På skattejakt i Joh 1,1-18.

Hovedteksten på 1 juledag i kirkene våre, er hentet fra starten på Johannesevangeliet. Den er nesten som en høystemt salme fylt av ærefrykt for det store underet som har skjedd. I en gudstjeneste har vi ikke anledning til å dukke dypt ned i det som står. Men kanskje kan noen få lyst til å hente ut de følgende sidene fra nettet, for i ro og mak å ta seg tid til å trenge mer inn i noen av de dypeste og fineste versene som Bibelen vår inneholder? Johannesevangeliet er skrevet sist av evangeliene, kanskje i år 90 e.Kr. Kanskje ble denne prologen skrevet sist av alt, og plassert foran som en sluttstein, som en monumental inngangsport til fortellingen om Jesus. Uansett - disse versene tar oss med til et under som vi aldri blir ferdige med!

De største skattene er å finne i vv1-5 og v14. Men hele teksten vil bli gjennomgått ut fra disse spørsmålene:
Vv1-3: Hvorfor kalles Jesus for Ordet og Medskaperen?
Vv4-5: Hvorfor kalles Jesus for Livet og Lyset?
Vv6-8 og 15: Hvorfor dukker Johannes Døperen opp i prologen?
Vv9-13: Hvem har rett til å kalles Guds barn?
V14: Hvorfor kan dette verset kalles det mest innholdsrike enkeltvers i Bibelen?
Vv16-18: Hvordan overgår Jesus Moses?



Vv1-5: Ordet,livet og lyset

Vv 1-3: Hvorfor kalles Jesus for Ordet og Medskaperen?
1I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2Han var i begynnelsen hos Gud. 3Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.

Det aller første verset i Bibelen starter slik: I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. (1 Mos 1,1). Johannes åpner neste likt, men ikke helt. Han starter med å si at Jesus levde hos Gud lenge før verden ble skapt. Vi kalles det Jesu preeksistens, det at han levde før vår eksistens tok til. Dette er en så grensesprengende tanke, at Johannes i fortsettelsen tar å bruk en meget spesiell teologi for å sette ord på det.

I Det gamle testamente (GT) finner vi en merkelig tekst i Ordsp 8.22ff. Det er en tekst om visdommen. Der hører vi om at visdommen var fra begynnelsen (v23), at den var bygningsmann ved skapelsen (v30), at den var hos Gud (v30), ja, til og med at den er veien til livet (v35; jfr. prologens v4). Ordbruken er så lik at det neppe kan herske tvil om at Johannes har denne GT-teksten i tankene. Hva er så det for en tekst? Den hører med blant de yngste tekstene i Ordspråksboka, og representerer et sent stadium i den teologiske utvikling der. Her synes visdommen nærmest å ha blitt en person som står mellom det skapte og Gud.

Det finnes noen bøker som ble skrevet i tiden mellom Det nye og Det gamle tesamente. Vi kaller dem GT`s apokryfe bøker, og de regnes med blant bøkene i GT av katolske kristne. Der finner vi flere jødiske tekster som sier noe om denne visdommen.. Visdommens bok skriver slik i Kap 7: (26) Den (=visdommen) er en utstråling av det evige lys, et plettfritt speil av Guds virke og et bilde av hans godhet. Videre i kap 9: (1) Mine fedres Gud og barmhjertighetens herre, du som har gjort alle ting ved ditt ord (2) og ved din visdom dannet mennesket.... (4) Gi meg visdommen som sitter ved din trone .... (9) Den kjenner dine gjerninger og var til stede da du skapte verden. Sirak skriver slik i kap 24: (8) Da fikk jeg (=visdommen) et bud fra all verdens skaper, min skaper gav meg en bolig og sa (Jfr. prologens v14).... (9) I begynnelsen, før all tid, skapte ham meg ...

Det kan ikke være særlig tvil. Når Johannes skulle beskrive Jesu storhet før verden ble til, så benyttet han seg av forestillingene om visdommen som var hos Gud. Det var de største ord han kunne finne. Han hadde selv opplevd hvordan Jesus opptrådte som Guds sønn mens han levde, og blitt overbevist da han stod opp fra de døde. Han kom ikke unna det faktum at Jesus ikke kunne være andre enn Gud selv (Jfr. den bekjennelsen som Tomas kom med i 20,28: Min Herre og min Gud»). Til å uttrykke dette, lå disse vidsomsforestillingene nær for hånden. Her hadde jo jødene selv i sin teologi begynt å distingvere mellom ulike sider ved Gud, slik at visdommen fikk en selvstendig stilling innen guddommen.

Det eneste Johannes trengte å gjøre, var å presisere disse tankene slik at de kunne passe på Jesus:

Iflg. Ordsp 8,23 og Sirak 24,9 ble visdommen skapt i begynnelsen. Det passet ikke på Jesus. Derfor sier Johannes: I begynnelsen var Ordet. Han sier dermed at Jesu eksistens strekker seg utenfor tidens rammer, og at vi ikke kan snakke om at han ble skapt. Visd 7,26 lå nær denne uttrykksmåte, når det står at visdommen er en utstråling av det evige lys.

