Fadervåret er en flott bønn. Den er ikke på mer enn 65 små ord. Men disse ordene rommer faktisk det viktigste som finnes i livet for oss mennesker. Artisten Ole Paus sa i et intervju for to år siden: Jeg lærte Fadervåret av moren min før hun døde, og den har betydd mye for meg. Den er jo en bønn, et mantra, en høytid og et bitte lite stykke evighet.

Vi kan denne bønnen alle sammen. Vi lærer ungene og barnebarna våre å be den. Konfirmantene må kunne den utenat. Ingen kan ta den bønnen fra oss når vi først har lært den. Fadervåret er en av de fineste gavene som Jesus har gitt oss. Det er en bønn som lærer oss å be om det som er aller viktigst i et menneskes liv.

I denne bønnen trer vi fram for den store Gud som er i himmelen, og vi kaller ham vår gode Far. De første to ordene vi sier: Fader vår, de minner oss på at Gud vil oss det aller beste, slik som en god far her på jorden vil det aller beste for barna sine. Han har tid til å høre på oss når vi ber. Og nå kommer vi fram for ham, og ber om det som er aller viktigst for oss å be om. Vi ber, og vi tror at han hører oss, og at han gjerne vil gi oss det vi trenger.

Hva er så det? I fire små avsnitt skal jeg nå si litt om hva vi ber om i Fadervåret. Tre avsnitt skal handle om de gavene Gud ønsker å gi oss, mens det siste skal handle om det som vi forpliktes til når vi ber denne bønnen.

1: Vi ber for å påvirke verdenshistoriens gang!
Ikke noe mindre enn dette ber vi om. Vi ber for å påvirke verdenshistoriens gang. I de tre første bønnene ber vi nemlig om at Gud må sette en slutt for all ondskapen i verden, og opprette sitt evige rike.

La ditt rike komme, ber vi. La den dagen komme som for alltid skal ta et oppgjør med djevelen og all hans makt og all den ondskap som han steller i stand. Jesus seiret over den onde på korset, men den seieren er enda ikke fullført, for ondskapen herjer fortsatt. Vi rammes av den, folk over hele verden lider under den. Vi driver misjon så godt vi kan for å spre budskapet om Jesu seier over hele jorden. Den grunnleggende seieren har skjedd, og den kan vi forkynne. Men den store befrielsen fra all ondskap, den venter vi på. Det er at Gud for all tid skal skape en ny himmel og en ny jord der alt skal være bare godt. Derfor ber vi: La ditt rike komme.

Vi ber også: La ditt navn holdes hellig. Vi ber om at dager må komme da Gud bare blir lovprist og æret, og det ikke finnes noen lenger som spotter hans navn. Den bønnen kan bare oppfylles helt og fullt når Guds rike kommer. Da skal alle kne bøye seg for Jesus, og hver skapning bekjenne at han er Herre. Hos profeten Esekiel sier Gud om denne store dagen: Hellig vil jeg gjøre mitt store navn som er vanæret blant folkene (Esek 36,23).

Vi ber også: La din vilje skje på jorden som i himmelen. Ennå er det bare i himmelen at Guds gode vilje rår helt og fullt. Her på jorden skjer det mye urett og ondskap. Vi er med på det. Mennesker lider under det, også her på Hølonda. Men når Guds evige rike kommer, da skal alt bli annerledes. Da skal det bli like mye harmoni og kjærlighet her på jorden som det er i himmelen selv! Det er noe å se fram til!

La oss tenke over det når vi ber Fadervåret. I de tre første bønnene ber vi for å påvirke verdenshistoriens gang. Vi ber om at Gud må sende sitt evig gode rike, og det snart, slik at det kan bli slutt på at mennesker spotter hans navn og gjør ondt mot hverandre. Vi ber om det, fordi vi lengter etter det. Vi ber om det for at folk rundt oss kan spares for å oppleve mer av det onde.

