I: Åpning.
Hva skal vi med retorikk?
Kanskje noen av dere tenker på politikere i TV-debatter og tror at retorikk bare er å forenkle vanskelige emner på en utilbørlig måte? Det vil vi ikke ha i kirken.
Kanskje noen av dere forbinder saken med oratorisk vakre ordmalerier uten innhold? Det trenger vi ikke i kirken.Tenk heller at retorikk er pedagogikk, det er antikkens måte å lære folk opp til å holde sine taler på pedagogisk kloke måter! Den som lærer noe om antikk retorikk, får både i pose og sekk: Vi får i pose, fordi vi lærer å kjenne den måte å overtale som preget dem som skrev vårt Nye testamente. Vi får i sekk, fordi vi lærer gode knep som er ganske nyttige å kunne i dag også!
Hør nå etter hvilke overveielser Aristoteles gjør i starten av sin lærebok i retorikk. Alle mennesker gir seg i en viss grad inn på det å hevde argumenter overfor andre, og å etterprøve holdbarheten i argumenter som andre kommer med, sier han. Det gjør i alle fall vi prester. Mange gjør dette intuitivt, og noen lykkes svært godt, andre mindre godt, sier han. Er det ikke slik for oss prester også? Retorikk er en måte å systematisere grunnene til at det lykkes bedre for noen å overtale, slik at de som ikke har naturlig anlegg for det, kan lære hvordan de kan komme lenger. Og Aristoteles gir så følgende definisjon av retorikk som fag: "La da retorikk være bestemt som en kunnen (dynamis) der sætter os i stand til at mønstre de mulige overbevisende momenter i ethvert givet stof. Noget sådant har intet andet fag til oppgave" (Rhet I.ii.1).
Teologi har vi lært alle sammen. Det er godt. Det er selve hovedsaken, all annen type kunnskap kommer i andre rekke for prester. Men hva har vi lært om det å presentere kristendommen på en mest mulig overbevisende måte når vi preker? Vi hadde ikke det som fag i studiet? Ikke vi som lever i det 20. århundre. Men for dem som levde i antikkens hellenistiske kultur var det annerledes. For dem var retorikk selve hovedfaget. De ble drillet i ulike teknikker på de fleste klassetrinn. Det var nemlig et udiskutabelt pedagogisk hovedmål i den kulturen der Paulus vokste opp: Uansett hvilket yrke man utdannet seg til, måtte man beherske den kunst å kunne overbevise andre!
Jeg har vært så heldig i mine studier at jeg har måttet gå inn i denne antikkens felles-kultur som heter retorikk. Det har lært meg mye som jeg stadig har bruk for. Derfor står jeg her nå, med en nesten umulig oppgave: I et lite foredrag med tid til spørsmål underveis, skal jeg gi en innføring i det som vi alle egentlig burde hatt som eget fag i mange år i skoleverket!
II: Temapresentasjon.
Dette skal altså bli en kort innføring i de viktigste hovedkategoriene som prester kan ha nytte av å kjenne. Vi må starte med det fundamentale, det som jeg erfarer som mest nyttig. Vi har i studiet lært ulike metoder for å tolke tekster. Nå skal dere altså få en metode som kan tjene både til å tolke tekster og til å lage prekener. Retorikk er altså egnet for oss både som analyseredskap og som produksjonsredskap:
Vi kan bruke retorikk pdes. når vi analyserer NT-tekster, siden de er skrevet i en kultur som var preget av retorikk, og NTs forfattere i en viss grad avspeiler tradisjonelle måter å argumentere på.
Dernest kan vi bruke retorikk som et redskap for å produsere prekener selv.
De to hoveddelene av foredraget er dermed gitt.
III: Hoveddel.
A: Retorikk som analyseredskap.
Da jeg skrev 1992-artikkelen (se litteraturen til slutt), skrev jeg i en note at jeg forutsetter at en tekst er bearbeidet eksegetisk, dogmatisk, liturgisk og sjelesørgerisk før jeg trekker inn retorikk som hjelp i prekenoppbygningen. Nå tenker jeg mer radikalt. Ideelt sett bør retorikk være med som arbeidsredskap hele veien, også i teksttolkningen. Jeg vet av erfaring at det ofte ikke blir tid til å tenke nytt om tekster i en travel prestetjeneste, men idealet har jeg et sted i bakhodet. Jo tidligere vi kan begynne å få et retorisk grep om teksten, jo bedre er det.
