Fra bokas kapittel 2:

Når vi skal forberede en preken eller en tale, går vi som regel gjennom tre ulike arbeidsfaser, som stiller oss ovenfor ulike utfordringer. Retorikk kan gi oss god hjelp i alle disse fasene. Som regel begynner vi med å lese den bibelteksten vi skal tale over, vi fortsetter med å tenke ut hvilket stoff vi vil bruke for å utdype budskapet i den, og så er tiden kommet til å formulere selve talen. I praksis glir disse fasene ofte over i hverandre, men i prinsippet er de ulike.

Om å lese bibeltekster
Det første vi gjør, er ofte å sette oss ned med den bibelteksten som vi skal preke over, og forsøker å forstå hva som er budskapet i den. De gamle lærebøkene i retorikk har ikke med denne arbeidsfasen. Den kristne forkynnelsen står i en særstilling her fordi vi har en hellig tekst som vi tar utgangspunkt i. Dermed blir selve hovedoppgaven for oss på en så god måte som mulig å sette oss inn i hva denne teksten sier. Vi setter oss ned med den i bønn og stille ettertanke. Vi ønsker å finne fram til hva som er hovedbudskapet i den under Den hellige ånds veiledning. Vi ønsker ikke å bruke den bare som springbrett for å ri egne kjepphester. Men vi har sikkert opplevd det alle sammen: Det er så lett å feste seg ved det i teksten som gir umiddelbar gjenklang hos oss selv, og å overse det som vi ikke responderer på. Vi trenger hjelp til å la teksten få tale til oss om det som er viktigst i den!

Noen av oss har gjennomført studier der vi lærte ulike metoder for bibellesning. Mange av dem gir oss lite hjelp til nettopp dette. Størst hjelp har vi av å lære oss hvordan tekster er bygget opp, det vil si hvordan språklige elementer kan røpe hva som er viktigst i dem. En slik metode er retorisk analyse. Retorikken har nemlig preget måten forfatterne av NT skriver på. Derfor er det slik at når vi lærer oss de viktigste retoriske grepene for å lage en tale, har vi samtidig lært oss de viktigste grepene som finnes i mange bibeltekster. Dermed vil enkel retorisk kunnskap hjelpe oss til å tolke bibeltekster på en bedre måte. Vi blir bedre i stand til å avdekke hva som er viktig i en tekst, og hvordan den er bygget opp for å få det fram. I de to første hoveddelene kommer jeg til å gi mange eksempler på retoriske elementer i bibeltekster. Men de kommer til å stå hver for seg, uten systematisk sammenheng. Jeg må nemlig vente til bokas siste hoveddel med å beskrive en enkel metode for retorisk lesing av bibeltekster. Først må alle kategoriene presenteres. Men i kap. 14 skal jeg demonstrere metoden på to tekster som vi ofte preker over, nemlig juletekstene i Luk 2 og Joh 1.

Denne første fasen er altså avgjørende fordi den bestemmer innholdet i det som vi skal forkynne. Bibelen er normen. De neste to fasene er en jakt etter kloke måter å få fram budskapet på. Vi har funnet fram til hva som skal sies. Nå skal vi finne fram til hvordan det bør sies.

1.1. Som en fisker og jeger
De gamle retoriske håndbøkene bruker mye tid på å beskrive den neste fasen i arbeidet, som de kaller inventio = det å finne. Det er den første av fem ulike retoriske oppgaver. Det gjelder å tenke ut og finne fram til de momentene som kan framheve hovedsaken på en god måte. Aristoteles bruker to av sine tre bøker om retorikk på denne fasen.
Når vi forbereder oss til en preken, er det naturlig med en tenkefase etter at vi har latt teksten synke inn i oss og før vi kan bestemme oss for hvordan vi skal formidle budskapet. På en eller annen måte må vi tenke oss fram til hva vi vil si. Vi skal kanskje preke over en bibeltekst der vi har funnet en side ved Guds nåde som vi vil framheve, og en bestemt del av etikken som vi vil formane til å etterleve. Men hva skal vi trekke fram for å få det til?

• Denne fasen er en kaosfase der vi i utgangspunktet vet lite om hvor vi vil havne.

• Det er en brainstormfase der vi bruker tanken til å gjennomsøke alle slags muligheter.

• Det er en kampfase som noen ganger kan gjøre oss fortvilet, fordi vi ikke finner fram til noe som vi synes er godt nok til å bruke.

