1. Hva med fastetiden?
Jeg skriver disse sidene ved starten av adventstiden, og det slår meg: Du verden hvor mye flinkere vi er til å føre videre tradisjoner i adventstiden enn i fastetiden! Fortsatt har vi en viss markering av karneval og fastelavn, men når selve fasten kommer: Hva gjør vi mer ut av den enn å tenne fiolette lys i stua? Adventskikkene er ofte myntet på barna, og vi voksne følger med. Fastetiden er for den modne kristne, en tid for åndelig konsentrasjon. Er vi for lite modne i dag, er vi for overfladiske, er vi ikke villige til å avstå fra daglige goder for å gi gudslivet en sjanse til fordypning?

2: Teksten.
Teksten er enkel. Den har to avsnitt og to viktige poeng.
16Når dere faster, skal dere ikke sette opp en dyster mine slik som hyklerne; de går med et fordreiet ansikt, for de vil vise folk at de faster. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn. 17Men når du faster, skal du salve hodet og vaske ansiktet, 18så ikke menneskene ser at du faster, men bare din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.

Det første poenget kan være lett å overse i måten både vers 16 og 17 åpner på: Når dere/du faster... Jesus tar for gitt at en jødisk fasteskikk med å avholde seg fra mat i perioder, føres videre i kirken. Ja, han stiller til og med skikken under løftet av Guds lønn i slutten av v18. I lys av hele NT kan vi slå fast tre ting om faste:
a) Vi er fri i forhold til det å faste: Selv om Jesus fastet i 40 dager før han begynte sin gjerning (Matt 4,2), og fromme jøder fastet 2 dager i uken (Luk 18,12), påbød han ikke disiplene å faste, fordi han brakte med seg en gledestid (Mark 2,18f). Heller ikke Paulus påbyr faste, tvert imot advarer han mot å la seg binde av spiseforskrifter (Kol 2,16.20-22).
b) Faste fortsetter i kirken som en god skikk: I tillegg til Matt 6,16-18, finner vi det i Mark 2,20 som sannsynligvis peker fram mot langfredagsfasten. Apostlene praktiserte faste ved viktige avgjørelser (Apg 13,2f og 14,23). Paulus sier også at han fastet (2 Kor 11,27). c) Vi advares mot misbruk: I gudstjenesten askeonsdag lyder både advarselen mot en ytre fromhet fra prekenteksten, og advarselen mot å glemme de nødstedte fra Jes 58,5-7.

Det andre poenget har teksten felles med de foregående avsnittene 6,2-4.5-6 der Jesus tar for seg praktisering av almisse og bønn: Jesus advarer mot en ytre fromhet som gjøres for å få anerkjennelse av andre. Alle steder settes det opp en kontrast i form av en antitese. Dessuten finner vi en måte å bruke overdrivelser og underdrivelser på, som utfordrer tankegangen hos oss som leser:
Først advarer Jesus advarer mot å være hykler, hypokritæs, dvs en skuespiller som opptrer for publikums gunst. Dette skjer med en overdrivelse: Hyklerne setter opp en dyster mine og går med fordreiet ansikt. I ekstreme tilfeller, slik som ved tørkekatastrofer, kunne vel jøder gå til skritt som å la være å vaske seg, gå i sekk og strø aske over hodet. Men til mer vanlige faster hadde man nok andre måter å la fasten synes på. Så kommer underdrivelsen: De har alt fått sin lønn. Her tenkes det nok ikke bare på at menneskers anerkjennelse kan være nok, men mye mer dramatisk på at på den siste dag er det ikke mer lønn å hente, en slik fromhet kan føre like i fortapelsen.
I antitesen kan det hende vi har en overdrivelse igjen: Den fastende skal forberede seg liksom til fest. Men det er ikke sikkert at det som sies er en overdrivelse, siden man kunne salve hodet og vaske ansiktet som del av den daglige pleie. Uansett: Den som faster skal ifølge Jesus leve normalt, det være seg i hverdag eller fest. Underdrivelsen finner vi i alle fall også her: Det står så enkelt at Gud skal lønne, men vi kan underforstå et stort innhold: Både den lønn Gud gir ved sine velsignelser her i livet, og den han skal gi på den siste dag.
Vi har en gjentagelse i v18 som er verdt å meditere over: Gud er en far, sies det to ganger. Det gjentas også at han er i det skjulte og ser i det skjulte. Det ligger et alvor her: Gud er nær oss og avslører selv det innerste av våre liv. Overfor ham nytter det ikke å forstille seg. Men evangeliet er også lett å se: Gud er en god far, og han vet å verdsette sider ved et ærlig kristenmenneske som andre ikke får øye på. Uansett hvor mye han gjennomskuer og avslører i våre liv, så er han uendelig glad i oss.

3: Disposisjon.
Fra en side sett har vi et takknemlig utgangspunkt til kveldsgudstjenesten på askeonsdag. Tilhørerne er interesserte, og trenger ikke fiffige retoriske knep. Teksten peker dessuten på to svært konkrete og anskuelige forhold: Hykleren og fasten. Mitt forslag til prekendisposisjon er:
a) Vi kan begynne med hykleren, med å advare mot en rolle ingen av oss ønsker å falle inn i,
b) Vi kan fortsette med fasten, med å beskrive de ytre former den kan ha.
c) Men så kan vi går videre bak skikken og ende opp med to viktige utfordringer til kristent liv: Forsakelse og stillhet.

4: Prekeninnholdet.
a) Matt 6 presenterer oss for hykleren i ekstrem framtoning: Han som skryter åpenlyst over hvor mye han gir (6,2), som elsker å stille seg fram for å be i alles påsyn (6,5), og som tar med seg ekstreme fasteskikker inn i privatfasten slik at det synes for alle (6,16). Men hvordan begynner man på den veien som ender der? Hva er det karakteristiske vi må unngå?

