Innledning: Helgenskare og pilegrimsflokk.
Vi leste om den store, hvite helgenskaren nettopp. Vi sang om den etterpå. Kan du se den for ditt indre øye? Den som er så stor at ingen kan telle dem! Der er mennesker fra alle århundrer, fra alle himmelstrøk! Med alle slags hudfarger, alle slags språk, med jubel og glede overalt. Det er vel slik med dere også at et slikt syn har lett for å forsvinne i hverdagens mas. Vi har så mye å stelle med til daglig, så mange slags sorger og oppgaver.

I dag vil vi løfte blikket. Det er Alle Helgens dag. I dag vil vi se på målet. La lengselen tennes i oss, lengselen etter å komme fram, etter å komme hjem til Gud. Mange har gått foran. Vi vil la oss inspirere av dem i dag til å stå på enda ei stund, til å bevare troen og leve livet slik Gud ønsker, så også vi kan nå fram.

Men, når jeg ser ut over dere fra prekestolen, så er det ikke helgenskaren jeg ser. Jeg ser pilegrimsflokken. Jeg ser ut over dere som er på vei mot målet. Det samme gjorde Jesus da han sa de kjente ordene som vi nå skal lese. Han så ut over disiplene sine, og så også mange andre i ring rundt dem igjen. Han så mennesker som trodde på Gud. Mennesker på vei mot målet.

Slik leser vi fra Matteusevangeliet, i det femte kapittel, fra v3:
3Salige        er de som er fattige i seg selv,                                            for himmelriket er deres.
4Salige        er de som sørger,                                                                 for de skal trøstes.
5Salige        er de tålsomme,                                                                   for de skal arve jorden.
6Salige        er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten,          for de skal mettes.
7Salige        er de barmhjertige,                                                              for de skal få barmhjertighet.
8Salige        er de rene av hjertet,                                                           for de skal se Gud.
9Salige        er de som skaper fred,                                                         for de skal kalles Guds barn.
10Salige      er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,                for himmelriket er deres.

1: Venstre spalte: Salig.
Se først på arkene i venstre spalte, ser dere hva som står 8 ganger på rad? Du er salig! Du som vil følge Jesus, du trenger ikke vente til du er død før du prises salig. Du er det her og nå. Midt i strevet, midt i hverdagen. Det høres så utrolig ut at Jesus liksom vil hamre det inn i oss, om og om igjen: Du er salig, du er salig, du er salig. Det er som gjentatte kirkeklokkeslag med samme tone.

Hva betyr det så å være salig? I v12 bytttes ordet ut med et annet uttrykk: Gled og fryd dere! Det er det det dreier seg om. At vi har del i en stor lykke og glede. En saligprisning er en gratulasjonsformel. Det får våge seg om vi ikke blir Lotto-millionærer. Vi har likevel del i noe som er det fineste som finnes.

2: Høyre spalte: Helgenskaren.
Hvordan kan Jesus si noe slikt? Hva er grunnen til den store lykken vi har? Se nå i høyre spalte. Ser dere at det der 6 ganger på rad står om noe vi en gang skal få? For de skal står det fra v4 av, om og om igjen. Og det som det dreier seg om her, det er at du og jeg som tror, skal få bli med i Helgenskaren en dag.
• En dag skal det være slutt på all sorg og alle tårer, vi skal trøstes!
• En dag skal hele jorden bli vår, nyskapt og vakker.
• Da skal vi mettes, alle våre behov skal dekkes.
• Da skal vi få barmhjertighet, står det, ja, for vi skal få leve i kjærlighetens fullkomne fellesskap.
• Se så de siste to uttrykkene: Da skal vi få se Gud selv slik han er, og vi skal kalles Guds barn helt og fullt. Det skal ikke lenger være halvhjertet med troen vår, men gudsforholdet skal bli sant, ekte og levende.
Om dette himmelriket leser vi også når vi har gravferd, i den siste teksten før andakten. Slik står det skrevet i Åp 21,3-4:

"Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte."