Iflg. Ordsp 8,30 og Visd 9,4 var visdommen hos Gud. Dette tar Johannes opp, men det sier for lite om Jesus. Derfor utfyller han det med en parallellisme: Ordet var Gud. Vi skal vel neppe forstå dette som en full identifisering Jesus med Gud, uttrykkket balanseres straks opp i v.2 med det mer velkjente: var hos Gud. Trolig vil Johannes si at Ordet var Gud av art, selv om de var ulike personer. Dermed løftes visdomsforestillingen opp fra å være noe som står mellom det skapte og Gud, til å stå på linje med Gud selv. Igjen er det Visd 7,26 som ligger like opp til å si dette: Det er ikke langt igjen til å sidestille visdommen med Gud, når det der står at visdommen er en utstråling av det evige lys, et plettfritt speil av Guds virke og et bilde av hans godhet.

Det er en vel utviklet lære om Jesus vi står overfor her, det er en dybde i versene som savner sidestykke i NT. Vi må vel kunne si at Johannes er kommet svært langt i å sette ord på det som siden skulle bli til læren om Jesus som sann Gud.

Vi står igjen med et problem: Hvis det er rett at Johannes bruker visdomsteologien på Jesus, hvorfor kan han ikke da skrive visdommen? Hvorfor skriver han istedet: Ordet? Jeg tror det er fordi han vil ha både i pose og sekk. Ordet, på gresk logos, er nemlig et begrep som inneholder mye i tillegg til det vi allerede har nevnt.

I den greske verden var logos et svært sentralt begrep, som stod for den verdensfornuft som styrer kosmos. Det var nærmest et religiøst begrep som kunne nærme seg å bety Gud. Altså på visse måter en parallell tankegang til jødenes visdom. Ved at Johannes bruker logos. kan greske lesere forstå noe av poenget, selv om de ikke forstod til bunns.

I GT finner vi en sterk vekt på skaperordet allerede i 1. Mos 1. Se også Sal 33,6 der Ordet nærmest beskrives som instrumentet ved skapelsen: Himmelen ble skapt ved Herrens ord». Ordet var også viktig i Israels videre historie, nemlig de ord som Gud lot tale ved profetene (Jfr. Jes 55,11). Så når Jesus kalles Ordet, så tenker vi på det Guds ord som er mektig både til å skape verden og skape historie!

I NT finner vi ofte den tanke at Jesus kom med Ordet (Luk 5,1 og 8,11). Johannes legger også senere i evangeliet svært stor vekt på at Jesus kom fra Gud med skjebneavgjørende ord, som det er viktig for oss å rette oss etter (Eks:12,48-50).

For å oppsummere: I prologens to første vers foretar Johannes en velvalgt kombinasjon av to forestillingskretser: Visdomsteologien fra Ordsp 8,22ff og de ulike logosforestillingene. På den måten får han både jøder og grekere i tale. Ved å korrigere disse forestillingene forkynner han at Jesus er den preeksistente (det er: At Jesus var hos Gud fra evighet av) som selv er Gud av art.

V3: Jesus som medskaper.
For at det ikke skal herske noen tvil om at Jesus var med på å skape verden, så sies det med tyngde i vers 3. Jesus var med da alt ble til. Dette understrekes så sterkt som det bare kan ved en positiv og en negativ formulering. Hvorfor gjør det det?

Det skyldes nok at det var mange populære greske tankeganger som gikk ut på å nedvurdere det skapte. De kom ofte til uttrykk i form av en motsetning mellom sjel og legeme, mellom det guddommelige og verden. Poenget var at det legemlige og verden ble nedvurdert som annenrangs. Det var bare det åndelige livet som var viktig.

Men hos Johannes får ikke det skapte en mindreverdig status. Alt er skapt ved Jesus. I utgangspunktet var det godt! Jesus vedkjenner seg den verden vi lever i. Vi trenger ikke forakte den når han ikke gjør det. Vi har grunn til å være glade i alt som er til rundt oss: Fin natur, deilig solskinn, strømmende vann, fin musikk, god mat og drikke, kroppens helse, godt vennskap eller hva det kan være. Alt dette er goder som Jesus var med på å gi oss for at det skulle være godt å leve! Vi finner tilsvarende tanke i Kol 1,16: Alt er skapt i ham .... ved ham og til ham».

Lenger ut i evangeliet møter en beskrivelse av verden som den onde og gudfravendte. (1,10: Verden kjente ham ikke; 12.31: Nå felles dommen over denne verden). Vi må ikke misforstå det dithen av verden er ond i seg selv. Det kan den ikke være når den er skapt av Gud. Men vi kan likevel si at verden er ond i en helt bestemt forstand: Den opprinnelig gode verden har nemlig vendt seg fra Gud. Dermed kan vi si at alt i verden som står Gud imot, er ondt. Men som skaperverk er verden god og mennesker flotte, de kan by oss mange fine opplevelser!

