Den norske kirkes lærenemnd kom i januar 2006 med sin uttalelse: ”Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken”. Den viser at kirken er delt i synet på homofilt samliv, med 10 medlemmer som aksepterer dette og 10 som har et restriktivt syn. Det viktige er likevel måten det argumenteres på: Har det kommet fram nye momenter i forhold til det som står på de internettartiklene jeg skrev for noen år siden, og som fremdeles ligger tilgjengelig her?

Det har ikke kommet fram viktige, nye momenter i forhold til det jeg skrev om Homofili og nestekjærlighet, for det har ikke vært utvalgets oppgave å utrede det. Det er temaet Homofili og bibelen som har vært temaet. Det har likevel kommet fram så lite nytt også til dette temaet, at jeg har valgt å la den gamle framstillingen ligge på nettet fortsatt. Jeg anbefaler at de som er interessert i saken, først leser den gamle framstillingen, og så leser det som står her som en videreføring av det.

Begge syn kan tåles i kirken.
Den viktigste avklaringen fra lærenemnda er at ingen av partene ønsker å avvise den andre parts syn som vranglære. Det høres kanskje selvsagt ut, men det er ikke det.

Fra den aksepterende siden har vi ofte hørt utsagn om at de som er i mot homofilt samliv, krenker homofiles menneskeverd. I en kristen kirke er respekt for menneskeverdet og forpliktelsen til nestekjærlighet så viktig, at dersom det var sant, så ville det vært vranglære å ikke anerkjenne homofiles rett til ordnet samliv. Det er bred enighet i nemnda om at det finnes måter å argumentere på som krenker homofiles menneskeverd, men at det ikke gjelder de måter å tenke på som finnes i uttalelsen (s86).

Fra den restriktive siden har vi ofte hørt utsagn om at det er vranglære å ikke bøye seg for klare bibelord om homofilt samliv. Respekten for Bibelen som Guds ord er nemlig også helt avgjørende i en kristen kirke. Men i uttalelsen er begge parter enige i følgende formulering: Uenigheten er ”en belastning for samholdet i Den norske kirke, men uten at det nødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse” (s126-27).

Dette betyr ikke at vi har to likestilte syn i kirken. Den restriktive siden maner til at vi skal ”ha respekt for hverandre, uansett hvilket syn vi står for. Men det betyr ikke at alle syn skal betraktes som likestilte.... Vi kan ikke se at to uforenlige syn kan være retningsgivende for lære, ordninger og liturgi” (s125). Det betyr at vi ikke trenger å få noen splittelse i kirken så lenge vi samtaler om saken. Men samholdet kan neppe tåle at det rent faktisk innføres ordninger for forbønn for partnerskap og vigsling av homofile prester i partnerskap. Så dyp er uenigheten fortsatt.

Et tydeligere felles utgangspunkt.
Det er et klart framskritt i samtalen at begge parter nå står sammen i å hevde at de få utsagnene om homofili i bibelen, er klart avvisende til homofil praksis. Det betyr at alle de innvendingene til enkelttekstene som jeg beskrev i Homofili og bibelen, nå er frafalt (med unntak av den siste). Problemet består altså ikke i å forstå hva Paulus skriver om, men hvordan vi i dag skal forholde oss til det.

Men uenigheten viser seg i tolkningen av andre tekster om homofil adferd i den gresk romerske verden på Jesu og Paulus sin tid. Saken er at fenomenet var svært utbredt i mange ulike varianter. Det finnes mange tekster som viser dette, og de har både likheter og forskjeller til vår tids måte å tenke om homofili på. Nemnda har ikke klart å enes om en felles framstilling av disse tekstene. På den ene siden har Turid Karlsen Seim en framstilling av den tidens tenkning som vektlegger ulikhetene til vår tid (s62-65). På den andre siden har Jostein Ånda og Ernst Baasland en framstilling som konkluderer med at ”fra 300-tallet og fram til i dag har vi i Europa aldri hatt en situasjon som har vært så lik den som forelå i nytestamentlig tid ” (s66-69).

Dermed har den aksepterende siden funnet et armslag for å kunne hevde at Paulus ikke kunne ha forhold som vår tids partnerskap i tankene når han skrev. Slik blir Paulus lettere å avvise i dag. Den andre siden, derimot, har funnet eksempler på påfallende like homofile forhold også fra den tiden. Dermed blir Paulus vanskeligere å avvise i dag.

