13Dere er jordens salt!
Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.
14Dere er verdens lys!
En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.
15Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar,

... men i en stake, så det lyser for alle i huset.
16Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Det skulle vært kveldsgudstjeneste nå. Og når den var ferdig, skulle det vært mørkt i hele Melhus. Dere skulle fått tenne hvert deres lys her framme ved alteret, og så skulle dere gått med lysene brennende hver til deres hjem. Da ville vi sett klarere hva denne teksten betyr. Vi ville sett de ulike smålysene spre seg rundt om i bygda, noen gikk oppover bakkene mot Løvset, noen mot Rødde, andre over broa mot vest. Til sist ville hvert lys ha funnet sin plass, og det ville lyst fra ulike steder i hele bygda. Ser du det for deg? Da ser du for deg hva det er å være salt og lys i verden. Det betyr at hver enkelt kristen skal ut i den verden vi lever, gå inn i de hverdagsoppgavene som venter oss der, og la lysene våre skinne der!

a: Om salt og lys.
Hva er viktig med saltet og lyset? Hva er det med disse to, som gjør at Jesus bruker dem som bilder på det kristne livet?
Når det gjelder saltet, må vi tenke oss tilbake til en tid før frysebok-sen var oppfunnet. For da brukte man salt til mer enn å få smak i maten.

Da var det salt man brukte for å ta vare på fisk og kjøtt over lengre tid. Det er nok denne siden ved saltet Jesus tenker på: Salt bremser en negativ utvikling. Salt forhindrer forråtnelse. Når saltet gnis skikkelig inn i kjøttstykkene på den rette måten, kan kjøttet holde seg i månedsvis og årevis. Salt forhindrer forråtnelse.

Dere ser på kopiene at det Jesus har å si om saltet, er bare ord om at det ikke må tape sin kraft. Han bruker all plass på den negative faren som er til stede: At saltet kan tape sin kraftr. Men her har mange protestert: Jesus tar feil, rent salt kan ikke tape sin kraft! Salt er et svært stabilt kjemisk stoff. Og det er riktig. Men rent salt var vel ikke så lett å framstille på Jesu tid. Den gang fikk man nok ofte oppblandet salt, og ble saltet for oppblandet med urene stoffer, så kunne det visstnok bli ubrukelig. Salt må være rent for å virke godt!

Når det gjelder lyset, forstår vi mye lettere hva meningen er. Lyset viser vei på en positiv måte. Det lyser opp i mørket slik at vi ser, og kan komme oss fram mot et mål. Når Jesus taler om lyset, er han ikke bare opptatt av hva vi må passe oss for, han har også positive ting å si: Vi skal lyse for alle mennesker slik at de ser det!

Kan vi si noe mer om hva dette betyr? Når Jesus bruker så klare bilder som salt og lys, så må vi kunne ha lov til å tenke litt videre på hva de bildene kan innebære. Salt og lys virker nemlig litt ulikt, og det er interessant å tenke videre på det. Den kjente engelske forkynneren John Stott skrev i 1978 ei flott bok der han gikk grundig gjennom Bergprekenen og det kap 5-7 i Matteus-evangeliet utfordrer oss til. Han kalte boka ”Kristen mot-kultur” (Christian Counter-Culture). Den ble oversatt til mange språk, og så til norsk i 1992 og gitt ut på Lunde Forlag. Han skriver så interessant og utfordrende om det å være salt og lys i verden, at jeg vil gjengi hovedpunktene hans for dere i dag (Ark med hovedpunktene ble delt ut).John Stott trekker tre konsekvenser ut fra disse bildene, og jeg finner dem både velbegrunnede og utfordrende.

a) Utgangspunktet er at det er en fundamental forskjell mellom kirken og verden.
Den verden og de mennesker som lever uten Gud, vil alltid styres av krefter og drifter som bringer den mot oppløsning og forråtnelse. Dette er Paulus svært klar på i første kapitlet av Romerbrevet. Han skildrer der hva som skjer i et folk som ikke bryr seg om Gud. Da begynner vurderingene å svikte. Da kommer urenhet og umoral inn. Man bytter ut Guds sannhet med løgn. Han skriver rett ut: ”Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, overgav Gud dem til deres egen sviktende dømmekraft, så de gjør slikt som ikke sømmer seg” (v28). Og så skildrer han et samfunn der urett, løgn, pengejag, svik og falskhet får rå.