Det er fullt mulig å leve seg gjennom denne fasen intuitivt og fritt. Vi kan lese bibelteksten, be over den, se hva som dukker opp, og lytte etter Åndens impulser. Jeg vil mene at det er viktig å ha en slik frihet og lydhørhet overfor Åndens ledelse i denne fasen. Men etter hvert går det også an å arbeide mer metodisk. Her kommer retorikken oss til hjelp siden vi kan læres opp til å la tanken passere visse stasjoner der vi ut fra erfaring vet at det ofte er noe å finne.

I denne fasen kan vi se på oss selv som en jeger eller en fisker på jakt etter fangst. Den gode jeger drar ikke omkring i skogen på måfå. Ut fra tidligere erfaring vet han hvor byttet ofte pleier å være, og han ser etter spor som dyrene har etterlatt seg. Den gode fisker setter garnet der han vet at fisken pleier å komme under de forhold som rår der og da. Det er ikke tilfeldig at erfarne jegere eller fiskere ofte får mer fangst enn nybegynnere, for de vet mye om hvor og hvordan man skal lete fram byttet!

Slik er det også når vi leter fram stoff til forkynnelse og undervisning i kirken. Erfarne forkynnere vet mye om hva man vil sikte mot når man forkynner Guds ord, og har erfaring med hva som pleier å nå inn til folk.

Fra retorikken kan vi få råd om hvordan vi kan tenke ut målsettinger, og hvordan vi kan finne fram til virkningsfulle perspektiver på saken. I denne boka finner vi noen av dem i kap. 3–6. De gir oss hjelp til å lete fram stoff. Erfarne jegere og fiskere har kanskje er kart der de har satt sine merker ved ulike vann, daler og fjell: Let etter byttet der, der er det ofte noe å finne! Vi kan få våre ”tankekart” der vi kan la tankene passere ulike ”steder” ett for ett, for å hente ideer til brukbart stoff. De kan vi notere på et ark, gjerne kaotisk og hulter til bulter, men like gjerne i en viss rekkefølge dersom vi allerede har meninger om hvordan vi kommer til å disponere talen.

1.2. Som en kokk og en kelner
Etter tenkefasen, eller ofte også blandet inn i den, kommer vi til det vi kan kalle formidlingsfasen i arbeidet. Vi må etter hvert gjøre oss tanker om måter vi vil bringe videre det som vi har funnet. De antikke lærebøkene skiller som regel mellom fire ulike oppgaver her. I tillegg til det å finne (Inventio), skrev de om følgende oppgaver:

2) Det å ordne (Dispositio): Det gjelder å fordele stoffet slik at hvert poeng kommer til sin rett.

3) Det å uttrykke (Elocutio): Det gjelder å tilpasse ord og uttrykk best mulig til saken.

4) Det å huske (Memoria): I praksis betyr det ofte å lære utenat.

5) Det å framføre (Actio): Det gjelder å beherske stemmeføring, ansiktsuttrykk og kroppsbevegelser slik at saken tjener på det.

Det som kjennetegner denne arbeidsfasen, er følgende:

• Det er en fase der vi søker å skape orden og struktur.

• Det er en kritisk fase der vi stryker det som ikke bør brukes.

• Det er en pedagogisk fase der vi søker å finne fram til et opplegg som fanger tilhøreren.

Nå henger vi fra oss jeger- og fiskeutstyret, og tar med oss fangsten inn på kjøkkenet. Der tar vi på oss kokkeklærne og setter i gang med å tilberede et deilig måltid av det vi har fått tak i. Som kokken må vi bestemme oss for rekkefølgen vi vil servere maten i: Hva skal vi ha til forrett, hva til hovedrett og hva til dessert? Som kokken må vi krydre maten på en smakfull måte, og anrette den på en tallerken. Til sist må vi som kelneren komme inn til gjestene og servere maten med stil!

Retorikken gis oss råd for hvordan vi kan disponere klokt, hvordan vi kan finne passende uttrykk for saken, og hvordan vi kan memorere og framføre en tale. I denne boka finner vi noen av dem i kap. 7–13. De gir oss hjelp til å legge fram stoffet. Det er ikke slik at man bør benytte seg av alle disse rådene i én og samme tale. Det er heller slik at man kan ha dette som en tipsliste, slik at vi ser de utfordringene og mulighetene vi har.