Før vi vender oss til noen eksempler, må jeg introdusere to av de viktigste lære-områder i retorikken: Topos-lære og figur-lære. Vi starter altså på to bestemte steder innen retorikken, og skal komme tilbake til helheten etterhvert.
1: Aspekter fra topos-læren (Jfr Johannesson 14-18; Andersen 154-60).
En hovedmåte å føre bevis på i retorisk sammenheng, er å anlegge visse perspektiv på en sak, som er overbevisende i seg selv! Slike perspektiver katalogiseres i det vi kaller topos-læren. Topos er et gresk ord som betyr "sted". Tanken er at en taler skal sammenligne seg med en god jeger, som kjenner til de steder der han kan finne sitt bytte. Den gode jeger oppsøker bestemte steder, og får fangst. Den gode taler griper fatt i bestemte perspektiver som han vet vil overbevise, og gjør lykke.
Til topos-læren er kap. 23 i bok II hos Aristoteles er et forrådskammer av slike synspunkter. Her finnes hele 28 almenne perspektiver opplistet. Jeg er blitt slått av hvor ofte jeg kan bruke de viktigste av dem til å fostå viktige sider ved ulike tekster i NT!
Selv har jeg i 1992-artikkelen skrevet om de fire hovedmåtene å bevise en sak på (Ss 5-6. Se også til eksempelet Johannesson 93-116). Sannheten i en påstand kan godtgjøres ved å vise at den har gyldighet også i sin Motsetning (1. topos hos Aristoteles), i enAnalogi (17), i etEksempel (11), og at den støttes avAutoritative utsagn (12). Bruken av disse topoi gir seg selv ut fra eksemplene etterpå. Overtalelseskraften i bruken av disse topoi ligger i at når en sannhet kan begrunnes i motsetinger, analogier, eksempler og utsagn som dekker alle typer livsforhold (familie, arbeid, filosofi, litteratur, naturliv etc), så skapes det inntrykk at dette er noe universelt sant! (NB: Det skapes et inntrykk, man forsøker ikke å bevise i streng forstnd!) Samtidig er det en sannhet som angår folks dagligliv! Derfor gjelder det å velge med omhu i det folk er fortrolig med, f.eks. det som alle vet er sant innen sport, natur og trafikk. Det er ikke tørr teori som flyr over hodene på folk! Vi kommer tilbake til dette.
Jeg må presentere også fem andre topoi som ofte benyttes i NT:
Fra det større til det mindre (5): Det er en almen erfaring at det som gjelder i en større, mer generell sammenheng, gjelder også i det mer spesielle. Dermed kan en taler nøye seg med å påvise det første, og slutte seg til det siste. I NT finner vi mest om den omvendte slutning: Fra det mindre til det større: Man kan nemlig også foreta en analogislutning til et større, mer generelt forhold, ut fra det som gjelder i visse bestemte tilfelle. Eksempler er Matt 6,15ff: Når Gud tar seg av fugler og blomster, vil han jamen også ta seg av mennesket. I de fleste lignelser er det slik at man beskriver et forhold som gjelder på det menneskelige plan, og så skal leseren slutte seg til at dette gjelder også i Gudsforholdet.
Fra konsekvensene (14): De fleste ting medfører både positive og negative konsekvenser. Poenget er å påvise at de positive konsekvenser er mer verdt enn de negative, hvis det er det positive man vil formane til. Man kan også betone at de negative er størst, hvis man heller vi advare. Aristoteles nevner et eksempel som passer på oss: Utdannelse medfører at man missunnes, noe som er dårlig, men samtidig er det godt å være klok. På den ene side bør man altså ikke skaffe seg en utdannelse, for man bør ikke skape misunnelse, men på den annen side bør man nettopp det, for man bør være klok!