Men kristne er annerledes, kristne er kalt til å leve annerledes. Vi må ikke falle for fristelsen til å bli lik alle andre, men leve ut alternative verdier! Vi skal ikke bli en del av den allmenne kultur, men leve ut en kristen motkultur. Det skal jeg si mer om etter hvert. Salt må være rent for å ikke tape kraften!

b) Kristne må akseptere denne forskjellen og ta ansvaret som følger med den!
Legg merke til at Jesus sier at vi er salt og lys i verden. Vi er det allerede, Jesus bruker presensformen av verbet. Dette gjelder alle som er døpt og som tror. Vi skal slippe å måtte streve i årevis på å oppnå en viss grad av fromhet, og først da kunne si: Nå er jeg kristen nok til å være salt og lys i verden! I utgangspunktet er vi både salt og lys. Spørsmålet er hva vi vil gjøre ut av det. Jesus utfordrer oss til å ta vare på saltkraften, og til å leve synlig!

Vi må ikke svikte den verden Gud har satt oss til å tjene. Det er vårt ansvar å leve ut det vi er! Saltet må bevare saltkraften og virke som salt! Lyset må skinne klart så andre ser veien!

c) Kristne er satt til å ha et dobbelt ansvar for verden omkring:
1. Som salt, er vår oppgave å forhindre forråtnelse i samfunnet vi lever i. Det er kanskje denne oppgaven vi tenker minst på av de to vi skal ta for oss nå.

Vi er satt til å bremse en negativ utvikling som ellers ville vært uunngåelig: Dersom samfunnet rundt oss utvikler seg i feil retning, har vi ikke bare grunn til å akke oss over det, men også til å spørre: Hvor er vi som salt? Har vi gnidd oss så godt inn i alle lag av samfunnet at vi er med på å bevare det?

Det hjelper ikke at det står en sekk med 10 kilo salt i matboden, dersom den ikke tas i bruk. Det hjelper ikke samfunnet om vi kristne hele tiden rotter oss sammen i kristne sammenhenger, slik at vi ikke har tid til å være ute blant folk. Jeg husker tittelen på ei utfordrende bok jeg leste i studietida. Den het: Ut av saltbøssa! Det er det som er utfordringen. At vi kommer oss ut blant folk, samtidig som vi er tydelige kristne. Vi kalles til to oppgaver:

Vi kalles til å være modigere og mer frittalende i det å avsløre ondskap og fordømme den. Salt kan svi og bite fra seg. Vi er ikke kalt til å være honningkrukker som smører alt og alle inn med omsorg og aksept uansett hvordan de lever. For det er mye som er galt i dag:
- Når det gjelder den store verden, så lever vi på en måte som truer med å ødelegge jorden vår. Vi er for griske! Vi lever for lukseriøst! Noen må våge å si at det er galt, at vi ødelegger Guds skaperverk og vi med vår livsstil stjeler fra fattige.
- Når det gjelder landet vårt, så er vi blitt for egoistiske i det å kare til oss selv. Vi tror at vi både kan få skattelette, bruke mer oljepenger og samtidig ha gode offentlige tjenester. Men det kan vi ikke. Det er for lite solidaritet nå for tiden, og det får konsekvenser.
- Og i familielivet. Noen må våge å hevde det som all statistikk viser: Det blir for ustabile familieforhold, når samboerskap blir inngangsporten til et samliv. Forpliktelsen blir ikke sterk nok, det blir to- tre ganger så mange samlivsbrudd, og det får også mange barn svi for. Folk som blir samboere gjør det ofte i beste mening, de er jo glade i hverandre. Men de ser ikke konsekvensene som valget kan få for dem selv, og som det får for samfunnsutviklingen.

Det er ikke populært å peke på slike forhold. Og vi må arbeide med å si det på en måte som gjør at vi blir hørt. Vi trenger å være kloke, men også modige. Paulus sier i Kol 4,6: "Tal alltid vennlige ord, men la dem ha salt og kraft".

