43Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. 44Men jeg sier dere: Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, 45så dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.
46Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? 47Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?
48Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.

Innledning.
Jeg er glad for at jeg ikke står på en prekestol i Kristiansand akkurat i dag. For der nede har denne uken brakt fram igjen alle de vonde følelsene av sinne og hat over det som skjedde i Baneheia. Nå har folk fått personer som de kan la aggresjonen rette seg mot. Går det an for prester å stå på prekestolene i den byen og si: Du skal elske dine fiender? Kan noen kreve av foreldre som har mistet sine barn på en så grusom måte at de skal tilgi? Hva er det Jesus mener?

Det kan hende at det også her i kirkebenkene finnes noen som har opplevd sterke overgrep på en eller annen måte. Så sterke overgrep at de bærer dype sår. Idealet fra Jesus henger så høyt at vi nok må innse at vi ikke alltid kan nå opp til det. Det kan ta årevis å bearbeide følelser, og vi må ta den tiden vi trenger. Det er vondt å kjenne seg dypt krenket eller urettferdig behandlet. Men la oss bruke de årene som trenges. La oss ta aggresjonen i oss på alvor, la oss være ærlige mot oss selv. Det Jesus vil, det er å utfordre oss alle til å bevege oss mot et mål, så vi en dag kan kjenne på at nå, nå hater jeg ikke lenger.

Slik skal vi være, sier Jesus, fordi den gode Gud er slik mot oss først. Han lar sin sol gå opp over alle, står det i det vi leste. Han fordeler ikke sollyset slik at det skinner over de gode mens det er mørke over de onde. Alle behandles likt. Han lar det livgivende vannet strømme overalt, både der det gjøres rett og der det gjøres urett. Gud gjør ikke forskjell på folk.

Tenk om Gud skulle gjemme på det onde, og ikke kunne tilgi hva vi gjorde galt. Men Jesus frelste oss han, mens vi ennå stod ham imot. Han visste at mennesket aldri kan klare å fri seg fra egoisme og selvgodhet. Han visste at de harde hjertene alltid ville være en del av oss. Likevel frelste han oss.

Jesus opplevde virkelig overgrep mot seg selv. Han ble uskyldig spikret til et kors for å dø. Da så han på bødlene og ba Gud om å tilgi dem! Jesus sørget for å sone all vår synd. Gud elsket oss så høyt at han gjorde alt som skulle til for at vi kunne være hans. Uansett hvem vi er, så kan vi ta imot fra Gud det vi trenger. Guds kjærlighet er fullkommen. Og det er en slik kjærlighet Jesus ønsker at vi skal forsøke å speile videre til andre. For verden trenger den så sårt!