Dersom man så har valget mellom to handlinger, som begge har både positive og negative konsekvenser, står man i et Dilemma.(15). Årsak-virkning (25): Det er en almen sammenheng mellom årsak og virkning. Derfor vil de fleste akseptere at hvis årsaken foreligger, foreligger også virkningen. Hvis omvendt virkningen foreligger, har den en bestemt årsak. De henger så nøye sammen, at det er nok å påvise den ene av dem skikkelig. Ingen røk uten ild, sier vi. Det er heller ingen ild uten røk. Ild og røk hører sammen. Samlet vurdering (27): Perspektivet består i å påvise en inkonsekvens dersom man står i ferd med å gjøre noe som strider mot det utgangspunkt man har. Tror man at en avgud er en guddom, så kan man ikke spotte den, men tror man at den er et falsum, så kan man ikke tilbe den.
2: Aspekter fra figur-læren (Utførlig og godt hos Johannesson 117-54. Andersen 67-80).
En hovedmåte å påvirke en tilhører umerkelig på i retorisk sammenheng, er å legge inn visse språklige virkemidler i en tekst. På den måten blir en tilhørers oppmerksomhet trukket mot visse deler av det som sies, og man kan til en viss grad styre sin tilhører mot bestemte punkter. Slike virkemidler kan være:
Ulike typer gjentagelser: Ved identiske ord, ved synonymitet, ved ordspill, ved ordlikhet, ved parallellismer etc. Dette skal vi merke oss når vi skal tale. Kunsten er å gjenta bevisst det vi vil skal sitte, men gjenta på en slik måte at det ikke blir kjedelig.
Bruk av kontraster og antiteser. Det er virkningsfullt for å sette en sak i perspektiv. Når vi maler det på bakgrunn av det motsatte, huskes det mye bedre.
Overdrivelse (hyperbol) og underdrivelse (litot).
Del for helhet (synekdoke; pars pro toto), paradoks, allusjon, retorisk spørsmål.
Sammenligninger, metaforer og allegoriske trekk (Helst med livaktighet og bevegelse i seg).
Jeg håper at dette er kjent fra før for dere. Den som behersker disse språkfigurene, kan spille på et utrolig mangfoldig repertoir. En ting er å legge inn disse i kortform i setninger. Hver enkelt av dem kan også brettes ut slik at de strukturerer hele avsnitt. Ja, de kan til og med bli bærende elementer under en hel preken!
3. Eksempler fra NT.
Det sier seg selv at det er lettest å finne slik retorikk i argumenterende tekster. For eksempel kan vi sette opp Pauli argumentasjon i første del av Gal 3 på denne måten (Utførligere på internettsidene mine):
2 16Men vi vet at et menneske ikke blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever, men bare ved troen på Kristus Jesus. Derfor trodde også vi på Kristus Jesus så vi kunne erklæres rettferdige ved troen på Kristus, ikke på grunn av lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av lovgjerninger.
Definisjon av saken.
3 2Svar meg nå på én ting: Fikk dere Ånden på grunn av lovgjerninger, eller var det ved å høre og tro?...
5Han som gir dere Ånden og som gjør under blant dere, gjør han det på grunn av lovgjerninger, eller fordi dere hører budskapet og tror?
6Om Abraham heter det jo: Han trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig. 7Så forstår dere at det er de som tror, som er Abrahams barn.
8Skriften forutså at Gud vil rettferdiggjøre hedningene ved tro, og den forkynte på forhånd dette gode budskapet til Abraham: I deg skal alle folkeslag velsignes. 9Derfor blir de som tror, velsignet sammen med den troende Abraham.
10Men de som holder seg til lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: Forbannet er den som ikke holder fast på alt det som står skrevet i lovboken og gjør etter det.
11Og når det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro, er det klart at ingen blir rettferdig for Gud ved loven.
Argumentasjon:
Analogi 1: Ånden ved tro.
Motsetning:Forbannelse over dem som holder seg til lovgjerninger.
Analogi 3: Leve ved tro.
