnelige prester kunne anerkjenne viljen til troskap mot bibelen, selv om de ikke var enige i resultatet. Siden man kunne anerkjenne hverandres grunnholdning, kunne man leve med ulike resultater.

Det er langs denne veien man må prøve å finne en framtidig forsoning i homofilidebatten også. Noen av dem som støtter homofilt samliv må inn i en detaljert drøfting av den indre sammenhengen som finnes mellom de få enkelttekstene om homofili. Hittil har man ikke gjort det, og man har ikke klart å påvise noen indre spenning mellom dem. For meg er det vanskelig å se hvordan man skulle klare det, men muligheten til å overbevise oss er til stede. Det vil kreve et bibelarbeid som er nøyaktig og detaljert, med argumenter som virker sannsynlige. Det vil ta tid, og man må smøre seg med tålmodighet.

Nedenfor følger nå først en gjennomgang av homofilitekstene der jeg vil påpeke den indre sammenhengen mellom dem på en kortfattet måte. Dernest vil jeg si noe om hvorfor tilhengerne av homofil atferd ikke har overbevist så langt, verken når det gjelder det man sier til enkeltordene eller til helheten.

B: Enkeltordene i homifilidebatten
Det gamle testamente:

1 Mos 1,27:
Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne (arsên kai thêly) skapte han dem.
1 Mos 2,24:
Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.

Den grunnleggende teksten for alt som sies i Bibelen om familien og samliv, er skapelsesberetningen, som vi leser fra i alle kirkelige vigsler. Gud har ordnet verden slik at han skapte oss til ulike kjønn, som tiltrekkes av hverandre, og som skal danne familier for å føre slekten videre. Dette er utgangspunktet, dette er skaperordningen. (Noen uttrykk er sitert også fra den greske utgaven av GT, og det er fordi Paulus senere bruker de samme ordene.)

3 Mos 18,22:
Du skal ikke ligge med en mann (meta arsenos ou koimêthêsê) slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom
3 Mos 20,13:
Når en mann har omgang med en annen mann slik som en har omgang (meta arsenos koitên) med en kvinne, har de begge gjort en avskyelig gjerning. De skal dø; det hviler blodskyld på dem.

Fra GT tar vi også med oss to tekster fra Hellighetsloven som regulerer familieretten, og avviser seksuell adferd som avviker fra skapelsesberetningene, (se 18,6-23 og 20,11-21). Poenget er å verne slekt og familie med mange ulike lover og bud. Noen av dem er av en slik art at vi forholder oss fritt i forhold til dem, f.eks. forbudet mot å ha på seg klær som er vevet at to slags garn (3 Mos 19,19). Andre bud herfra er så viktige at de er blitt en hjørnestein i kristen etikk, f.eks. budet om at vi skal elske vår neste som oss selv (3 Mos 19,18). Hva så med homofiliforbudet? Det kommer an på om det bekreftes av Jesus eller Paulus. Hvis det gjør det, er det fortsatt gyldig (Det som i alle fall ikke bekreftes, er påbudet om dødsstraff, så det kan vi rolig se bort fra).

Det nye testamente:

Matt 19,4-6:
(Jesus) svarte: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille."
Matt 19,12:
For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg.

Jesus uttaler seg aldri om homofili (kanskje ikke så rart, siden dette ikke var noe problem i en jødisk sammenheng?) . Det viktige er at Jesus både bekrefter og innskjerper skapelsesberetningens positive syn på samlivet mellom to kjønn. Han kjenner også til at noen er født uskikket til ekteskap (sanns. defekte kjønnsorganer), og er positiv til enslig stand (slik som også Paulus i 1 Kor 7).

Rom 1,26-27:
Derfor overgav Gud dem til vanærende lidenskaper. Kvinnene (thêleiai) gav seg hen til unaturlig kjønnsliv istedenfor det naturlige (para fysin). På samme måte sluttet mennene (arsenes) å ha naturlig samliv med kvinner og brente i begjær etter hverandre. Menn drev utukt med menn, og de måtte selv ta straffen for at de var kommet slik på avveier.

Paulus uttaler seg om homofili i tre tekster. Alle sammen handler om at han avviser homofil adferd. Det å være homofil uten å leve det ut, rammes altså ikke av det som Paulus her skriver. Vi merker oss at han uttrykker seg på en generell måte:
- Han avviser både kvinnelig og mannlig homofil adferd.
- Han bruker et sjeldent ord for kvinne, nemlig det samme som brukes i skapelses-beretningen. Han avviser altså homofil adferd fordi det strider mot skaperordingen. Også uttrykket "unaturlig" peker i den retning.