2: Vi ber også for det vi trenger mest i livets ytterside.
Det livet som hver og en av oss lever, det har både en innerside og en ytterside. Livets innerside, der det som foregår inne i hjertet. Livets ytterside, det er det som angår kroppen.

Midt i Fadervåret står en bønn for det vi trenger i livets ytterside: Gi oss i dag vårt daglige brød. Vi har lov til å be Gud om det vi trenger for å oppleve det godt å leve. Vi tror at vi har en Far i himmelen som har omsorg for livets daglige behov.

Dette er ingen bønn for moderne pengesløsere som liker å bruke penger i hytt og vær på alle slags forlystelser. Men det er en bønn om at Gud må gi oss det vi trenger for å oppleve det godt å leve, og ikke mer. Vi trenger ikke siste mote i klær for å leve godt. Vi trenger ikke den raskeste bilen eller det flotteste huset eller TV med 24 kanaler. Det vi dypest sett trenger for å leve godt, det er at Gud fyller våre daglige behov, de som dekkes av uttrykket daglig brød. Luther har lært oss at det står for: ”Mat og drikke, klær og sko, hus og hjem, åker og buskap, penger og eiendom… en god familie… gode helse” og slike goder. Vi ber Gud om å sørge for at vi har tilstrekkelig av slike goder. Vi ber ikke om overflod av dem.

Jeg synes det er flott av vi kan be Gud om slike daglige behov. Gud er en jordnær Gud. Han vet at vi mennesker trenger materielle goder til et visst nivå. Han ønsker ikke at livene skal være et stadig kav og slit for å oppnå det. Derfor kan vi be Gud om å sørge for å gi oss det, slik at vi slipper å bekymre oss unødig.

Det er et stort spenn i Fadervåret. Vi begynner med å be for å påvirke verdenshistoriens gang. Dimensjonene kan knapt bli større. Og så, like etterpå, er vi midt inne i hverdagen vår, midt inne i det som vi bekymrer oss for, midt inne i daglige behov vi har. Også det kan vi be Gud om! For han er vår gode Far!

3: Deretter ber vi for det vi trenger mest i livets innerside.
Så var det livets innerside, det som foregår i hjertene våre. Der foregår det en stadig kamp mellom Gud og djevelen. Begge forsøker de å få makt i livene våre, begge kjemper de om oss. Hver eneste dag settes vi på valg, om vi vil hengi oss til Gud og det gode, eller om vi vil hengi oss til djevelen og det onde.

Derfor ber vi i Fadervåret: Forlat oss vår skyld. For det er de syndene vi gjør, som binder oss til et liv i ondskapen. Jo mer vi gjør av det som er galt, jo sterkere makt får djevelen over oss. Det er som et garn som tvinnes tettere og tettere omkring oss. Til sist kan vi sitte helt fast i det garnet.

Men det finnes en måte å bryte denne makten på. Det er tilgivelsen som Jesus vil gi oss. Hver eneste dag kan vi derfor be om tilgivelse, for Jesu skyld. Han døde for oss på korset, soningen for syndene har skjedd. Vi kan ta imot den tilgivelsen, og settes fri fra den ondes makt. Da er det som om garnet rundt oss revner, og vi blir fri til å leve for det gode! Dette trenger vi mennesker å be om, at synd og skyld ikke må få fange oss, men at vi stadig kan bli fri fra den.

Og like viktig er det at vi ber: Led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde. Det er ikke bare syndene vi gjør som kan ødelegge forholdet til Gud. Men det kan være like farlig med det vonde som rammer oss i livet. Vi kan miste noen vi er glade i, Vi kan måtte se på at de blir syke og hjelpeløse, vi kan bli ofre for overgrep, vi kan bli syke selv. Det kan skje oss så mye vondt at vi kan miste troen på at Gud er god. Det er så mye urett i verden, at vi kan fristes til å tro at det ikke finnes noen Gud.