Men vi er ikke bare salige på grunn av noe vi en gang skal får del i. Ser dere at det første uttrykket i høyre spalte står i presens: for himmelriket er deres. Ser dere så at det samme kommer igjen i v10. Det er altså det viktigste, siden det sies to ganger, først og sist: for himmelriket er deres.

Allerede her og nå er nemlig Gud med oss. Allerede her og nå trøster han, og metter oss. Vi kan få oppleve hans barmhjertighet når vi trenger det. Vi har begynt på det evige liv. Gudskreftene omgir oss allerede. Ikke synlig ennå, ikke så sterkt som vi skulle ønske ennå. Vi slipper ikke unna problemer og tunge slag ennå.

Vi er altså salige fordi vi har noe godt å se fram til. Men også fordi vi er begynt å oppleve forsmaken på det alt nå.

3. Midtspalten: Disippellivet.
Så har vi en spalte igjen, den i midten. Det er der Jesus beskriver det livet vi lever. Det er der vi får vite hva som skal til for å kunne kalles salige. De uttrykkene skal være som små speil for oss, slik at vi kan se etter om vi kjenner oss igjen i det som står. Om vi ikke gjør det, må vi sørge for å forandre oss, og ta et oppgjør. For vi ønsker vel å høre til blant de salige som en gang skal bli med i Guds rike?

Det er vel mest utfordrende med de 4 beskrivelsene som står i v7-10. Der står det at vi skal leve opp til visse krav om kristen livsførsel: Vi skal være barmhjertige, og rene av hjertet, vi skal skape fred rundt oss, og vi skal leve slik Gud vil selv når vi merker motstand fra folk omkring. Selvsagt krever Jesus av oss at vi skal leve slik. Dette er helt sentrale krav som alle kristne må leve opp til. Men Jesus starter ikke der.

Jesus starter med 4 andre beskrivelser i v3-6. Han starter i v3 med å prise dem salige som er fattige i seg selv. Han starter ikke med det å være from, flink eller storartet. Han starter med å slike som ikke makter å hamle opp med alt det vonde vi har inne i oss. Vi som stadig må erkjenne at vi gjør synd, og ikke kan annet enn å vende oss til Gud i anger og bønn. Vi som ser at vi ikke holder mål overfor de krav Gud stiller. Vi har ikke en masse storartede gjerninger å skryte av. Vi kommer til Gud med tomme hender, vi er fattige i oss selv.

Det er dette som er grunnholdningen som alle de andre saligprisningene hviler på. Alt det andre som står er konsekvenser av at vi er slike som venter oss alt godt fra Gud, og ikke fra oss selv.

Så fortsetter Jesus: Salige er de som sørger. Salige er de som sørger over all den synd, ondskap og urett som omgir oss her i verden. Også en slik sorg er uttrykk for hjelpeløshet innfor Gud. For når vi kommer til Gud med sorgen, så kommer vi til den eneste som kan gripe inn til forandring. Noen er syke eller har andre plager de ikke blir kvitt, noen har mistet dem de var glade i, kanskje brått og vondt. Uansett: Poenget er at vi vender oss med sorgen i bønn til Gud, han som kan trøste og hjelpe videre.

Salige er de "tålsomme" fortsetter Jesus i v5. Også tålsomhet kan henge sammen med en hjelpeløs situasjon. Hvorfor er det slik at en disippel er rede til å tåle urett? Jo, fordi man vet at det er livets lodd i denne verden å rammes av urett, rammes av sykdom, rammes av fortredeligheter av mange slag uten å kunne gjøre stort fra eller til. Man vet at det bare er Gud som kan forandre dette, og derfor setter man sin lit til ham, mens man tåler det som måtte ramme! Så den tålsomme, det er den som skjønner at man ofte ikke har annet valg enn å finne seg i å tåle.