1 Kor 6,9-11;
Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Verken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn (arsenokoitai) eller lar seg bruke til dette (malakoi) verken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.

Igjen en generell avvisning av homofil adferd hos Paulus:
- Han nevner både av aktiv og passiv part i et homofilt forhold, begge roller avvises.
- Her finner vi et uttrykk for homofil adferd som ikke er brukt tildligere på gresk: arsenokoitai. Hvorfor bruker Paulus det, når det fantes så mange andre ord han kunne ha brukt? Forklaringen er svært nærliggende: I forbudene i Hellighetsloven brukes de samme uttrykk, se særlig 3 Mos 20,13 med uttrykket arsenos koitên. To uttrykk derfra er hos Paulus blitt til et ord. Dette viser at Hellighetslovens forbud mot homofil adferd er forpliktende for Paulus.

1 Tim 1,9-10:
Vi må huske at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovbrytere og oppsetsige, for ugudelige og syndere, folk uten respekt for det hellige, verdslige (1.-3.bud), slike som slår sin far eller mor (4.bud), mordere (5.bud), menn som driver hor eller har utuktig omgang med menn (arsenokoitais)(6.bud), for slavehandlere (7.bud), løgnere og dem som sverger falskt (8.bud), og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære.

Nok engang finner vi en generell avvisning av homofil adferd:
- Vi merker oss at det samme ordet som henspiller på Hellighetsloven brukes også her.
- Det nye er at Paulus også har de ti bud i tankene når han skriver. Som jeg har antydet i parentesene er det ikke vanskelig å følge budene et for et i det Paulus gir eksempler på. Homofil adferd er altså en måte å bryte det 6. bud på. (Det 7. bud sier at vi ikke skal stjele, men opprinnelig gikk det spesielt på at vi ikke skal stjele mennesker, derfor er det ikke så underlig at Paulus nevner slavehandel som eksempel på det).

Den indre sammenhengen:

Det finnes altså en indre sammenheng mellom alle skrifstedene som avviser homofil adferd: Enten Paulus henviser direkte til skapelsesberetningen, eller han bruker tekster som Hellighetsloven og de ti bud, så er det samme grunnforhold som holder det hele sammen: Gud skapte mennesket til mann og kvinne for at de ulike kjønn skal finne sammen i ordnede forhold og føre slekten videre. Kristen etikk sier ja til seksualitet innenfor den rammen, og avviser all seksuell adferd som strider mot den.

C: Noen vanlige innvendinger.
Innvendinger til enkelttekstene:
Siden den indre sammenhengen mellom bibelordene er såpass klar, så kreves det mye av en argumentasjon til støtte for homofilt samliv:

Man kan ikke enkelt avvise tekstene fra Hellighetsloven fordi de er renhetsforskrifter som ikke lenger er gyldige i Det nye testamente (Moxnes). Så enkelt er det ikke. De budene som gjentas i NT, er fortsatt gyldige.

Man kan ikke enkelt avvise tekstene til Paulus som "fordømmelser av stereotyper og kan ikke tjene som eksempler på forsvarlig kristen refleksjon over moralske spørsmål" (Moxnes). Bak de kortfattede utsagnene ligger en vilje til å videreføre skaperordingene, Hellighetslovens bud og de ti bud.

Man kan ikke enkelt påstå at Paulus har en bestemt type homofili i tankene når han skriver, nemlig pederasti (Steinholt). Dette gjaldt homofile forhold mellom en moden mann og en gutt, og de var i visse kretser svært populære i Middelhavslandene. Men Paulus bruker ikke ordene for pederasti, han taler generelt, og han begynner i Rom 1 med den kvinnelige homofili.

Man kan ikke enkelt påstå at ordbruken til Paulus i 1 Kor 6,9 og 1 Tim 1,10 er så vanskelig at det ikke er lett å vite hva Paulus snakker om (Steinholt). Visst er ordet han bruker helt nytt, men som vi har sett er det lett å tolke det på bakgrunn av Hellighetsloven.

Det er heller ikke lett å overbevise oss om at Paulus hadde bare helt andre typer homofile forhold i tankene enn det vi står overfor i ordnede partnerskap (Steinholt). Det er klart at formen for homofile parforhold skifter med tiden, og at kunnskapen vår idag er en annen enn den Paulus hadde (Men også på Pauli tid kjente man til homofile som var født slik). Det avgjørende er likevel at Paulus uttrykker seg helt generelt og svært omfattende: All homofil adferd strider mot skaperordningen, uansett måten den framtrer på.