Analogi 2: Velsignelse ved tro.
m/sitat fra 1 Mos 12,3
m/sitatfra 5 Mos 27,26.
m/sitat fra Hab 2,4
Vi ser altså hvor allsidig Paulus forsøker å begrunne den sak at rettferdigheten gis av tro, ikke av lovgjerninger. Av stilfigurer er det gjentagelse og retoriske spørsmål han benytter seg av. Ellers gjenfinner vi de 4 hovedtoposene jeg snakket om:
Eksempler fra Galaternes egne åndserfaringer og fra Abraham,
analogier fra temakretsene velsignelse og liv,
motsetning fra temakretsen forbannelse,
autoritative utsagn både fra første del, midten og fra siste del av Mosebøkene, og i tillegg fra Salmene og Profetene. Slik går det an å fundere sin sak på en solid og bred basis i Skriften.
Det er sjelden vi preker over brevtekster til gudstjenester, men det er fullt mulig å analysere også evangelietekster på denne måten (Jfr 1993-artikkelen som analyserer Matt 18,15-20. Se også internettsidene). Idag skal vi ta for oss prekenteksten som følger nå på søndag, Joh 10,11-16. Til og med i en Johannestekst kan vi gjenfinne retoriske mønstre som dette (Se mer grundig i LK 6/99, s151):
11 Jeg er den gode hyrde.
Den gode hyrde gir sitt liv for sauene.
12Men den som er leiekar og ikke hyrde, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. 13For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene.
14Jeg er den gode hyrde.
Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg,
15likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen.
Jeg gir mitt liv for sauene.
16Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst,
og det skal bli én hjord og én hyrde.
Metafor,
Allusjon til utsagn i Esek 34.
Årsak - pos. virkning: Gir sitt liv
Fra større til mindre
Motsetning
Årsak- neg. virkning.
Allusjon til eksempel: Israels ledere?
Gjentagelse
Gjentagelse av metafor
Årsak- pos. virkning: Kjenner mine
Analogi
Gjentagelse
(Årsak) - pos. virkning: Leder
(Årsak) - pos. virkning: Samler alle
Det er klart at disse to evangelietekstene kan leses i lys av andre metoder også. Jeg sier ikke at retorikk er den eneste saliggjørende metode. Men jeg påstår at den er svært fruktbar og god. Særlig for oss som skal preke over tekstene. For når vi får fram de retoriske virkemidler som mer eller mindre bevisst har blitt utnyttet av Jesus og evangelistene, så har vi fått fram mange gode ansatser til hvordan vi kan preke over tekstene. La oss ta med Joh 10 som et eksempel når vi nå går videre.
B: Retorikk som produksjonsredskap.
Vi skal nå lage en preken, og i 1992-artikkelen min har jeg antydet noen skritt vi kan gå sammen. Retorikken består av 5 deler. Den første av dem er svært viktig: Inventio kalles den, og den tar for seg det viktige arbeidet å finne stoff til prekenen. Her vil jeg bruke mest tid. Det er helt fundamentale kategorier vi skal ta for oss nå, og det er min erfaring at de oppdrar til en måte å tenke på som det er lett å ha i bakhodet under prekenarbeidet.
1: Inventio = det å finne stoff til prekenen.
Først noe om det å meisle ut noen målsettinger. Det gjelder å vite hva vi vil når vi skal preke over en bestemt tekst for helt bestemte tilhørere. Jeg vet at man kan finne fram til målsettinger på mange måter, men her og nå gjelder det den hjelpen som retorisk teori kan gi. I 1992-artikkelen foreslår jeg at vi kan anvende oss av teorien angående retorikkens tre taletyper. Det var nemlig slik i antikken at man holdt taler i tre ulike sammenhenger: Enten juridiske taler, politiske taler eller festtaler. Hver av dem hadde sine særskilte oppgaver, og hadde derfor noe ulike råd knyttet til seg (Se Johannesson 34-41.63-66.90-93). Som prester skal vi ikke holde en forsvarstale, eller en politisk tale, eller en festtale. Aristoteles har hjulpet oss her også, siden han har laget en generell teori ut fra de ulike målsettinger som ligger bak disse ulike talene.