Antitesene og kristen etikk. Prekenteksten er avslutningen på den første delen av Jesu Bergpreken. I 28 vers har Jesus forklart hva kristen etikk er for noe, og han har gjort det i form av 6 ulike antiteser, som vi kaller det. Vi har lest den siste, men det har vært 5 før den. Jeg har lyst til å si noe om dem alle sammen nå, fordi jeg tror at dersom vi forstår dem, så forstår vi det aller viktigste om hva kristent liv er tenkt å være. Jesus vil gi et bilde av det kristne liv, og hva gjør han. Jo, han velger ut 6 eksempler, holder dem fram i lyset, slik at vi selv kan tenke oss fram til resten. Jesus vil ikke gi oss regler for alle livets forhold. Det ville tatt flere bøker. I stedet utfordrer Jesus vårt modne kristne skjønn. Han setter fram noen grunnvoller, og så overlater han resten til oss. Jesus gjør det samme som Paulus gjør i den teksten som ble lest fra Rom 13,8-10. Hva var det Paulus skrev, jo: Den som elsker sin neste, har oppfylt loven. For budene: Du skal ikke bryte ekteskapet, Du skal ikke slå i hjel, Du skal ikke stjele, Du skal ikke begjære, eller hvilket bud det kan være, de sammenfattes i dette: Du skal elske din neste som deg selv. Den som har kjærlighet, gjør ikke noe ondt mot sin neste. Derfor er kjærligheten oppfyllelsen av loven. Hva er det så Jesus gjør i Bergprekenen? Han velger ut noen av budene, og så tolker han dem i lys av nestekjærligheten. Nå skal jeg få demonstrere. Dere har lagt merke til at det står noen skilt ved veggene bak i kirken idag. De har jeg fått hjelpe av en konfirmant til å lage til samtalegudstjenestene i vår. På venstre side ser dere skiltene for det 5 og 6 bud, på høyre side for det 7 og 8 bud. Så har jeg satt prosesjonskorset her framme midt i kirken slik at alle kan se det. Her henger Jesus, korset skal symbolisere den største nestekjærlighet som finnes. Og dere, dere sitter midt mellom budene og nestekjærligheten. Først peker Jesus på det 5 bud og så sier han: Dere har hørt det er sagt: Dere skal ikke slå i hjel...men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domsstolen. • La oss nå tenke oss at vi trekker en linje fra skiltet med det 5 bud på, og mot korset her framme. Dere sitter midt i den linjen. Da sier Jesus to ting: • Det er viktig å holde det 5. Bud, og ikke slå i hjel andre mennesker. Derfor sitter dere med ryggen mot det budet, for dere er på innsiden. Men budet setter bare en grense mot det verste vi kan gjøre mot et annet menneskes liv. Det er ikke nok å holde oss på innsiden av det budet sier med ord. • Vi skal også tenke på alle andre typer anslag som vi kan gjøre mot andre, vi skal liksom se fram mot nestekjærlighetsbudet og tenke: Slike vonde anslag skal vi heller ikke gjøre. Og så nevner Jesus et av de mest vanlige av dem, at vi blir sinte på hverandre. Det er også en måte å ødelegge liv på. Den som stadig hakker og hakker på en annen, ødelegger den andres selvtillit. • Budets ordlyd sier at vi ikke skal ta liv. Derfor vender vi ryggen mot slike handlinger. Men budets utfordring er at vi skal verne om alt liv! Derfor ser vi fram mot Jesus på korset her framme, og lærer av ham å strekke oss langt i møte med andre. Det samme skjer i de neste antitesene. Først er det to avsnitt om det 6. Bud, jeg leser bare det første: Dere har hørt at det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet. Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. Igjen trekker Jesus en linje fra det budet sier og fram mot de minste typer brudd på det som kan tenkes. Midt på den linjen sitter vi. • Vi sitter med ryggen mot budets ordlyd, for vi ønsker ikke å bryte et ekteskap. • Men så er det alt det andre som vi kan drives av seksualdriften til å gjøre, og som også kan bryte ned. Når vi inspireres av nestekjærlighet, så tenker vi også på langsiktige konsekvenser, og legger vinn på å leve rent med hverandre i alle forhold. Så tar Jesus fatt i det 8 bud: Du skal ikke sverge falskt, Dette budet blir også radikalisert: Han sier at vi ikke skal sverge, men la vårt ja være et ja. Igjen to eksempler langs ei linje fra hver sin ytterlighet. Det verste er å sverge falskt i en