Innvendinger til helheten

Hovedargumentasjonen mot kirkens tradisjonelle syn er likevel at det ikke tjener nestekjærlighetens sak idag. Siden Rosemarie Køhn i sin begrunnelse for å gjeninnsette Siri Sunde bruker noen av de typiske argumentene i så måte, vil jeg sitere hva hun sier:

"Jeg holder fast på, som mindretallet av Bispemøtet i 1995, at man ikke kan legge enkeltskriftsteder løsrevet fra sin sammenheng til grunn for sitt standpunkt i dette spørsmålet. Enkeltstedene må tolkes ut fra et hovedprinsipp slik vi gjør det i andre spørsmål, for eksempel i spørsmålet om kvinnelige prester.
Luthers hovedprinsipp var "det som driver på Kristus". Sannhetsgehalten i enkeltutsagnene og gyldigheten i dem, prøves på Jesu liv og forkynnelse, død og oppstandelse - hele hans frelsesgjerning. Paulus har et ord som gir uttrykk for noe av det samme: Vi skal være "tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus". Selv opplever jeg at denne saken i siste instans handler om å være "tro mot sannheten i kjærlighet": Slik jeg leser og forstår Jesu Kristi evangelium, er det et stadig håndslag til de utstøtte, de undertrykte og de som har tungt å bære. Grunntonen i Jesu ord og gjerning er den overraskende, positive måte han møter sin samtids mindreverdige på: kvinner, barn, tollere, hedninger, samaritanere. Denne strøm at kjærlighet og inkluderende respekt må være det bærende i en teologisk argumentasjon.»

Her er det så mange halve sannheter samlet på et brett at det bærer fullstending galt av sted:

For det første er det riktig at enkeltskrifsteder må tolkes i sin sammenheng. Men da må man ikke hoppe bukk over den sammenhengen bibelstedene selv peker mot at de er en del av: Skaperordningens forhold mellom mann og kvinne. Det er det som må tas opp og diskuteres. Det gjør ikke Køhn.

For det andre er det riktig at et av Luthers hovedprinsipp var "det som driver på Kristus". Men det brukes aldri av Luther slik Køhn bruker det. Luther brukte det i en diskusjon om noen av de omstridte skriftene i Bibelen skulle regnes som normative eller ikke. Han mente at både Jakobs brev og Åpenbaringen burde ut av Bibelen, fordi de ikke forkynte Kristus klart nok. Men enten må hele brevene ut, eller så må hele brevene regnes som Guds ord. Luther brukte aldri sitt prinsipp til å gjøre ugyldig noe av det som stod i et anerkjent skrift! Da la han vekt på det som er nevnt over: Enkeltord må tolkes i sin sammenheng.

For det tredje siterer Køhn Paulus på en måte som innebærer at det å være tro mot kjærligheten kan måtte føre til at man forandrer syn på det som Bibelen framstiller som grunnvilkår for menneskelivet. Men slik tenker ikke Paulus. Han sier tvert imot at de ti bud sammenfattes i nestekjærlighetsbudet (Rom 13,9). Budene og skaperordningene gir rammene som nestekjærligheten skal leves ut innenfor. Paulus selv ser ingen konflikt mellom kjærlighet og forbud mot homofil adferd, derfor skal heller ikke vi gjøre det (se mer om dette på siden om "Homofili og nestekjærlighet"). v For det fjerde legger Køhn vekt på Jesu radikale måte å inkludere utstøtte i samfunnet på. Det er rett av henne å gjøre dette forbildet til det viktigste i kristen etikk. Men å inkludere utstøtte er ikke det samme som å akseptere brudd på Guds bud. Jesus slo ikke av på Guds bud. Tenk bare på kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd. På den ene siden viser Jesus generøs kjærlighet ved å ikke fordømme henne, mens han samtidig avslutter slik: "Gå bort og synd ikke mer fra nå av!" (Joh 8,11).

Avslutning:

Som man ser er ulikhetene store. Når de verste tumultene får lagt seg, kan vi kanskje håpe på å debattbidrag fra folk som argumenterer for homofil adferd, samtidig som de viser en dyp respekt for Skriften og kirkens lære. Først da kan en skikkelig samtale komme igang.

(Les mer for og imot homofil adferd i boka:Homofile i kirken. En utredning fra Bispemøtets arbeidsgruppe om homofili. Kirkens informasjonstjeneste 1995. 240 sider.
En noe enklere framstilling i intervjuform finnes i heftet: Homofile i Menigheten. Et samtaleopplegg. Kirkerådet 1997. 36 sider.
Begge steder er det Hans Kvalbein som argumenterer mot homofil adferd, mens Halvor Moxnes forsvarer det.
Den som vil lese biskop Ola Steinholts framstilling må finne tak i: Homofile i kirken. Forsøk på dialog. Kirke og kultur 4/1995, side 291-309.)