Forsvarstalen vil forsvare noe som har skjedd i fortiden, slik at tilhørerne endrer oppfatning av det. Alle typer av taler kan ta opp i seg slike elementer av forsvar for ulike aspekter. Derfor kan vi spørre oss selv: Har jeg et slikt anliggende ut fra prekenteks ten jeg har fått? I så fall kan et delmål for prekenen være å komme mulige motforestillinger hos tilhørerne imøte, slik at de endrer oppfatning om bestemte forhold angående kristendommen. Den rådgivende tales mål angår framtiden, den vil tilskynde eller fraråde tilhørerne til helt bestemte handlinger. Alle taler kan ta opp i seg slike elementer av formaning eller advarsel. Derfor bør vi spørre oss selv: Legger prekenteksten opp til slike anliggender? I så fall har vi et eller flere delmål til. Hyldningstalen vil bevege tilhørerne til å ta stilling til noe i nåtiden, den vil redusere noe som er verdt skam eller framheve noe som er verdt ære. Alle taler kan ha i seg elementer av dette også, og vi kan igjen spørre oss selv: Legger prekenteksten opp til slike anliggender?
Eksempel fra Joh 10,11-16:
I denne teksten er det særlig hyrde-metaforen som kan trenge et forsvar. Vi lever i en kultur som er skeptisk til alle slags autoriteter og ledere. Vi skal klare oss selv. Vi skal danne våre egne meninger ut fra et bredt tilbud av oppfatninger. Mange kjenner på motstridende følelser: Visst ønsker man livsråd og hjelp, men ikke slikt som kommer på en autoritær måte. Derfor trenger vi å forsvare den tanke at vi skulle trenge en hyrde i livet. Formaningen må vel gå på det å knytte seg til Jesus som den gode hyrde, mens advarselen blir å unngå å knytte seg til alle slags dårlige hyrder. For å bevege tilhørerne til dette, er det klokt å legge vinn på å framheve det gode ved Jesu måte å lede oss på, og vi kan også omvendt redusere/dadle de egenskaper de dårlige hyrder har.
Selvsagt går det an å sette seg andre målsettinger enn disse, ut fra helt andre typer overveielser (Melankton, f.eks. understreket sterkt læreanliggendet som et svært viktig korrektiv til antikkens kategorier). Men for klarhetens skyld velger jeg å rendyrke disse videre nå. Uansett er dette helt fundamentale overveielser man bør gjøre. Det er unødvendig for en tilhører å gå fra en gudstjeneste og spørre seg selv: Hva var det egentlig presten ville med prekenen idag?
Poenget med å meisle ut målsettinger, er at vi skal tenke over hva vi ønsker at tilhøreren skal overtales til. Tenke over om det er en holdning folk skal beveges til å realisere, en mening vi vil de skal stå for etc. Vi kan ikke overlate alt ansvar for tilegnelse til tilhøreren og DHÅ!
Ut fra dette får vi ulike hovedelementer til prekenen. Tiden er kommet for å samle sammen argumenter. Her er det om å gjøre å la assosiasjonene gå, og trekke fram både bibelstoff og aktuelt stoff, helst i form av motsetninger, analogier, eksempler og utsagn. Det er det som gir en levende og livsnær preken. Det gjelder å frigjøre seg noe fra den systematiske teologis logisk oppbygde måte å argumentere på. Vi skal ikke presentere teologi på vitenskapens premisser. Vi skal befordre et møte mellom bibelske tekster og vanlige folks virkelighet. De belyser hverandre best i form av eksempler og analogier. Slik unngår vi abstrakt teori, og kan oppnå det som Aristoteles setter så høyt: En livaktig framstilling.
Eksempel: Joh 10,11-16:
Forsvarsdelen: Analogier: Bedrifter trenger gode ledere for å klare seg
- Landet treger dyktige politikere
- Barn trenger kloke foreldre
- En olympisk mester trenger en god trener
Teksten: Sauene i Palestina måtte ledes gjennom den langedagen, i passe etapper til gressenger, til bekken,til gress igjen, til skygge mens sola stekte som verst.
Framhevingsdelen: Utnytte de 4 positive virkninger i teksten:
1) Jesus gikk i døden for oss.
- Fra større til mindre: Ofre så mye - til å stole på i alle forhold
- Forstørring: Langfredagens betydning.