Vv4-5: Hvorfor kalles Jesus Livet og Lyset?
4I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.

I de to neste versene i prologen får Jesus nye ærestitler: Han kalles Livet og Lyset. Det er talende uttrykk som formidler noe positivt til mennesker under alle himmelstrøk. Alle ønsker så mye de kan få av liv og lys, og her sies det at Jesus er kilden for alt dette gode.

Vi tar først for oss Jesus som Livet.

I GT så vi at visdommen og Livet ble knyttet sammen i Ordsp 8,35. Men her i prologen sies det noe mye sterkere, nemlig at Logos var liv. Dermed får Jesus samme status som Gud, for i GT er det Gud som er livets kilde (Sal 36.10). Det er Gud som kan skape liv av døde ben slik profeten Esekiel fikk se det i et mektig syn (Esek 37,1ff). Eller som Hanna synger i sin lovsang: Herren tar liv, og gir liv, han sender mennesker til dødsriket, og kan føre dem opp derfra» (1 Sam 2,6). Det er altså Guds frelsesgave Jesus har i seg, når det sies at i ham var liv».

Begrepet liv er også lett forståelig for greske lesere. Også i deres religiøse språkbruk var livet et mye brukt begrep på den frelsen man traktet etter. Slik er det i alle religioner: Mennesket har i alle tider søkt etter livskilden som kan gi en ekstra kvalitet til livet.

Med begrepet Liv er vi kommet til selve hovedordet for det Jesus bringer ifølge Johannesevangeliet. Det brukes hele 36 ganger om de frelsesgoder som Jesus bringer. Se f.eks. 20,31: Evangeliet ble skrevet, for at de som tror, skal ha liv i hans navn. Livet kan brukes i tre betydninger: Noen steder brukes det om den legemlige livet vi lever her og nå, se 4,50. Oftest brukes det om troens og gjenfødelsens liv som mennesker får når man hører Jesu ord og tror det, se 5,24-25. Det er en ekstra livskvalitet som Jesus gir, liv og overflod (10,10). Dette troens liv er samtidig begynnelsen til det evige liv, det som bærer tvers gjennom døden og fullendes i oppstandelsen på den store dag, se 11,25-26. Det var derfor Jesus kom til oss, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (3,16). Det evige livet starter her og nå med troens liv, og varer like inn i livet hos Gud etter døden. For å understreke at dette ikke bare er luftige ord, så vekket Jesus opp døde tre ganger (Lasarus i Joh 11; enkens sønn i Nain i Luk 7,11ff og Jairus datter i Mark 5,21ff) og stod selv opp fra de døde.

Jesus kalles også for Lyset.

Vi mennesker søker lyset av mange grunner: Lyset gjør at vi kan orientere oss i tilværelsen, slik at vi kan se hvor vi skal gå. Når Jesus er lyset, er han den som vil hjelpe oss til å gå den rette veien og nå det målet Gud har satt for oss. Dermed har lyset også en etisk betydning: Midt i koret av alle gode råd om hvordan livet skal leves, så er det Jesu lære som lyser for oss som den gode etikk som det er verd for oss å følge. Det er også et lys som avslører synden (3,19-20). Lyset er også et vanlig bilde på lykke, velferd og trivsel (jfr lyse barndomsminner» og lysende håp». Når Jesus kalles lyset, erdet også fordi han bringer slik glede og overskudd. Til sist brukte ofte grekerne på den tiden lyset som et bilde på det som kan gi innsikt og forståelse. Også det klinger med: Jesus gir oss den rette innsikt om hvem Gud egentlig er. Da Jesus hjalp den blindfødte slik at han kunne se (9,1-7), så er det viktigste i fortellingen at han til sist også ser hvem Jesus er (9,35-38).

I GT står det at visdommens lære er et lys (Ordsp 6,23). Guds ord er også det (Sal 119,105.130). Men lyset knyttes også på en særlig måte til Gud selv: Lyset var det første Gud skapte (1 Mos 1.3), og i salmene kan Gud lovprises slik: Herren er mitt lys og min frelse» (Sal 27,1), I ditt lys ser vi lys» (Sal 36,10). Også dette begrepet sier altså at Jesus har Guds frelsesgave i seg.

Dermed har vi funnet svaret på at Jesus kalles både Livet og Lyset. De titlene er også med på å understreke at Jesus er Gud fra evighet. Han har Guds frelsesgaver i seg, de som mennesker over hele verden lengter etter å få!

V.5. Lyset skinner i mørket, selv om mørket ikke tok imot!
Legg merke til forandringen i verbets tid i dette verset: Lyset skinner i presens, det er en stadig vedvarende sannhet om lyset. Det at mørket ikke tok imot, derimot, det står i fortid, og peker mot en helt bestemt hendelse.