Hva så med de som "hungrer og tørster etter rettferdigheten"? Ja, det kan være de som setter alt inn på å leve et rettferdig liv, det kan det. Men Jesus tenker nok også på noe annet. Det er også snakk om å lengte etter den rettferdigheten som bare Gud kan gi! Igjen er det altså den kristne som er hjelpeløs overfor verdens ondskap vi møter. Den kristne som vet at her i verden er det uretten som rår, og derfor hungrer og tørster etter noe bedre. Som vender seg til Gud med en lengsel etter at Gud skal opprette sitt rike der alt skal bli annerledes, der alt skal bli rettferdighet og full frelse.

Jeg mener altså at det er all grunn til å tolke de fire første saligprisningene som uttrykk for mennesker som mangler noe, som er i nød: Man har ikke noe å komme med selv, man sørger over egen og verdens ondskap, man vet ikke annet enn å være tålsom, man hungrer og tørster etter at Gud vil gripe inn med sin rettferdighet og frelse. Man vet at dypest sett er det bare Gud som kan skape en radikal endring. Man er tiggere for ham, med tomme hender. Og så får man høre: Deres er himmelriket. Dere skal trøstes, mettes og arve jorden! Dette er den ene siden ved kristenlivet: Å få komme til Gud med tomme hender.

Når vi har forstått dette, er vi klare til å ta fatt på de neste 4 saligprisningene i v7-10, de som helt klart stiller krav til livsførselen vår. Jesus vil at vi skal ligne ham, vi som tro på ham!

I v7 krever Jesus at vi skal være barmhjertige mot hverandre. Kristendom handler om at Gud først elsket oss så høyt at han sendte Jesus til oss for å sone synden vår. Kristendom begynner med kjærlighet, derfor skal den også fortsette med den kjærligheten vi viser hverandre.

Så er det et uttrykk som er lett å misforstå: Det står i v8 at vi skal være rene av hjertet. Vi tenker kanskje at dette er et krav om at vi alltid skal være rene i følelser og tanker. Men det er ikke det det går på. I Sal 24,4 står det om den som har et rent hjerte at det er "den som ikke farer med svik og ikke sverger falsk ed". Poenget er altså oppriktighet i alt vi gjør. Det handler altså om vårt forhold til andre: Å ha et rent hjerte vil si å være fri fra falskhet, handle uten baktanker. Poenget er å leve helt åpent både overfor Gud og medmennesker.

Så skal vi skape fred rundt oss, se v9. Selvsagt skal kristne det, for kristendom handler jo om at Gud skapte fred ved det han gjorde på korset. Da må vi være slike som tar konsekvensen av det. Det betyr ikke at vi alltid skal dysse ned alle konflikter vi oppdager. Ofte er det det beste å få problemet fram i lyset først, og så skape fred.

Til sist er det viktig å stå for et kristent liv også når vi møter motstand. I mange land i verden i dag er det svært tøft å være kristne. Millioner på millioner forfølges, og aldri har så mange måttet dø for sin tros skyld som nå. Men her i Norge er vi heldige. Vi risikerer ikke mer enn noe hånlige blikk og litt folkesnakk om vi lever tydelig som kristne, og det bør vi kunne tåle.

Hva tenker du når du ser på disse 4 beskrivelsene? Er det slik du ønsker å leve? Jesus spør ikke om du alltid får det til, om du er et prakteksemplar i fromhet. Men Jesus spør etter om dette er det livet du gjerne vil leve? Om det er dette du forsøker så godt du kan med Guds hjelp å få til?

Disse fire saligprisningene inneholder etiske krav: Vi skal ligne vår mester, være barmhjertige som han, rene og helhjertede som ham, skape fred som ham. Vi skal forpliktes av Guds grenseløse kjærlighet, ikke bare i medgang, men også om vi skulle måtte lide for det. V3-6 sier altså at Gud vil fylle de tomme hendene våre, mens v7-9 utfordrer oss til å bruke hendene i tjeneste for Gud.

Saligprisningene er en fantastisk tekst: De trøster oss, og de utfordrer oss. De får oss til å løfte blikket mot himmelen, samtidig som de handler om det livet vi lever. Jeg håper at Jesu ord skaper en lengsel i oss: Ja; slik må vi være, slik må vi leve, slik at vi kan regnes blant de salige pilegrimer som engang skal nå fram til den store helgenskaren.