(Per Eriksens bokomtale i Vårt Land, mandag 19 nov 2007.)

Retorikk gir for mange negative assosiasjoner. Men bedre prekener vil vi gjerne ha. Og da er det kanskje ikke dumt å kunne litt retorikk.

”Retorikk handler om å oppdage flere av de mulighetene som vi har til å bruke tanken og språket på en klokere måte”, skriver Kjell Arne Morland i sin nye bok som nettopp handler om hvordan retorikken kan utnyttes i forkynnelsen. Det handler om å opptre som en fisker og jeger på jakt etter fangst i forberedelsesfasen, om å opptre som kokk og kelner i formidlingsfasen, slik bokens forsideillustrasjon viser. En god retoriker er opptatt av å finne de rette råvarene for prekenen, tilberede dem godt og presentere dem innbydende. Alt for at folk faktisk skal få noe.

Mer enn teknikk. Morland henter fram innsiktene fra den gamle antikke retorikken for å lære oss dette. Det gir en fruktbar distanse til den dagsaktuelle forkynnelse. Men reglene er de samme for hva som faktisk fanger folks interesse og åpner ørene deres for det som skal formidles. Det er ikke sikkert moderne kommunikasjonsteorier sier så mye nytt når det kommer til stykket.

Retorikk er noe langt mer enn teknikk, og Morland skriver om mye mer enn pleonasmer, synonymitet og parallellismer. Selv om han skriver om dette også, og gir oss verktøy til å forstå språkets og formidlingens struktur og virkning.

Søvnige tilhørere. Like mye handler retorikk om formidlerens personlighet, om følelser og intuisjon, og om å kunne fremføre en preken uten å ha nesa i manuskriptet. Man kan lure på hva som har gjort at norske prester i stor grad er fornøyd med å lese opp prekenen sin fra et ark på søndag formiddag i kirken. Noe som gjør formidlingen skriftlig, øyekontakten minimal og tilhørerne søvnige. I en tid da nesten all formidling blir stadig mer papirløs, for eksempel på radio og TV, tviholder mange av kirkens menn og kvinner på sine ferdigformulerte manuskripter. ”Men når vi har satt punktum på manuset, har vi enda to av fem steg igjen av den retoriske prosessen. Det fjerde steget kalles memoria, og det handler om å lære talen godt, helst utenat”, slår Morland fast. Ja, han skriver til og med at vi ikke trenger papir for å kunne forberede en tale. Det handler rett og slett om trening. Antikkens mestertaler Demostenes ble i sin tid spurt om hva som var det viktigste for en taler. Svaret var: Fremføringen. Og det nest viktigste? Fremføringen. Og det tredje viktigste? Fremføringen.

Inspirasjon. Morlands bok gir både god kunnskap og saftige utfordringer til den som preker og formidler. Den vil kunne gi nye innfallsvinkler og ny inspirasjon til en taler som begynner å gå på tomgang.

Og kjøpes den før jul, så får en ekstra bonus ved at julens tekster gis en ekstra behandling i bokas siste hoveddel. Vel anrettet.