Vi starter med fortiden: Det at mørket ikke tok imot, det går nok på det samme som er framme i vv10-11: Verden tok ikke imot Jesus da han ble menneske fra julenatten av. De fleste avviste ham, og han ble til sist drept på et kors. Mye av spenningen i evangeliet består i at Jesus er steget ned til verden med lyset og livet, men at han forkastes og motarbeides av den gudfravendte verden. Se f.eks. 3,19: Lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket høyere enn lyset».

Likevel: Lyset skinner fortsatt. Fortsatt går det an å ta imot det og tro på Jesus. Fortsatt går det an å ta imot den innbydelsen som Jesus gir: Jeg er verdens lys, den som følger meg skal ikke vandre i mørket» (8,12).

Vv6-8: Døperens vitnesbyrd

Vv6-8 og 15: Hvorfor dukker Johannes Døperen opp i prologen?
6En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. 7Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.... 15Johannes vitner om ham og roper ut: Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, for han var til før meg.»

Midt i denne høytidelige prologen, så dukker plutselig Døperen Johannes opp (han er en annen enn disippelen Johannes som står bak evangeliet). For oss kan det virke som et antiklimaks etter den mektige presentasjonen av Ordet i v.1-5.

Men i alle evangeliene er det slik at før det fortelles om den voksne Jesu liv, så fortelles det om Døperen Johannes (Se Matt 3; Mark 1,1-8 og Luk 3). I alle evangeliene er han en viktig person. Slik er det også når vi skal feire jul. Det er tekster om Døperen som det prekes over både på tredje og fjerde søndag i advent. Hvorfor?

For det første var Døperen en sensasjon i sin samtid. Rabbinerne hadde en læresetning om at profetiens ånd var utdødd. Samtidig ventet man en endetidsprofet i tråd med løftet i 5 Mos 18,15.18; man ventet på den tiden da det skulle komme en profet som Moses. Så stod Døperen fram i ørkenen, med kamelhårskappe og et sterkt profetisk budskap. Folk strømmet til ham fra hele landet.

For det andre nevnes nok Døperen fordi han var et problem. Etter gammel orientalsk tradisjon er en mester større enn sin elev. Derfor var det et stort problem for de kristne at Døperen ble født først og stod offentlig fram først, og særlig det faktum at han døpte Jesus. Alt dette peker mot Døperen som den viktigste og overordnede av de to.

I prologen og i resten av kapitlet, lærer vi tre viktige ting om Døperen:

V8a: Det var ikke Døperen som var lyset.
Selv om han var stor, så var han underordnet Jesus. Hans oppgave var bare å forberede folket til å møte Jesus. Dette kommer fram på mange ulike måter:
I vv19-21 benekter Døperen at han er en av de store som folket venter på, han er verken Messias, Elia eller profeten.
I v27 sier han at han ikke engang er verdig til å ta av sandalremmen for Jesus. Så liten er han i forhold.
I 3,30 sier han at det er Jesus som skal vokse, han selv skal avta.
Når Døperen i 5,35 kalles for et skinnende lys, så er det et annet ord for lys som brukes der: Det står nærmest for et lite lys, ei lampe.

V6-7a.8b: Døperen var utsendt av Gud for å vitne om lyset. I følge GT skulle det stå fram en profet i endetiden som skulle forberede folket på å møte Gud. Det er særlig to steder vi leser om det:
I Joh 1,22-23 sier Døperen selv at han er kommet for å oppfylle det som står i Jesaja 40,3: Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen! ... Herrens herlighet skal åpenbares, alle mennesker skal se det.» Når Gud engang skal komme til jorden, så trenger han en til å forberede foket. Den mannen er Døperen. I Malaki 4,5-6 står det: Se, jeg sender profeten Elia til dere før Herrens dag kommer... Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.» Nok en gang en profeti om en profet som skal forberede folket for Gud kommer. Nå er det slik at Døperen selv ikke forstod at han oppfylte dette, for han benekter i Joh 1,21 at han er Elia. Men ifølge Jesus oppfylte han dette likevel, se Matt 11,14: han er den Elia som skulle komme.»

Døperens oppdrag var å vitne. Tre ganger brukes det ordet i vv7-8, og det er et hovedord i evangeliet. Ja, kap 5-12 kan faktisk best forstås som en rettsstrid som Jesus står i, der det skal avgjøres om han er den han sier seg å være. Da blir alle vitnesbyrdene til beste for Jesus viktige, og Døperen er først ute av dem:

v15: Det første vitnesbyrdet fra Døperen handler om at Jesus var til før verden ble skapt, slik vi så i vv1-5: Han som kommer etter meg, er kommet foran meg, for han var til før meg.» (Tilsvarende i 1,30). Dermed er det nok en grunn til å skjønne at Jesus er den største. Ikke nok med at Døperen bare var en forløper, det er også slik at Jesus var til først fra evighet av!

