Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.

Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De arbeider ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. Når Gud kler gresset på marken så fint, det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere? Så lite tro dere har!

Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? Alt dette er hedningene opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg. Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Det var på konfirmantturen i Vassfjellet i fjor. Vi hadde satt oss godt til rette i ei li overfor Rødde der vi hadde flott utsikt over Trondheim: Tillersletta foran oss, Bymarka til venstre, og sentrum langt der framme med fjorden bak. Vi kunne såvidt se et av tårnene på Nidarosdomen i relieff mot fjorden. Og jeg var opptatt av at Nidarosdomen, den er et symbol på det målet vi kristne har for livene våre, målet om en gang å komme til himmelen hos Gud. Derfor spurte jeg: Kan dere se målet der framme? Ja, kom det fra en av guttene: City Syd!

Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon, sier Jesus. Den som tjener Gud, har Nidarosdomen som symbol for livsmålet. Men den som bare er opptatt av å bruke penger og kjøpe seg materielle goder, tjener Mammon - pengeguden - og har handlesenteret City Syd som symbol på livets mening. Hvilket hus besøker vi oftest: kjøpesenteret eller kirken?

Jesus innbyr oss i dag til å holde der første budet. Du skal ikke ha andre guder enn meg. Jesus innbyr oss til å stole på at Gud vil oss det beste, slik at vi setter all vår lit til ham. Det er godt for oss å tro på at vi har en god Far i himmelen, det er godt for oss både i medgang og i motgang.

Å stole på Gud i medgangen
• Hvor mange av dere har i løpet av de siste 10 årene vært bekymret for om dere vil få nok mat å spise i morgen? - Har ingen opplevd å sulte?
• Har noen av dere manglet så mye penger at dere ikke har hatt råd til å kjøpe de klærne dere trenger. Nå tenker jeg ikke på om klærne er siste mote eller ikke, men det å ikke ha råd til klær i det hele tatt. Hvem har opplevd det de siste 10 årene? - Ingen?

Vi er ikke bekymret på den måten som Jesus snakker om. Vi spør ikke: Hva skal vi spise? eller Hva skal vi drikke? eller Hva skal vi kle oss med? Alt dette har vi, for vi lever i et rikt land. Vi trenger ikke bekymre oss for slikt. Likevel har vi mange bekymringer. Vi slipper å leve i fattigdom, og likevel er vi ikke blitt lykkeligere. Hvorfor er det slik?

En gang leste jeg om Bokse-Berta fra Madagaskar. For tre år siden gikk hun på sine nakne føtter rundt omkring og samlet på flasker og bokser, esker, utbrente lyspærer og utgåtte sko, og kanskje gjør hun det ennå. Dette fikk hun noen slanter for hos oppkjøpere eller fra folk som hun traff langs veien. Utpå formiddagen hadde hun tjent nok til å kunne kjøpe seg mat. Hun var en smilende dame på 70 år, enke, som var tilfreds med at hun tjente nok til å kunne leve, til å kunne hjelpe fattigungene i landsbyen av og til, og til å kunne ofre noen penger hver eneste søndag i kirken der hun gikk. Ja, hun ofret alltid resten av pengene sine hver søndag formiddag. For hun vet: På mandag morgen får hun nye bokser igjen - og nye penger til suppe. Hun får ny velsignelse. Det har i alle fall Gud gitt henne så langt, så hvorfor skulle hun bekymre seg?

Hva er det som har skjedd med oss, når hun som er så fattig kan være mer tilfreds med livet enn mange av oss?
Vi skal på konfirmantleir til Mjuklia i januar. Da pleier vi å ha en kveldstime i Gammelstugu, der Jostein Landrø forteller fra gamle dager, f.eks. om den fattige familien med mange barn på Sørlandet et sted. De hadde lite av både mat og klær, og ungene måtte sove på et loft der det kunne være så kaldt at dyna kunne fryse fast til veggen om natten. Men når aftenbønnen ble sunget om kvelden der oppe på kvisten, så kunne ungene se på foreldrene med tindrende øyne og si: Du så godt vi har det!

Det er ikke pengene og tingene som avgjør om vi er tilfredse med livet eller ikke. Det er noe annet. Dikteren George Bernhard Shaw skrev engang: «Det er to tragedier i livet. Den ene er at du ikke får hva hjertet begjærer. Den andre er at du får det!» Den som ikke har penger, får sjelden det man ønsker seg, og det er lett å forstå at man kan være misfornøyd da. Men hvorfor hjelper det ikke når vi har så mye penger at vi kan få det vi ønsker oss? Fordi vi aldri blir tilfreds. Når vi får den nye bilen, det nye huset, det nye dataspillet eller de nye klærne, så oppdager vi: Det hjalp bare en stund, så kjenner vi suget etter noe annet. Livet kan så lett bli et jag etter nye goder, etter nye opplevelser. Og uansett hva vi oppnår, så er det en lengsel inne i oss som aldri blir tilfreds.

