Vi mennesker har behov for at noen dømmer oss, men det er ikke nødvendig at vi dømmer hverandre! Eller sagt på en annen måte: Vi trenger at noen bedømmer våre liv, men ikke at vi fordømmer hverandres liv! Dette er temaet i dag ut fra teksten i Matteus 7:

1Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2For dere skal selv dømmes etter den dom dere feller over andre, og det skal måles opp for dere i det målet dere selv bruker.

3Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til? 4Eller hvordan kan du si til din bror: La meg ta flisen ut av øyet ditt, når det er en bjelke i ditt eget? 5Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da først vil du se klart og kan ta flisen ut av din brors øye.

Barneoppdragelse.
Jeg vil begynne med den vanskelige oppgaven som alle foreldre har, nemlig å oppdra barn. Dere har sikkert lest mye om det dere også, og vet hva de kloke sier at vi foreldre ikke bør gjøre:

På den ene siden, får vi høre, må vi ikke være autoritære foreldre. Vi må ikke falle i den grøften at vi hele tiden kritiserer barna våre for at de ikke gjør som vi vil. Vi må ikke bli slike som alltid kommer med kjeft, som alltid hever pekefingeren, som alltid vet hva som er rett og som bare beordrer ungene til å rette seg etter det. Da blir ungene våre usikre på om vi egentlig er glade i dem....

På den andre siden får vi også høre at det er like dumt å være ettergivende foreldre. Hvis vi i alle sammenhenger sier at barn og unge må få gjøre som de vil, hvis vi gir dem et klapp på skulderen uansett hva de gjør av gale ting, så blir også ungene usikre. De får ingen faste rammer å forholde seg til....

Det det gjelder om, får vi høre, det er å være foreldre som viser både omsorg og autoritet. Det viktigste av alt er å vise ungene våre at vi er umåtelig glade i dem. Uansett hva de gjør, så er de barna våre og vi elsker dem over alt. Men samtidig er det vår oppgave å veilede dem. Vi må sette grenser der vi synes det er viktig, forklare det for ungene våre, slik at de forstår hvorfor de grensene er viktige. og så være konsekvente på å kreve at de respekteres. Hvis ungene merker at vi alltid er glade i dem, også når de gjør noe galt, så tåler de å bli irettesatt.

Ingen av oss som er foreldre vil vel si at dette er lett å praktisere, men dersom vi gjør så godt vi kan, så blir det godt for ungene våre. Når de føler seg trygge på kjærlighet fra oss, så blir de også trygge når de får faste rammer.
Slik er det med unger - hva så med oss voksne?

Mannen som ville være skyldig.
Den danske forfatteren Henrik Stangerup har skrevet en roman om Mannen som ville være skyldig. Han tok livet av kona si i fylla etter en krangel, men opplever til sin store forskrekkelse at samfunnet ikke vil dømme ham. Han får psykologisk hjelp slik at han gjenvinner likevekten etter den krisen han har havnet i, og så settes han fri!

"Ja men", sier han til psykiateren, "De kan da ikke bare løslate meg sånn. Jeg er jo skyldig! Jeg har begått et mord! Jeg har slått i hjel kona mi!"

Vi skjønner at dette er en slags science-fiction roman. Stangerup ser for seg et samfunn som har avskaffet all tale om personlig skyld. Når noen gjør noe galt, så skyldes det at omstendighetene har diktert dem til det. Derfor trenger de ikke straff, men behandling så de gjenvinner likevekten. Men Torben, som hovedpersonen heter, han roper i gatene: "Jeg er skyldig" - men alle overser ham. Han skriker: "Døm meg" - mellom de store boligblokkene der han bor, men folk snur seg bare bort. Det eneste han møter når han roper: "Jeg er en morder" - det er overbærenhet.