- Motsetning: Mer enn leiekaren som lar oss i stikken
- Eksempel: David som kjempet mot løven
2) Jesus kjenner oss........(Se mer i LK 6/99 s152)
Formaning/advarsel: Trenger neppe være egne prekendeler med egne topoi.
Kanskje nok å blande inn blandt det andre med forsiktige spørsmål nå og da: Kan vi ønske oss en bedre hyrde?
En slik liste kan se litt dum ut på trykk. Noen foretrekker å ha den i hodet, andre å notere på et kladdeark. Dere må ikke oppfatte meg som kritisk til systematisk teologisk måte å tenke på når jeg anbefaler å arbeide slik. Vi trenger begge deler, men til hvert sitt formål. Nå skal vi lage prekener, og det er en annen type arbeid. Teologiske problemer må vi selvsgt avklare når de dukker opp.
- Teksten slutter f.eks. med tanken om at Jesus har andre sueflokker som han må se til. Vi vet både fra Mormornerne og ekumenisk missiologi at dette er et vers som kan strekkes i ulike retninger. Vi må ha en klar mening om det som teologer, men det er ikke sikkert vi skal gjøre det til tema i prekenen.
Det tredje skrittet i inventio-fasen har jeg ikke skrevet om i 1992-artikkelen, men jeg er kommet til at jeg vil ta med et punkt om å velge argumentasjonsnivå for de ulike prekendeler (Jfr Johannesson 159). På kopiene har jeg satt ned noen test-spørsmål: Hvilke av disse prekendelene skal vektlegges ved:
- å lære (mest til tanken)?
- å behage (billedbruk, stilfigurer etc)?
- å bevege (mest til følelser)?
Noe er for tanken, noe for øyet, noe for hjertet.
Noe er presist, noe er vittig, noe er vektig.
Eks: Joh 10,11-16:
Følelsesapeller bør vel knyttes til hver av de delene som framhever Jesus som den gode hyrde, særlig i avslutningen. Det gjelder å vekke lengselen etter å legge livet i hendene på en som vi kan stole på. Det læremessige bør være viktigst hele veien.
Vi bør også finne ord og uttrykk som er til behag, kanskje særlig i overskriftene til de ulike delene? Det er også viktig med en rytme som glir godt inn i året. Det beste er å preke periodisk, dvs. at toneleiet går opp ved komma, og avsluttes på en tydeligere måte ved punktum. Ikke for lange setninger! Varier rytme ved det som er viktigst, f.eks. ved å gå over til mer pågående, korthuggen stil.
2: Dispositio = Om å disponere prekenen (Jfr Johannesson 60-63; Andersen 44-54).
Slik listen står nå, er den uspiselig som preken. Det neste som må gjøres er en fordeling av argumentene i lys av disposisjon. Vi er kommet til det andre av de fem retoriske hovedstasjoner. I hvilken rekkefølge skal argumentene utporsjoneres?
Åpningen (exordium) må være aktuell og treffe både sakens kjerne og folk hjemme der de er. Dette har med følelser å gjøre, enten vi liker det eller ikke: Vi må vedkjenne oss at vi spiller på følelser. I åpningen velger vi hvilke følelser som skal vekkes hos tilhørerne når de begynner å involvere seg med det vi sier. Dette er prekenens mest kritiske punkt: I løpet av 2-3 minutter gjør ukjente tilhørere seg opp en mening om denne presten er noe å høre på eller ikke. (Merk at måten vil utfører liturgien på før prekenen også vil prege tilhørerens forventning til oss!!) Ideal: En kort åpning som både treffer følelser folk har, og som fører rett inn i hovedsaken! Målet er å skape tilhørere som er velvillige, oppmerksomme og lærevillige.
Temapresentasjonen (propositio) danner så en overgang der prekenens hovedpoeng presenteres kort. Også her dreier det seg om å vekke følelser, nemlig skape tillit til predikanten: Dette er en prest med oversikt, en som er godt forberedt, en som tar oss på alvor, en som gjerne vil spille med åpne kort. Samtidig hjelper man folk med å huske.