Når vi så kommer til avsnittet 1,29-34, så kommer vitnesbyrdene fra Døperen i rekke og rad: Jesus er Guds lam som bærer verdens synd, han var hos Gud fra evighet, Guds Ånd falt over Jesus ved dåpen, ja, han er Guds sønn!

V7b: ...så alle skulle komme til tro!
Målet for Døperens virke, var at alle skulle komme til tro. Også dette leser vi om videre i kapitlet, se 1,35-51. Når Døperen dagen etter igjen peker på Jesus for to av disiplene sine, så begynte disse to å følge Jesus (vv35-39). Det ble starten på en bevegelse der mange etterhvert kom til tro på ham (vv40-51).

Døperen var altså den første som fikk mennesker til å tro på Jesus. Derfor er han viktig. Derfor er han også et forbilde for oss, og den oppgaven vi har fått.

Vv9-13: Lyset og verden

Vv9-13: Hvem har rett til å kalles Guds barn?
9Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. 12Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn de som tror på hans navn. 13De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.

V9: Lyset kommer til hvert menneske og hele verden.
Dette tredje avsnittet tar sitt utgangspunkt der det første sluttet i v.5, med juleevangeliet: Gud ble menneske i barnet Jesus Kristus. Dermed kommer han med lyset til alle mennesker og hele verden.

Nå understrekes det at lyset er det sanne lys. Det er en typisk understrekning som Johannes gjør om Jesus. jfr. f.eks. sanne brød» i 6,32 og sanne vintre» i 15,1. Det er nok sagt med front andre frelsesskikkelser som stod fram og ikke var påtitelige. Denne poengteringen må vel forstås i lys av rettsstriden som Jesus står i. Ordet sann» er på sin måte med på å gi ekstra vekt til at Jesus er den eneste virkelig troverdige frelser (mer om sannhet til v.14).

Vi merker oss det samme forholdet mellom presens og fortid i dette verset som i v.5. og da er vel også forklaringen den samme: Selv om Jesu komme til verden er en begivenhet som har skjedd for lenge siden, så lyser felsesmuligheten mot oss fortsatt.

Vv10-11: Jesus avvises.
Vi har to muligheter til å reagere. Den første er å avvise, slik som de fleste gjorde og fortsatt gjør det. Denne negative muligheten nevnes først.

Egentlig er den uforståelig, for Jesus kom til den verden som han var med på å skape (jfr. v3). Derfor kan verden i v11 kalles for sitt eget» og de menneskene som bor der for hans egne». Å avvise Jesus er altså å avvise sin egen skaper og bror.

Vv12-13: Jesus tas imot. Hovedsaken kommer så. Etter å ha pekt på at lyset kom til verden, og at det ikke ble tatt imot, så omtales de som får rett til å være Guds barn, og de betingelsene de har oppfylt!

At mennesker kan omtales som Guds barn», er en svært sterk uttrykksmåte. Det betyr at de blir flyttet over fra den gudfiendtlige verden, til Guds egen livsvirkelighet. Vi ser at samme uttrykket brukes om kristne i 1 Joh 3,1f og Gal 3,26. Hvordan kan en slik forandring skje? Egentlig er det bare to vilkår:

Det første er ifølge v.12 troen. Det nærmerebestemmes som en tro på Jesu navn». For en jøde var det et omfattende begrep: En persons navn stod for hele personen og alt han representerte. Det vil si at å tro på Jesu navn, er å akseptere ham med alt det han står for og vil bringe.

Dessuten tolkes troen ved en setning som står poetisk parallelt i verset: Alle som tok imot ham». Også dette må forstås på sin jødiske bakgrunn: Den man tar imot til fellesskap (spesielt måltidsfellesskap), den anerkjenner man med alt han står for. Å tro er altså å anerkjenne Jesus og ta imot ham som Herre i livet.

Det andre vilkåret er ifølge v.13 at de er født av Gud. Ved tre negative uttrykk understrekes det at det ikke er nok å være født på jordisk vis, det må skje ved en fødsel av Gud.

Begge disse vilkårene møter vi igjen i Nikodemussamtalen i kap 3. Først tar Jesus opp gjenfødelsen som forutsetning: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny» (v.3). Hva en ny fødsel er, presiseres i v. 5: Det er å bli født av vann og Ånd». Altså er det dåpen som det er poenget å vise til. Deretter samtaler de om troen, som er en tro på den Jesus som løftes opp på korset (v.14f), en tro på den Jesus som Gud sendte for å gi oss evig liv og frelse (v.16f).

Hvem har altså rett til å kalle seg Guds barn? De som er født på nytt i dåpen, og som ved troen tar imot Jesus og alt det han står for.