Ingen vil fastholde Torben i ansvaret for den handlingen han har gjort. Dermed brytes selvbildet hans ned, og han mister grepet om seg selv. Han ender opp som en av de virkelig syke psykiatriske pasientene, på en avdeling for de uhelbredelige. For jeg-et hans klarer ikke å leve uten ansvar, dom, skyld og straff. Han mister selvbildet sitt. Uten dommen blir hele tilværelsen hans vektløs, det glipper for ham!

Vi trenger en dommer.
Heldigvis lever ikke vi i et slikt samfunn, kan vi si, for vi har sett at det har blitt gitt strenge dommer både i Orderudsaken og Baneheiasaken. Her til lands blir folk dømt skyldige for mord.

Men det er så mange andre forhold i livet, der vi i vår tid har sluttet med å snakke om rett og galt. Gamle grenser viskes ut. Vi lever i en tid da folk sier til hverandre: Ingen kan vite sikkert hva som er rett og galt, vi får hver og en finne ut av hva som fungerer for oss. Vi er voksne og frie mennesker, vi vil ikke ha noen utenfor oss som sier oss hvor grensene går, vi vil finne ut av det selv!

Dette er en forlokkende frihet. Men det er mange psykologer og kultureksperter som mener at vi faktisk ikke tåler det. Vi trenger grenser. For når noen både anerkjenner oss og setter grenser, så får vi en bekreftelse på hvem vi er. Hvis ingen setter grenser, så må vi søke den bekreftelsen på annet vis, og vi blir det psykologene kaller narsistiske mennesker, som ikke er i stand til å elske andre, men som alltid bruker menneskene og tingene omkring oss for å speile oss selv, og tilfredsstille egne behov. Vi trenger at noen sier til oss at det vi har gjort er godt nok, eller så dårlig at vi må slutte med det.

Dette var en lang innledning, nå kommer selve saken. Jeg er stolt av å være prest i en kirke som har en god løsning på dette behovet. Jesus lærte oss nemlig at vi bare har en dommer som har rett til å dømme oss, ikke mange smådommere som stadig skal fordømme hverandre.

Vi har en dommer, og det er Gud, han som både elsker oss og veileder oss.
Og den Gud som er vår dommer, han beskrives for oss i bibelen på samme måte som idealforeldre.
• Gud møter oss med ubetinget kjærlighet, samtidig som han stiller krav til oss.
• Fra Gud får vi vite at vi er verdifulle, uten at vi har gjort oss fortjent til det, samtidig som vi får vite om noen viktige grenser vi må respektere.
• Dermed kan vi få et godt selvbilde: Vi får pdes. høre at vi er elsket høyt, og pdas. lærer vi det viktigste om hva som er rett og galt i livet.

Da Jesus levde på jorda, så viste han oss i praksis hvordan Gud er mot oss. En gang kom fariseerne slepende med en kvinne til ham (Joh 8,1ff). Hun var grepet på fersk gjerning i hor, og etter loven fortjente hun å dø. Hva mener du, Jesus, skal hun dø, spurte de. Jesu svar husker vi alle sammen. Han så på dem og sa: Den som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne. Da gikk de stille bort alle som en, de eldste først. De visste at de var syndere. Om de ikke hadde drevet hor, hadde de syndet på annet vis. Til sist stod det bare to igjen. Kvinnen var alene med den eneste som kunne kaste stein på henne. Jesus var hennes dommer. Han var ren.

Har ingen fordømt deg? spurte Jesus. Nei, Herre, ingen, svarte hun. Da sa Jesus: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av. Slik klarte Jesus å gjøre to ting på samme tid: Pdes. klarte han å gi kvinnen hennes verd tilbake. Hun ble tatt imot på tross av sin synd, hun fikk møte kjærlighet. Hun kunne rette ryggen i glede. Men samtidig kom veiledningen: Du har gjort noe galt, du har syndet, slutt med det! Men jeg er sikker på at kvinnen tok imot rettledningen med takk. Det er så mye lettere å ta imot formaning fra en som vi vet er glad i oss!