Livet farer slik med oss at vi fristes og vi rammes. Det er det ofte ikke noe å gjøre noe med. Men det viktige er at det vonde som rammer oss ikke må få binde oss til den onde. Vi må tåle å rammes av vonde ting i livets ytterside, og samtidig bevare hengivelsen til Gud i livets innerside. Den onde må ikke få beseire oss ved det vonde! Det går an å leve et meningsfullt liv selv om de ytre forhold ikke er så gode som vi skulle ønsker. Men vi kan ikke stå for Gud dersom han taper kampen om sjelen vår i livets innerside.

4: Fadervåret utfordrer oss til det viktigste vi kan bruke livene våre til:
Det er diakoniens søndag i dag. Alt jeg har sagt til nå, handler om hvor god Gud er mot oss. Han vil gi oss sine gaver, både det evige liv, og mens vi venter på det, vil han gi oss hjelp både når det gjelder yttersiden og innersiden i livet. Vi har en Far som vet hva vi trenger før vi ber ham om det.

Men samtidig har mange av disse bønnene en dobbel bunn i seg. De handler også om hva vi forpliktes til å gjøre. La oss gå gjennom Fadervåret en gang til:

Vi ber altså i de tre første bønnene om at Guds evige og gode rike skal komme. Mens vi venter på det, utfordrer to av bønnene oss til å leve et kristent liv:

Vi som ber: La ditt navn holdes hellig, hva gjør vi for at Guds navn skal bli æret? Det er ikke bare Guds ansvar å få det til. Det er også vårt ansvar å leve slik at flere rundt oss får lyst til å takke Gud. Gud sier i 3 Mos (22,32): Dere må ikke vanhellige mitt hellige navn, for jeg vil bli holdt hellig! Hva gjør vi for at Guds navn skal bli æret av oss selv og de som bor rundt oss? Kan folk se på oss at det er godt å leve som en kristen, slik at de får lyst til å leve slik selv?

Vi som ber: La din vilje skje på jorden som i himmelen, hva gjør vi for at så skal skje her vi bor? Det viktigste Gud ber oss om, det er å elske ham over alle andre, og å elske vår neste som oss selv.

Slik er det i himmelen, en fullkommen kjærlighet mellom alle som bor der. Det er vårt kall å leve ut så mye vi kan av en slik kjærlighet mot hverandre.

Så til livets ytterside. De fleste av oss har få problemer med det daglige brød. Men hva gjør vi for at fattige i andre land skal få det? Og hva gjør vi for de rundt oss som opplever store problemer? Kanskje de har nok mat og drikke, men sliter med ensomhet eller dårlig helse. Kan vi være til hjelp for at de kan oppleve dagene bedre å leve? Dette er diakoni, dette er å ta ansvar for hverandre, både i nærmiljøet og over hele kloden.

Til sist livets innerside. Det er ingen tvil om at Jesus anser dette for det viktigste. For her er han tindrende klar. Han lærer oss å be med en betingelse: Forlat oss vår skyld som vi og forlater våre skyldnere. Det viktigste vi mennesker kan gjøre, det er å møte hverandre med nåde. Ikke hevn, ikke bitterhet, ikke harde og uforsonlige ord. Da går det i stykker mellom oss. Hvis vi vil ha tilgivelse fra Gud, må vi også være villige til å dele den med andre. For det er slik at når vi tilgir hverandre, så viser vi vei til Guds tilgivelse. Da åpner vi for at andre også kan ta imot tilgivelsen fra Gud, og slik vinne seier på livets innerside, der den viktigste kampen av alle står.

65 små ord, er det ikke utrolig hvor mye de kan inneholde. Ennå er det mye å si, og det er mye som kunne utdypes. Men det viktigste vi kan gjøre det er å be bønnen, be den ofte, for da vet vi at vi ber om det viktigste vi trenger for et menneskeliv. Vi ber den i tro på at Gud er en god far som vil gi oss det vi trenger. Og nå på diakoniens dag er det også viktig å si: Vi som ber Fadervåret, vi utfordres også til å leve slik som vi ber.