rettssak. Det skal vi ikke gjøre. Men i lys av nestekjærligheten utfordres vi til mye mer enn det. Vi utfordres til å alltid være pålitelige, i alle forhold, slik at mennesker kan si om oss: Han og hun er til å stole på, har de sagt det, så kan vi regne med det. Jeg har satt ut et skilt med det 7 bud også der bak: Du skal ikke stjele. Jesus nevner ikke det i Bergprekenen. Det overlater han til oss å tenke selv, for det blir akkurat det samme her. Vi kan igjen trekke en linje fra budets ordlyd fram mot nestekjærligheten. • Budet sier at vi ikke skal frata vår neste noen som han eller hun eier. Slike handlinger vender vi ryggen mot. • Men når vi ser mot nestekjærligheten, så ser vi at budet utfordrer oss til i stedet å verne om det vår neste eier! Alt som kan bidra til det, skal vi gjøre. F.eks. som et ytterste eksempel, og det nevner faktisk Jesus i verset før prekenteksten vår. Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg. Min bestefar nevnte som eksempel hva som skjedde i bygda han kom fra da en nabo mistet alt han eide i brann. Da trengte han ikke spørre engang. Naboene gav tømmer, og de kom og gav gratis hjelp til å sette opp husene igjen! Og så - for at vi ikke skal misforstå hvem vår neste er - så slutter Jesus med to avsnitt der han understreker at nestekjærligheten, den skal gjelde alle, til og med de ufordragelige, de pirkete, de som alltid kommer med sure bemerkninger, ja - til og med våre fiender. Hva er så hovedsaken i kristen etikk? Jo, det er å holde to ting sammen. • På den ene siden skal vi respektere budene som Guds gode vilje for oss. Gud har satt visse grenser for oss som vi gjør klokt i å holde oss innenfor. • Men på den annen side har vi også fått stor frihet til å tenke selv. Det er ikke nok å holde budene, det er bare en liten begynnelse. Det viktigste er å vise hverandre omsorg på alle vis. Nestekjærlighet er det største av alle bud. Slikt kan det ikke gis regler for. Det må vi leve i, vi må øves opp i å se hverandre. Så lærer vi hele tiden gjennom at vi lykkes og mislykkes. Til og med det vi gjør i beste mening kan vise seg å bli feil. Etter hvert som årene går, utvikler vi et modent kristent skjønn. (Avslutning.) Det er diakoniens dag i dag. Det passer godt til teksten. For det er ikke nok for oss kristne å lære oss til å holde visse bud. Vi kan ikke pugge dem, holde dem, og så lukke øynene for alt annet vi møter i livet. Jeg hørte her i uka en som sa at dersom kirken blir uten kjærlighet, så kan den fort bli til en terrororganisasjon. Nei, budene er bare en begynnelse, en starthjelp, en beskyttelse. Det aller meste vi gjør må drives fram av kjærlighet til hverandre. Det handler om at vi ser hverandre, at vi lytter til hverandre, at vi tar hverandre i beste mening. Også når det koster! Det er diakoni, fordi diakoni betyr at vi skal tjene hverandre. Vi har sunget en salme av Øystein Hovden idag. Han bodde her i Melhus fra han var 9 år og framover. I NoS 667 skriver han om hvilket liv vi er døpt til: Vi er døypte til å vandre som Guds kongsfolk i vår ferd og å elske varmt kvarandre i ei vond og hatig verd. Vi er døypte til å breie solskin om oss kvar ein dag og i livsens kulde spreie Jesu eige hjartelag. Nå etter prekenen skal vi synge en salme av faren hans Anders Hovden. Han har sagt det slik i en av de salmene han skrev mens han var prest her i bygda (NoS 705,3): Kristen, det er og di gjerd: Bera ljos på all di ferd, bera sol i skuggen inn til den arme nesten din; gjennom deg skal Kristi glans lysa inn i sjeli hans. Dette er et budskap som både er utrolig fint og utrolig ydmykende. • Det er ydmykende for oss, fordi vi så ofte ikke får til å leve slik Jesus gjorde det. Vi ser så klart at vi ikke er perfekte. Det går lettere å vise omsorg for dem vi er glade i på forhånd. Men du så mye tyngre det er mot dem vi ikke liker! • Samtidig er det så fint å få denne oppgaven. Tenk at Gud betror oss en så stor oppgave. Tenk at Gud ber oss om å vise i verden hvordan han er. Tenk at vi skal få være med på å gjøre verden til et bedre sted å leve! Vi er mye verd i Guds øyne, og vi har virkelig fått et stort oppdrag!