Jeg håper at alle vi som er i kirken i dag opplever at Gud er god mot oss, slik at vi også tåler å ta imot rettledning fra ham. Se hva som skjer i denne gudstjenesten f.eks.

• Vi begynte med å døpe 6 barn. Det er virkelig et uttrykk for Guds kjærlighet. De er så små at de ikke har gjort seg fortjent til Guds godhet. Likevel, i dag gjorde Gud dem til sine barn, han åpnet vei for dem inn i sin familie. I dag møtte de Guds uforbeholdne kjærlighet. Det gjorde du også da du ble døpt. Den første erfaringen du og jeg hadde med Gud, det var at han viste oss godhet uten at vi hadde gjort oss fortjent til det!

• Etter prekenen skal det inviteres til nattverd. Det er ikke annerledes med nattverden enn med dåpen: Det er også en invitasjon til å ta imot Guds tilgivelse og omsorg. Det er så altfor mange som misforstår nattverden. De tror at det er en slags premie for vellykkede kristne. De tror at det bare er de som får til kristenlivet som kan ta imot den. Men det er helt feil. Nattverden er for alle som trenger Guds kjærlighet. Nattverden er en gave som gis oss helt ufortjent. Den gir tilgivelse for synd, og da er det ikke noen ulempe å vite at man har gjort det som er synd! Også nattverden er uttrykk for Guds uforbeholdne godhet.

• Og så, midt mellom disse to uttrykkene for at Gud er glad i oss, og vil oss alt vel, så kommer tekstlesninger og preken. Da leses det fra Bibelen, og da kan det hende at det også kommer fram at Gud mener noe er rett og noe er galt. Det kan vi ta imot fra Gud, når vi vet at han er glad i oss!

Vår oppgave er ikke å dømme hverandre, men å hjelpe hverandre.
For riktig å understreke hva det betyr, skal jeg nå skifte plass i kirken (gå ned til kirkegolvet).

Det er bare Gud som har rett til å dømme oss ovenfra, for det er han som har skapt oss og vet hva som er best for oss. Vi vanlige mennesker, vi har ikke rett til det. Hvis vi skal hjelpe hverandre med å ta flisen ut av hverandres øyne, så kreves det to ting:

For det første kreves det ydmykhet av oss. Vi må erkjenne at vi har en bjelke i vårt eget øye. Vi må erkjenne at vi ikke er bedre enn andre. Det er greitt at vi ser feil hos andre, men vi må innse at de i sin tur ser feil hos oss. Noen sliter med en type synder, vi sliter kanskje med noe annet, men det er ikke så mye bedre det. Alle har vi vårt å svare for. Den som skal hjelpe en annen med å peke på hva han eller hun gjør galt, må erkjenne dette, eller så går det ikke. Vi er på samme nivå! Derfor har jeg flyttet meg hit ned.

For det andre kreves det kjærlighet av oss. Vi kan ikke nå fram med veiledning til folk som ikke stoler på oss. Jeg har prøvd, det har sikkert du også, og det går ikke. Det må være et tillitsforhold å bygge på. Ektefeller kan si ting til hverandre, i alle fall så lenge de har det godt seg imellom. Gode venner kan si ting til hverandre, for de vet at den andre vil en vel. Den som vil rettlede en annen, må vise klart at man er glad i den andre, skikkelig glad i den andre. Det er på samme vis her som i barneoppdragelsen som jeg startet med. Den som føler seg elsket, kan også tåle å ta imot klok kritikk! (Til lesepulten)

Det er ikke lett å leve opp til det som jeg har sagt nå, og det er slett ikke alltid vi lykkes med dette i kirken. Men i utgangspunktet er ordningen veldig fin. Vi kommer langt om vi erkjenner at det bare er Gud som har rett til å dømme oss, vi andre er henvist til å hjelpe hverandre i stedet for å fordømme hverandre.