Derfor bruker vi i kirken store ord når små barn døpes. Vi takker for at Gud har gitt dem sin Hellige Ånd, gjort dem til sine barn og tatt dem inn i sin kristne kirke. Men vi er like klare på at dåpen må få en oppfølging. Alle foreldre og faddere må love å oppdra barna i den kristne forsakelse og tro. Dåpen er bare en start. Den venter på en oppfølging. Den som i voksen alder fortsatt ønsker å kunne kalle seg et Guds barn, må følge opp dåpen ved å knytte seg til Jesus i tro og lydighet!

Oppsummering:
Dette tredje avsnittet har særlig vært opptatt av reaksjonene på Jesu komme. To vers har skildret forkastelsen, selv om han kom til den verden han har skapt og til sine egne. To vers har deretter skildret dem som tok imot, de vilkårene de har oppfylt, og den store rett de har fått.

Noen har villet bruke disse versene som temavers for resten av evangeliet: Siden kap 2-12 er opptatt av rettsstriden mellom Jesus og verden som endte med forkastelse, kan v.11 passe som overskrift på den hoveddelen: Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham». Kap 13-20 derimot, er opptatt av disiplene som trodde, og den måten Jesus vant frelsen på. Der kan v.12 passe som overskrift: Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn».

V.14-18: Ordet ble menneske.

V14: Hvorfor kan dette verset kalles det mest innholdsrike enkeltvers i Bibelen? 14Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
V.14 må være selve tyngdepunktet i hele prologen. Det er lærerikt å studere måten verset er bygget opp på: Først får vi to hovedsetninger somn sier noe om Ordet: Ordet ble menneske» og ... tok bolig iblant oss» . Deretter følger en hovedsetning som sier noe om menighetens mottagelse: Vi så hans herlighet». Resten av verset forklarer nærmere hvilken herlighet det dreier seg om, først ved å si hvor den kommer fra (som den enbårne sønn har fra sin Far»), deretter ved å si hva den består i (full av nåde og sannhet»).

La oss se på disse fem setningsleddene ett for ett:

1) Ordet ble menneske»
Så enkelt kan det største mysterium i verdenshistorien uttrykkes. Tre små ord. Men etter å ha lest om Ordets guddommelige rang i vv1-5, så er det virkelig grensesprengende å tenke seg at dette guddommelige logos fullt og helt også skulle bli et menneske som oss.

Dette var uhørt for en gresk tankegang som foraktet det skapte. (jfr. v.3). Det skapte var jo annenrangs og mindreverdig. Hvordan kan Gud nedverdige seg til å bli ett med det?

Dette var uforstand for en gresk logos-filosofi (1 Kor 1,23). De som ville vinne rett kunnskap og innsikt i livets hemmeligheter ved abstrakt tankegang, de får her høre: Logos ble menneske, ble født på en bestemt dag og døde på en bestemt dag. Logos kunne sees, høres og tas på (jfr. 1 Joh 1,1-4).

Det var en blasfemisk tanke for jødene. De kunne nok være med langt når det gjaldt å distingvere mellom ulike sider ved Gud, slik som vi så når det gjaldt visdomteologien i vv1-2. Men å si at denne Guds visdom var blitt menneske, det var helt uantakelig. Da overskred man grensen mellom Gud og det skapte, og gjorde seg skyldig i den groveste gudsbespottelse.

Det er altså her i v. 14 Johannes kommer med det som virkelig skilte kristendom fra disse andre religionene. Dette var så dristig sagt at kirken skulle kjempe med å forstå det i mange hundre år framover.

Men det var en fantastisk tanke for alle oss som tar imot troen: Dette innebærer at Gud ikke er fjern, men at han helt og fullt deler våre kår!

Vi kaller dette underet for inkarnasjon. På gresk står det at Ordet ble kjøtt, noe som på latin blir incarnatus , eller på nynorsk: ikjøting. Gud lar seg føde inn i en tilværelse der han virkelig bærer en kjødelig kropp, slik at han må føle både sult og tørst, kulde og sorg, ensomhet og smerte. Det er ganske utrolig at vi har en slik Gud å tro på!

2) ..tok bolig iblant oss»
Også dette er en uhørt tanke for en jøde. Gud hadde jo valgt ut sin bolig i Israel: Først i det tabernaklet som fulgte folket på ørkenvandringen (2 Mos 40,34), siden i tempelet i Jerusalem (se tempelinnvielsen og Salomos bønn i 1 Kong 8,1013).

Men nå sier v.14 at Gud får sin bolig i Israel ved Ordet. Dermed sies det indirekte at tempelets tid er forbi. Nå er Guds nærvær knyttet til Jesu person.

Vi finner samme tema klarere uttrykt i 2,13-22, der Jesus etter tempelrenselsen proklamerer seg selv som det nye tempel. Se også Joh 4,21-24: Den framtidige gudstilbedelse skal ikke knyttes til et bestemt sted, men skal skje i ånd og sannhet. Så slipper vi kristne å valfarte til en bestemt helligdom på et bestemt sted for å oppsøke Gud der han er å finne. Jesu person er nå det viktige møtepunktet mellom Gud og mennesker.