Et viktig felles anliggende.
Nemnda er også klar på at de har et felles anliggende overfor de homofile. Det formuleres f.eks. i form av et spørsmål på s81: ”Hvordan kan homofile forholde seg til og forme sitt liv på en måte som både fastholder at mennesket i Guds uforbeholdne kjærlighet møter anerkjennelse og aksept, og som svarer på kallet til å leve i tråd med Guds gode vilje?” Dette har med helt sentrale forhold i kristen tro å gjøre: Et menneske møter både Guds nåde med tilgivelse og aksept, og det møter Guds krav til å leve etter hans vilje. Hva betyr så det for homofile? Her tenker de to partene svært ulikt.

Hele bibelens budskap må tas på alvor.
Den restriktive parten vil gi bibelordet den mest grunnleggende rollen, fordi man mener at den inneholder Guds gode vilje for menneskelivet. Man understreker at det er en indre sammenheng mellom alle homofilitekstene i Bibelen og tekster om skapelse og heterofilt ekteskap (s95-96; se mer om dette i lenken Homofili og bibelen). Vi har altså en situasjon der bibelordene selv har klare signal om hvilken større sammenheng de vil tolkes inn i. Homofilt samliv faller utenfor skaperordningen, og derfor ikke i samsvar med den måten Gud har tenkt at mennesker skal leve sammen på.

Er det da mulig for en homofil å kjenne seg anerkjent av Gud når man ikke får tillatelse til å leve ut sin kjærlighetsevne? Når vi leser i evangeliene, ser det ut for at Jesus klarte å møte mennesker med et slikt dobbelt budskap. Det finnes f.eks. to episoder der Jesus møter kvinner som hadde overtrådt seksuelle påbud. I de møtene klarte Jesus to ting samtidig: Han klarte å inkludere og tilgi kvinnen i Simons hus, samtidig som han kalte hennes synd for synd (Luk 7,36-50). Han lot være å fordømme kvinnen som var grepet i ekteskapsbrudd, samtidig som han sa: ”Gå bort og synd ikke mer” (Joh 7,53 – 8,11). Jesus klarte å frigjøre mennesker samtidig som han opprettholdt etiske krav.

Hva så med nestekjærlighetsbudet, som er det aller viktigste i kristendommen? All kristen etikk prøves på det. Den restriktive parten antar at det er en indre sammenheng mellom nestekjærlighetsbudet og de andre påbudene og formaningene som finnes i Bibelen: De få enkeltbudene som ellers finnes i Den nye testamente er å anse som konkretiseringer og tolkninger av dette store budet. Det kan tenkes at noen bud kan komme konflikt med budet om nestekjærlighet, slik at de må vike, men det skal det gode grunner for å gjøre. Dersom det finnes grunner for å hevde at et forbud med homofil praksis også kan tjene nestekjærligheten i et større perspektiv (se lenken Homofili og nestekjærlighet), så kan vi ikke sette til sideforbudet.

Homofile menneskers opplevelse må gis forkjørsrett.
Den aksepterende parten gir de homofiles opplevelse av livet en grunnleggende forkjørsrett. Dersom man fratar dem muligheten til å leve livet sammen med en livspartner, svekkes muligheten til å oppleve seg anerkjent og elsket av Gud. Man pålegges en stor store byrde som gjør det vanskeligere å kjenne seg oppreist og respektert som et helt menneske.

Dermed betyr ikke den indre sammenhengen mellom homofilitekster, skapelse og heterofilt ekteskap noe når denne parten skal gjøre rede for sitt syn på s87-93. Det hevdes at skaperfortellingene ikke kan brukes til å ”begrunne ekteskapet mellom mann og kvinne som en ”skaperordning” som utelukker andre former for samliv” (s90). Det viktigste budskapet i disse tekstene er at ”ethvert mennesket er skapt, og skapt i Guds bilde” (s85). Dersom homofilt samliv avvises, blir det vanskelig for homofile å forstå seg selv som en del av Guds gode skapning. Men spørsmålet er: Når Paulus bruker tekstene fra skapelsen til å begrunne at homofilt samliv ikke kan aksepteres, kan vi da se bort fra det?