Jesus innbyr oss i dag til å tro at det finnes en god Gud i himmelen som bryr seg om oss. Han vil gi oss det vi trenger, og så kan vi være tilfredse med det. Vi kan be Gud om alle ting, står det Bibelen, og så vil han ta ansvaret for at vi får det vi trenger. Vi skal slippe å måtte skape lykken vår selv - Gud vil se til oss.

Se bare ut i naturen, sier Jesus. Se på fuglene, så ubekymret de lever, og Gud tar seg av dem. Se på blomstene på marken, så fine de er, Gud sender sol og regn til dem. Vi er mye mer verd enn fugler og blomster. Hvor mye mer vil ikke Gud ta seg av oss?
Hver eneste høst vokser det fram det vi trenger for å leve. Her i kirken er det pyntet med det som har vokst fram i år:

Og denne uka har vi hatt et nydelig vær slik at bøndene har kommet seg ut på åkrene for å treske. Det så stygt ut for avlingene i sommer med alt regnet. Men jamen kom godværet til slutt, og det har blitt en normal avling for de fleste. Det er mange bønder som har kunnet kjøre til mølla med kornet, og fått penger for det. Men er det like mange som har kommet seg til kirke, for å takke Gud?

Det er godt å holde det første budet! Det er godt å kunne tro at det finnes en Gud som er en god Far for oss, og som vil gi oss det vi trenger. Så slipper vi å mase med alt sammen selv, så slipper vi å jage etter lykken i materielle ting, som aldri vil kunne gi oss det vi lengter etter. For Jesus sier: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.

Det er altfor mange livshus i våre dager som er bygget slik at man ikke har vinduer som man kan se himmelen gjennom. Da går det lett slik at bildene på veggene får svarte rammer, og det er bilder av hva naboen eller konkurrenten har, eller bilder av sykdommer som kan ramme meg i morgen. Slik kan vi bygge våre livs hus, og se på de mørke bildene som gjør oss både misunnelige og engstelige. Men hva om Guds lys får slippe til, og flomme inn i rommene? Det er noe som gjør godt!

Å stole på Gud i motgangen.
Hadde jeg holdt denne prekenen for 2 uker siden, kunne jeg ha sluttet nå, men i dag føler jeg at det også bør sies noe mer - nemlig om det å stole på Gud i motgangen. For det skjedde noe i New York forrige tirsdag 11 september som gjorde noe med oss.
• Først og fremst ble titusener av mennesker i USA kastet inn i fortvilelse og motløshet. De mistet en eller flere av sine nærmeste. Kan de tro på Guds omsorg når så vonde ting skjer?
• Men også vi ble mer bekymret enn før, for vi ble oss bevisst at terroren kan ramme på måter som vi ikke trodde var mulig, og vi spør: Kan slikt skje her i Norge også? Vi ser verdiene på børsene synker, og spør oss: Hvor langt ned vil det gå? Vi hører at det amerikanske forsvaret er i alarmberedskap, og spør oss hva som nå kommer til å skje.

I forrige uke kunne vi lese i avisen at 9 av 10 amerikanere har bedt til Gud etter terrorkatastrofen. 9 av 10 har bedt til Gud. Ja, hvem skulle de ellers be til? Også i motgangstider er det godt å kunne tro at vi har en god Far i himmelen. Det er ikke alltid Gud lar oss slippe unna det som er vondt. Men han vil alltid bære oss gjennom det som er vondt. Vi kan alltid be ham om å få de kreftene vi trenger for å komme oss videre.

Vi skal nå synge en salme sammen som er skrevet av en som visste hva motgangstider var. Det er nå 350 år siden Paul Gerhard ble prost i byen Mittenwalde utenfor Berlin. Det var litt av en utfordring å bli prest i den byen. For der hadde de opplevd så mye vondt. Tredveårskrigen var nettopp avsluttet. Under den hadde de svenske troppene hærtatt byen, og til og med vært så rå at de skjøt ned prosten mens han stod for alteret. Noen år senere kom keiserens tropper og hærtok byen, og de for fram like hardt. Og på toppen av det hele ble nesten hele byen lagt i grus av en stor bybrann. Der ble Paul Gerhard prest, midt i stor nød og elendighet.

Der skrev han - enten dere tror det eller ei - flotte trøstesalmer om Guds allmakt og omsorg for den enkelte. Han klarte å tro det midt i nøden - han klarte å preke om det - og han klarte å dikte om det. Og den mest berømte salmen av dem alle, dere voksne kan den sikkert, det er Velt alle dine veie og all din hjertesorg, på ham som har i eie, den hele himlens borg. Vi skal nå synge v1, 2 og 8 av den salmen. Det er også en invitasjon til å holde det første budet, også i motgangstider.

For det er i Nidarosdomen og kirkene våre at vi kan hente livshjelp som er slitesterk, ikke i City Syd og kjøpesentrene.