3) ..vi så hans herlighet»
Med ordet herlighet menes den lysglansen som omgir Gud, og gjør ham utilnærmelig for mennesker. Derfor skjules han av en sky (2 Mos 24,16f).

Den rette bakgrunnen for å forstå det grensesprengende som uttales her, får vi om vi går til 2 Mos 33,18ff: Der spør Moses dristig om han kan få se Guds hertighet. Det får han ikke, for ingen kan se Guds ansikt og leve (v.20). Men han får ifølge v.21-23 lov til å se Gud bakfra.

En annen bakgrunn er frelsesløftene i Jes 40.5 og 60,l. Der loves det utrolige at når frelsestiden en gang bryter inn, da skal mennesker få se Guds herlighet.

Vårt vers innebærer da: Det som Moses ikke fikk se fullt ut. det fikk altså menigheten lov til å se i Jesus! Med ham oppfylles også profetiene fra Jesaja. Frelsestiden er her !

Tradisjonen før Johannes knyttet dette spesielt til en episode i Jesu jordeliv: Forklarelsen på berget der disiplene fikk se hans herlighet (jfr. Luk 9.32ff). Men hos Johannes dekker dette begrepet hele Jesu jordeliv: Jesu herlighet viser seg også ved underne (2,11) og ved påskehendelsene (13.31 f).

4) den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far»
Dette er et uhyre viktig utsagn om Jesus. Ordet enbåren» understreker som intet annet ord den nære forbindelse det er mellom ham og Gud. Vi møter det igjen i 1,18, ellers bare i Nikodemussamtalen i 3,16.18.

I følge v12-13 var alle kristne Guds barn og født av Gud. Men bare Jesus er den enbårne Sønn, det er et nært forhold mellom ham og Gud som avgrenses som noe spesielt. Jesus er ikke skapt av Gud, han er født, ja, han er den eneste fødte sønn. Forstå det den som kan. Vi har fått dette forholdet beskrevet i v1-2, og vi vil få høre mer i v18.

5) full av nåde og sannhet»
Når Guds herlighet i Jesus skal karakteriseres nærmere, skjer det ved å gripe tilbake til GT, til Mose' opplevelse i 2 Mos 33-34. Ovenfor nevnte jeg at Moses ikke fikk se Guds herlighet når han ba om det. Men istedet fikk han lov til å stå i en fjellkløft med dekket hode da Guds herlighet gikk forbi, og så skulle han få se den bakfra (33,21-23) I 34,6 får vi så høre hva Gud ropte da han gikk forbi Moses med sin herlighet: Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannbet».

I dette ropet beskrives det innerste ved Guds vesen, og vi ser at både nåde og sannhet er med på å understreke Guds barmhjertighet.

Nåde» er et typisk GT-begrep. og Johannes bruker det bare her i prologen (jfr. v.16f). I GT betegner det Guds trofasthet mot pakten og det utvalgte folket (Sal 106,4 i NO 30).

Sannhet» i GT står for mye av det samme, og derfor opptrer disse begrepene ofte i par (f.eks. Sal 85,11 og 89,15 i NO 30). Begge begrepene skal altså understreke at Gud er pålitelig, og at mennesker kan stole på hans frelse.

Sannhet var dessuten et kjernebegrep i den greske verden. Der ble det intellektuelt forstått som logisk sannhet eller som sann innsikt i virkeligheten. Nok engang gjør altså Johannes til sitt hovedbegrep et ord som har både dype jødiske og greske røtter. Men Johannes tenker helt annerledes enn grekerne: Sannheten er ikke bare noe som skal forståes, den skal følges (3,21), ja, den er personen Jesus selv (14,6: Jeg er veien, sannheten og livet»).

Oppsummering:
Hvorfor kan så dette verset kalles det mest innholdsrike enkeltvers i Bibelen? Fordi det sier så grenseprengende sannheter på en så enkel måte. Ikke nok med det ufattelige at Gud ble menneske som oss. Men det sier også at Guds herlighet på en helt ny måte ble tilgjengelig for mennesker: Jesus viser fram det som Moses ikke fikk se, og det er at Guds herlighet ikke er farlig og skremmende, men den er en frelsende herlighet, full av miskunn som er til å stole fast på!

Det som nå følger, er ulike vitnesbyrd som støtter opp under v.14. og som knytter an til det vi allerede har understreket:

Vv16-18: Hvordan overgår Jesus Moses?
16Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. 17For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. 18Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.

Hovedpoenget i de tre siste versene er å understreke hvordan Jesus overgår det som står i Det gamle testamente. Nå er den oppfyllelsen kommet som setter alt det gamle i skyggen. For en jøde var Moses og hans lov det aller viktigste i GT, og dermed er det viktig å slå klart fast at Jesus overgår ham. Det er v16 og 18 som klarest sier hvorfor Jesus er større. Men begrunnelsen finner vi i v17 (dette verset begynner med konjunksjonen for).