Kanskje det begynner med det behovet for positiv tilbakemelding som vi alle har: Hva synes folk om talen i dag, er det noen som vil takke meg nå? Slike tanker hører med til å være menneske. Men dersom behovet fanger oss, slik at beregningen av applausen vi kan oppnå, blir det som styrer oss, da har vi vel trådt inn på en farlig vei?

Kanskje det begynner med travelheten? Vi har så mye å gjøre at vi bare klarer å prioritere de ytre pliktene, møtedeltagelsen der vi synes, lederoppgavene som tapper oss. Hva med de små stundene over en åpen bibel med foldede hender. Ingen ser dem. Men det er gjennom dem vi bevarer vår indre kontakt med Kilden!

Kanskje det begynner med at vi blir så opptatt av at vi ikke gjør de åpenlyse synder, at vi ikke legger merke til at vi blir dømmesyke, irritable og kritiske mot andre? Men de er de sistnevnte synder som angår nestekjærlighet!

Uansett årsak, fellesnevneren er et liv der det er et stort sprik mellom fasaden alle ser og det indre livet med Gud. Man blir en skuespiller, jfr grunnbetydningen av hypokritæs. Botemidlet blir å våge å vedkjenne seg også mørkesidene, våge å framstå med sprekker i fasaden, være ekte og ikke plettfri.

b) Det andre er fasten. Det er en måte å ta kroppen i bruk på for å få tid til mer fordypning i gudslivet. Kirkehistorien viser at den kan praktiseres på mange måter: Tidlig ble det vanlig med faste på langfredag og påskelørdag, og også med faste på to dager hver uke: Onsdag og fredag. Det var faste før dåp og ordinasjoner, private faster for bot, i sorg og foran viktige avgjørelser, og offentlig faste i krisetider.

Faste er medisinsk sunt, siden kroppen renses for gifter. Det fordrer at man bare tar inn væske, og at fasten varer tre dager eller lenger. Kanskje den kan få en renessanse i en tid med mange ukjente stoffer i maten? Men faste kan ha mange grader: Den kan begrenses til avhold fra kjøtt eller annen god mat, eller til avhold fra seksuelt samliv i perioder (jfr 1 Kor 7,5), eller til å bruke mindre tid på TV, aviser og radio, eller...

Poenget må være å frigjøre tid til konsentrasjon, f.eks. til bønn og bibellesning. En utbredt skikk er å lese meditasjoner over Jesu lidelseshistorie i løpet av fastetiden. kanskje bør vi forberede oss til skriftemål? Kanskje bør vi oppruste fasten som en mulighet til kristen opplæring? Alle bør kunne avsette tid til å lese en eller to viktige bøker om kristent liv i disse ukene. Dersom vi sparer penger på å faste, bør de gå til nødlidende (jfr. Kirkens Nødhjelps fasteaksjon).

c) Skal vi først bore litt dypere i dette med faste, så har vi grunn til å spørre hvor mye vi egentlig er villige til å forsake for å få et rikere kristenliv. De som har Owe Wikströms bok: Mørket som blender. (Luther: Oslo 1995), kan med fordel repetere fra s114, særlig ss122-132.

Skal vi våge oss på å sette opp en personlig leveregel, som går på hvordan vi skal avsette tid til stillhet for Gud i dagens rytme, i ukens rytme og i årets rytme? Skal vi forplikte oss til noe, selv om vi vet det vil kreve forsakelse? I fastetiden kan vel ambisjonene være høyere enn andre tider, i småbarnsforeldreårene noe lavere enn senere? Et klassisk råd er: Bevar en slik ordning, så vil ordningen bevare deg! Vi får hjelp til regelmessighet, men også til selvinnsikt: Selv ikke de minste forsetter klarer vi å gjennomføre konsekvent!

Skal vi øve oss i å forsake noe av alle de Guds gode gaver som omgir oss i livet, særlig i fastetiden? Ikke fordi vi er livsfornektende, men fordi vi innser at det er viktig å holde god kontakt også med den Gud som gir oss disse gavene. Det er vel OL-tider når dette leses. Ingen er i tvil om at toppidrettsutøvere har forsaket mye, men så vinner de mer av andre verdier. Skulle ikke vi kristne kunne gjøre det samme, vi som har evige verdier å strekke oss mot? Om vi i løpet av de neste ukene bestemmer oss for å bruke halvparten av tiden på aviser/TV etc. som vi ellers gjør, hva taper vi på det? Det vi kan vinne er i alle fall at vi øver oss i å tøyle våre umiddelbare impulser, slik at vi bedre gjennomskuer travelheten og det falske glitteret, og i stedet strekker oss mot Ham som er evig.

Når det gjelder stillheten moderniserer Wikstrøm klostertradisjonens erfaringer slik (s127): "Mennesket må noen minutter hver dag øve seg i å stanse sin fantasi, lukke øynene for alt det ytre og ikke lytte til verdens larm. Det må gå i seg selv, i sin sjels helligdom, som jo er Den Hellige Ånds tempel, tale til Gud og si: "Her er jeg". Talen om at man ikke har tid til dette, er ofte en myte, skapt av en mengde pseudovirksomheter, et massemedialt press og altfor liten selvbeherskelse. Å finne seg selv i seg selv krever tid. Det krever at man legger bort kveldsavisen, skrur av radio og TV..." Uten øvelse blir en slik stillhet vanskelig, fordi man er så oppjaget i sitt indre. Men i stedet for å gi opp fordi det kommer så lite ut av det, burde vi vel øve oss mer?

Det står i teksten at Gud er i det skjulte, og ser i det skjulte, og det er i denne sammenhengen at vi loves belønning.

Kjell Arne Morland