Hoveddelen (argumentatio) kan være tredelt, med overskrifter som lett huskes. Ikke mist kontakten med tilhørerne. Jevnlige henvendelser er fint, gjerne som retoriske spørsmål.
Avslutningen (conclusio) bør tjene to formål: Den bør rekapitulere, slik at det blir lettere å huske det som er viktig. Men den bør også slutte med å vektlegge den følelse som vi vil skal sitte igjen.
Eks: Joh 10,11-16:
Åpningen kan f.eks. ta tak i den ambivalente følelsen mange har overfor ledere. Vi kan spørre: Ønsker vi oss egentlig en hyrde, tror vi at en hyrde kan være god? Vi lever ikke i det gamle Israel (beskriv sauehold dengang kort), vi lever i moderne Norge. Sauer finner beite selv, de holder sammen når en av dem har bjelle. Vi har lært oss å tenke selv. Vi vet mye om livet, vi vet det er så mange meninger. Jesus er en annerledes hyrde, den gode hyrde, bare hør hvilke 4 sider ved ham som kommer fram i teksten:
Temapresentasjon trenger så ikke være på mer enn to tre linjer i forlengelsen av åpningen.
Hoveddelen kan være tredelt, f.eks. slik:
a) Kan vi ønske oss en bedre hyrde enn han som gav sitt liv for oss?.
b) Kan vi ønske oss en bedre hyrde enn han som kjenner livet til bunns?
c) Kan vi ønske oss en bedre hyrde en han som leder oss gjennom livet?
Det er fint med gjentagelser i overskriftene. Her i tillegg retoriske spørsmål. Det er klokt å vente med den vanskeligste delen (del c) til litt uti, og heller starte med det som vi er sikrest på at vinner gjenklang.
Avslutningen kan gjøre bruk av den siste av de 4 positive virkningene i teksten. Slik kan vi forsterke de tre hovedpunktene når vi gjentar dem. Vi kan bruke misjons-/økumenikk-motivet til å framheve at Jesus gav livet sitt for, kjenner til bunns og vil lede alle mennesker over hele kloden. I hans øyne er ingen mindre verd enn andre.
Det er ikke sikkert at alle de argumentene som er kommet på kopiene våre nå bør brukes. Det som i alle fall er sikkert er at vi bør velge ut noen av dem som vi legger mer arbeid ned i, slik at de presenteres bredt og livaktig. Andre kan nevnes kort i forbifarten, kanskje som små tankestillere. Noe kan til og med reduseres til metaforer.
En ting til har jeg lært av Aristoteles: Vi bør blande det positive og det negative, slik at vi skaper kontraster. Dersom vi tar all framhevingen før vi kommer til motsetningene, så kan vi lett bli kjedelige. Men om vi blander det litt, slik at analogier følges av motsetninger, gode eksempler kontrasteres med dårlige, slik at vi uttrykker oss antitetisk, da holder vi på interessen. For det er ingenting som er så velegnet til å stimulere tilhørernes interesse som kontraster, eksempler og metaforer! Da ser man det som sies så mye tydeligere for seg! Men pdas: Det å blande må ikke gå på bekostning av at det er orden i rekkefølgen!
Jeg vil ikke følge prekenprosessen lenger enn som så. I 1992-artikkelen min går jeg et par skritt lenger, men nå begynner det å bli vanskelig å forelese generelt. Jeg nøyer meg med å antyde noen av skrittene videre (Jfr. Johannesson 154-87).
3) ELOCUTIO = Om å bearbeide det språklige.
Krav til språket:
- Korrekt.
- Klart.
- Passende (= høvelig for anledningen).
- Pyntet (= noen stil-virkemidler som skaper behag). Bruk særlig metaforer og sammenligninger som skaper liv. Dessuten kontraster og ulike former for gjentakelser som framhever hovedsaken!
4) MEMORIA: Helst skal det læres utenat!
Et mer realistisk mål i prestehverdagen er vel å lese gjennom prekenen dagen før, så en gang skikkelig og en gang raskt om morgenen før gudstjenesten. Da skulle det viktigste sitte!
5) ACTIO: Det er ved framføringen alt avgjøres, den er viktigst!