V.17a: Vi har allerede sammenlignet mye med Moses oppe i v14. Nå sies det med rene ord at det er viktig å gjøre nettopp det. Ikke slik at Moses og Jesus settes opp som motsetninger her, slik som Paulus ofte gjør i sine brev (jfr. Gal 3,15ff der Kristus og loven blir motpoler). Det er heller tale om en totrinnsmodell, der Moses representerer det foreløpige, og Jesus det fullkomne.

La oss vende tilbake til 2 Mos 32-34 som vi allerede har nevnt to ganger. Bakgrunnen for Moses sitt ønske om å få se Guds herlighet, var at folket hadde blitt straffet hardt på grunn av frafallet med gullkalven. Straffen var faktisk så hard at Gud sa at han ikke lenger ville gå sammen med folket. Gud visste nemlig at folket var stridlynt, og han var redd for at de vil synde igjen slik at han var nødt til å gjøre ende på dem ( 33,3). Da går Moses i forbønn for folket, og han klarer å få Gud til å love å gå med dem likevel (33,12-17). Når Gud så roper ut sin herlighet til Moses, så roper han ikke bare ut de gode ordene om miskunn, nåde og sannhet som jeg refererte ovenfor, han sa også noe mer: Men han (=Gud) lar ikke den skyldige slippe straff...» (2 Mos 34,7). Like etter fikk Moses de 10 bud på nye steintavler (2 Mos 34,10ff). Det var altså en lovpakt også som utgjorde forholdet mellom Gud og folket dengang. De måtte forplikte seg på lydighet, og leve under trussel om straff.

Men når Gud ble menneske i Jesus Kristus, da begynte en ny tid:

v17b: Nå er det nåden og sannheten som skal rå grunnen alene. Lovpaktens tid er over, trusselen om utslettelse og straff for synd gjelder ikke lenger. Derfor overgår Jesus Moses: Hans soning på korset gjør at synd ikke trenger å straffes (se v29), nå kan den tilgis med en nåde som er til å stole på!

V16: Nå kan også mennesker få del i Jesu fylde. Det er en fylde av liv og lys, frelsesgoder fra Gud selv (se vv4-5 over). Det er også en fylde av herlighet, nåde og sannhet (se v14 foran). I v.14 stod det at de så denne herlighetsfylde. Nå går Johannes et skritt videre og sier at de fikk den.

Fylden består i nåde over nåde. Hva menes med det? Det må vel være det at det kristne liv på alle vis er basert på nåde, slik at nåde stadig avløses av ny nåde fra Gud, fordi Gud alltid er trofast mot sin miskunn. Vi tas inn til Gud i dåpen av nåde, ikke fordi vi har fortjent det. Vi får tilgivelse for synd av nåde, ikke fordi vi er så storartede. Vi får den kraft vi trenger for å leve livet av nåde, ikke fordi vi får det så fint til for oss. Og til sist får vi komme inn i Guds himmel av nåde. Dette er også atskilling bedre kår for oss enn de som Moses brakte.

V.18: Nok engang er det tekstene i 2 Mos 33 som klinger i bakgrunnen. Moses fikk høre i 33,20 der: ..det menneske som ser meg, kan ikke leve»: Derfor har heller ingen mennesker sett Gud, slik som Johannes fastslår her.

Men dette er forandret i og med Jesus. Nå sies det enda klarere enn i v14: Jesus har vist oss hvem Gud er. Det har skjedd en åpenbaring av Gud. Det brukes enda sterkere uttrykk for Jesu forhold til Gud enn i v. 14: Han er Gud», det er en gjentagelse av hovedsaken i v1. Han er i Faderens favn», det er nok en intim begrepsbruk for å understreke deres nære forhold til hverandre.

Vi legger til sist merke til to små endringer i forhold til det som stod ovenfor:

Mens forholdet mellom Gud og Ordet ble beskrevet i fortid i vv1-2, brukes nå presens i v18: Det var ikke bare i preeksistensen at forholdet mellom Gud og Jesus var spesielt, det er slik fortsatt - etter oppstandelsen (se 17,5, der Jesus ber om å få den samme posisjon hos Gud som han hadde før verden ble til). Nå er Jesus ved Guds høyre hånd. Han som har levd som et menneske og kjenner kårene våre, han er nå Gud, han er i Faderens fang! Det innebærer bl.a. at når vi ber til ham, så forstår han oss.

Mens menneskene omkring Jesus har blitt beskrevet i tredje person helt fram til v13, har Johannes nesten umerkelig slått over i vi-form fra v14 av. Nå skriver han ikke lenger om de som avviser og de som tar imot. Nå inkluderer han i første person alle oss som tror på Jesus: Vi har alle fått av Jesu fylde, vi er blitt forklart hvem Gud er. Det ligger en innbydelse til alle lesere i denne endringen: Måtte alle sammen la seg inkludere i dette vi! Det var for å innby til det at Gud ble menneske i Jesus Kristus!