Men dette ansvaret har også sin mer positive side: Vi kalles til å arbeide for det som er sant og rett og godt i alle forhold:
Familie
Nabolag
Skole og arbeidsplass
Massemedia
Nasjonens liv og politikk

Til syvende og sist er det nok det som er det viktigste. At vi prøver å være gode forbilder som viser en vei. Det er ikke det at vi får det til så godt alltid. Vi svikter som alle andre. Men vi har idealer å strekke oss mot. Vi er forpliktet på en livsstil. Folk skal kunne stole på oss i alle ting. Vi er ærlige, arbeidsomme, pålitelige. Vi holder oss til de ti bud. Og når vi svikter, for det gjør vi, så strekker vi oss etter dem på nytt. Vi gir oss ikke.

Vi er også kalt til å be for verden. Som Paulus skriver i 1 Tim 2,1-2: Vi skal be for ”alle mennesker. Be for konger og alle som har en høy stilling”. Vi tror at bønn setter guddommelige krefter i bevegelse, og da er også dette en måte å utøve samfunnsansvar på! Hver eneste søndag tar kirkebønnen i gudstjenestene våre dette ansvaret på fullt alvor.Og jeg tenker noen ganger når jeg ser nyheter på TV: Jeg skulle bli mye flinkere til å be mens jeg ser på dem!

2. Som lys, er vår oppgave å vise vei til livskilden, til Jesus og det nye livet han gir.
Folk skal se de gode gjerninger vi gjør, står det i siste verset i teksten (v16). Uttrykket ”gode gjerninger” har her en omfattende betydning:
Vi kalles både til å forkynne evangeliet, for eksempel ved å gitt vårt enkle vitnesbyrd!
Og vi kalles til å leve et liv i hverdagen som svarer til evangeliet.
Både i ord og gjerning skal folk kunne merke på oss at vi kjenner en god Gud som gir oss styrke og kraft.

Jesus vet godt at han ikke taler til perfekte kristne! Det viser han i saligprisningene like foran teksten vår. Når han priser mennesker salige, så begynner han ikke med å nevne de høye idealene. Nei han begynner i en annen kant. Han begynner med å beskrive mennesker som mangler mye:
Han priser det mennesket salig, som er fattig i seg selv (v3). Dermed er vi inkludert som føler at vi ofte kommer til kort, at vi gjør synd. Jesus priser oss salige likevel!
Han priser så det mennesket salig, som sørger (v4). Det er mye vi kan sørge over. I dag kan mange kjenne på sorg over å ha mistet noen de var svært glade i. Den sorgen merker Jesus, og han ønsker å være til trøst. Men vi kan også sørge over at det er så mye vondt i verden, og over at vi selv gjør det som er ondt.
Han priser dernest det mennesket salig, som er tålsom og ydmyk (v5). Den som vet om egne svakheter, kan tåle mer av andre.
Han priser også det mennesket salig, som og hungrer og tørster etter rettferdigheten (v6). Den som ønsker å leve rett, men som ikke alltid får det til, og som stadig må be Gud om den rettferdigheten som bare han kan gi.
Slik er den Gud vi tror på! Han er god mot alle som ikke fikser livet, dersom vi bare vil komme til ham. Han tilgir oss, trøster oss, reiser oss opp, gir oss nytt mot. Denne gode Gud hører vi til hos. Det er Han vi er kalt til å vitne om for andre, både med våre ord og handlinger.
Måtte det så gå som det står i siste verset, at det er vår Far i himmelen som skal få æren gjennom det livet vi lever (v16), ikke vi som lar lyset skinne gjennom oss.
De som oppdager hvor godt det er å være kristen, de vil lovprise selve lyset de får del i, ikke oss smålamper som lar det lyse.
De vil lovprise den gode Far i himmelen, ikke de barna han bruker i sin tjeneste.

Hen over jord et pilgrimstog så stille skrider fram, skal vi synge sammen nå (NoS 247). Selv om det ikke er kveldsgudstjeneste, så la oss ta med oss lyset ut av kirken, la oss ta det med oss dit vi arbeider og bor. La oss være salt i verden slik at vi er med på å bevare den. La oss være lys i verden, slik at folk får se den gode Gud. La oss gjerne skride stille fram mot det store målet, bare vi er tro mot det store oppdraget som Gud har betrodd oss.