Når det gjelder Jesu møte med mennesker er det helt andre tekster som trekkes fram av denne parten. Det er bare den Jesus som frigjør fra bindinger og løser mennesker fra ufrihet, som slipper fram i deres argumentasjon (s88-89). Dermed får de fram den viktigste siden ved Jesu møte med mennesker, og man peker på mange fine tekster som kan gi homofile en opplevelse av å bli godtatt og reist opp. Men kan man tillate seg å se bort fra så mange bibeltekster som nyanserer dette? Tar man da hele bibelen på alvor?

Den aksepterende parten tenker videre at nestekjærligheten er overordnet alt som ellers står skrevet i bibelen. ”Det blir derfor feil dersom dette brukes motsatt vei, slik at enkeltbudene tenkes å ha en styrende og definitiv funksjon når nestekjærlighetsbudet skal anvendes. Da får enkeltbudene en avgrensende funksjon og nestekjærlighetsbudet mister sin perspektivåpnende hensikt” (s89-90). Alle andre bud fra Jesus og Paulus skal altså kunne settes til side dersom vi ikke kan se at de samsvarer med nestekjærligheten.

Når det gjelder homofile, skal de ikke la seg binde av forbudene mot homofilt samliv. De tekstene må vike. Homofile skal på samme måte som heterofile la seg forplikte av andre tekster i bibelen, nemlig de som påbyr at vi skal leve sammen i troskap, kjærlighet, respekt, barmhjertighet og oppofrelse (s84-85). Resultatet er at Bibelen bare har en norm i etikken, og at alt annet som står der, blir redusert til gode råd og forslag. Det er vår egen dømmekraft som avgjør hvilke formaninger og bud som skal være forpliktende for oss.

Har vi kommet videre i samtalen om homofilt samliv i kirken?
Vi har etter mitt skjønn kommet videre på to felt:
- Vi har avklart at den videre samtalen kan finne sted uten trusler fra noe hold om at den annen part nødvendigvis er å anse som vranglærer.
- Dessuten har vi en felles forståelse av at bibeltekstene etter sin ordlyd er avvisende overfor homofilt samliv. Likevel er det viktig å ha et forhold til homofile slik at de kjenner seg inkludert og verdsatt i kirken.
Begge parter er enige om at Bibelen er øverste norm og rettesnor for kirkens lære (s34). Derfor er det en krevende oppgave å ha som utgangspunkt at bibelen avviser homofilt samliv, og så konkludere med at i vår tid bør vi som kirke lage ordninger som velsigner et slikt samliv. For å få til det, argumenterer den aksepterende parten på en måte som er svært betenkelig:
- Man synes ikke det er viktig å drøfte den sammenhengen som skriftordene selv henviser til at de vil sees i inn i. - Man tar seg frihet til å framstille Jesu holdning og eksempel på en måte som er ensidig, og som ikke tar hensyn til hele hans forkynnelse og alle relevante møter med mennesker.
- Man bruker budet om nestekjærlighet som en brekkstang overfor alle andre bud i Det nye testamente på en måte som gjør at de mister sin normative kraft.

Denne måten å argumentere på truer med å undergrave betydningen av å ha Bibelen som norm i kirken. Dermed handler det ikke bare om homofilt samliv, men det handler om en grunnholdning til Bibelen som kan få vidtrekkende følger. For den måten man argumenterer på her, må jo få følger for måten å tenke på overfor andre temaer også.

Derfor skriver den restriktive parten i en særmerknad: ”I denne sammenhengen dreier saken seg om Skriftens autoritet i etikken. Det er ikke bare tale om et etisk enkeltspørsmål, men om et prinsipielt standpunkt om normgrunnlaget for kristen etikk. Også menneskelig erfaring må trekkes inn i etiske resonnementer, men erfaringen kan aldri gis samme autoritet som Bibelens lære. Om betydningen av bibelske tekster som veileder for kristent liv svekkes, kan det får vidtrekkende konsekvenser også for en rekke andre teologiske og etiske spørsmål” (s125).

Uenigheten i kirken er fortsatt svært stor. Det bryter på dypt vann, for det handler om mye mer enn homofilt samliv. I sin tid kom biskop Rosemarie Køhn med en redegjørelse som vakte berettiget motbør. Den argumentasjonen som føres at den aksepterende parten i læreutvalget er neppe egnet til å mildne den motbøren. Tvert i mot: Nå er det blitt enda tydeligere hvor dypt skillet egentlig går. Men når skillepunktene er blitt tydeligere, er det kanskje håp om at kommende samtaler kan føre oss videre?