Uansett hvor godt vi har forberedt oss, så har vi langt igjen til antikkens talesituasjon slik vi gjemmer» oss oppe i en prekestol høyt hevet over folk. Antikkens taler stod på en plattform med folk i amfi rundt. Han talte uten manuskript, fri til å bruke kroppsspråk og gester, nær nok til å benytte mimikk, og opplært til å variere stemmebruken på de rette steder!
IV: Conclusio.
Sannsynligvis har mange av dere vært uenige i noen av valgene jeg har foretatt til nå. Dere vil kanskje utmynte målsettingene annerledes, dere vil kanskje trekke inn andre argumenter, og de fleste vil helt sikkert disponere på sin egen måte. Men selv om dere skulle følge meg helt hit, så vil preknene våre bli svært ulike! Ja, det vil kunne bli så stor spredning på dem at noen kanskje ikke vil ligne på hverandre i det hele tatt.
Det kommer av at prekenen skal være ekte, den skal stemme med vårt eget særpreg som predikanter. Vi vil kunne velge ulikt stilleie og ulik grad av pågåenhet. Noen har et sterkt talent for å tale i metaforer og med livaktighet, andre har det ikke. Noen fletter inn humor, andre gjør det ikke. De retoriske håndbøkene har mange råd å gi også til dette. Men her får enhver lese, plukke og forkaste etter eget skjønn. Oppfatt for all del ikke retorikk som en tvangstrøye, som en måte å strømlinjeforme forkynnelsen på. Alt dette er råd, gode råd. Men vi bruker selvsagt det som virker for oss, for her råder predikantens frihet.
Hovedpoenget er å tenke tilhører. Det er å anrette forkynnelsens form slik at tilhørerens behov kommer i første rekke. Dette med tilhørerens primat kan ikke betones sterkt nok! Kjenner vi tilhørerne, kan vi velge målsettinger, topoi og stilvirkemidler som sitter!
Det er fint om du som prest er en dyktig teolog, om du forkynner bibelsk fundert. Da gjør du ifølge Augustin en nyttig jobb. Men enda bedre er det ifølge Augustin om du også kan tale med veltalenhet. Da gjør du en mye bedre jobb. Da vil tilhørerne lytte til deg ikke bare med nytte, men også med glede (Jfr Aug. Doctr. IV.iv.8). Det er jo slik, sier Augustin, at veltalenhetens kunst brukes av mange løgnere og bedragere. Men den er også tilgjengelig for sannhetens predikanter. Retorikken er av svært stor betydning for det å kjempe for det sanne og rette. Derfor mener Augustin at gode mennesker skulle lære seg retorikk for å ta det i bruk på sannhetens side! (jfr Aug. Doctr. IV.ii.3). Evangeliet er virkelig verdt en slik anstrengelse!
Anbefalt litteratur.
Lærebøker i retorikk på skandinavisk:
Aristoteles: Retorik (utg. T. Hastrup; Platonselskapets skriftserie), Viborg 1983. En klassisk håndbok fra antikkens kultur.
Kurt Johannesson: Retorik eller konsten att övertyga, Norstedts; Stockholm 1990. Ca 240 sider. Om retorikk i tidligere tiders og i moderne samfunnsliv. Spennende presentasjon. Åpner øynene for mulighetene retorikken gir både til bruk og misbruk!
Øivind Andersen: I retorikkens hage.. Universitetsforlaget/Oslo 1995. Ca 350 sider. Utførlig om antikkens retorikk. Tankevekkende, oversiktlig og lærerik.
L. Hellspong: Konsten att tala. Handbok i praktisk retorik. Lund 1992. Denne har jeg ikke lest. Anbefales av Andersen pga. sin fagretoriske forankring.
Artikler som anvender retorikken på eksegese og prekenarbeid:
Ernst Baasland: "Retorikk i Det nye testamente og i dagens preken ", Halvårsskrift for praktisk teologi 2/87, 3-11.
Kjell Arne Morland 1992: "Retorikken er verd en renessanse!", Halvårsskrift for praktisk teologi 1/92, 3-11.
1993: "Metodisk nyorientering i tekstarbeidet", Ung Teologi 2/93, 35-48.