Hva er egentlig hovedutfordringen?
Vi sal preke over en av Bibelens vakreste tekster. Den griper fatt i menneskers bekymring for grunnleggende behov som mat, drikke og klær. Den viser oss at den gode Gud vi tror på, vil sørge for at vi får det vi har behov for, uten at vi trenger å bekymre oss. Hva gjør vi med en slik tekst, vi som lever i et land der få av oss trenger å bekymre oss for slikt? Det er nærliggende å føye til nye analogier, som det å bekymre seg for avdragene på huslånet, for helsa, for arbeid, for barna etc. Vi har også nok å bekymre oss over, vi trenger også å bli minnet om at Guds godhet mot oss gjelder hele livet. Men - er det bare i den retningen teksten vil føre oss? Skal denne teksten overfor rike i Vesten bare brukes til å preke «ikke-bekymring» eller også til å formane til å tjene Gud i stedet for Mammon (v24)?

Til teksten.
24Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.
25Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for mat og drikke som dere må ha for å leve, og heller ikke for klærne som kroppen trenger. Er ikke livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne? 26Se på fuglene under himmelen! De sår ikke, de høster ikke og samler ikke i hus, men den Far dere har i himmelen, gir dem føde likevel. Er ikke dere mer verd enn de? 27Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?
28Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De arbeider ikke og spinner ikke, 29men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 30Når Gud kler gresset på marken så fint, det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal han ikke da kle dere? Så lite tro dere har!
31Vær altså ikke bekymret og si: Hva skal vi spise? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? 32Alt dette er hedningene opptatt av; men den Far dere har i himmelen, vet at dere trenger alt dette.
33Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.
34Så vær ikke bekymret for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Det er ingen tvil om at temaet ikke-bekymring er det som vies mest plass i teksten. Jeg vil starte med det i vv25-34.
v25: Hovedformaningen er at vi ikke skal være bekymret for fundamentale livsbehov som mat, drikke og klær (Den gjentas i v31, og henspilles også til i v34). Ifølge Kvalbein (Matteusevangeliet) kan «det greske ordet for å bekymre seg, merimnaå, brukes positivt om det å ha omsorg for (Fil 2,20). Men oftest brukes det negativt om den engstelse og bekymring som tynger sinnet og jager gleden og freden bort». Det retoriske spørsmålet som så følger er åpent i flere retninger. Visst er livet mer enn maten og kroppen mer enn klærne. Skal tankene våre ledes hen til at det er andre verdier i livet som er viktigere enn de nevnte? Eller skal de ledes hen til å se at den Gud som har gitt oss det som er så mye mer, han vil også gi oss det vi trenger for å leve (Kvalbein)?

vv26-30: De to analogiene som følger, er parallelt bygget opp på en måte som gjør at de utfyller hverandre: Begge starter med oppfordringen til å se på fugler og liljer. Begge stilles i motsetning til menneskers strev for det daglige brød: Fuglene til bondens strev, og liljene til skredderens arbeid. Tross dette: Fuglene opplever å få føde av Gud, mens liljene lyser mot oss i en prakt som overstråler selv den rikeste konges prakt.

Så trekkes konklusjonen på to måter: Først får vi begge steder en slutning fra det mindre til det større: Er ikke dere mer verdt enn fuglene? spør Jesus forsiktig i v26. Han er tydeligere i v30: Når Gud tar seg så fint av gresset på marken som bare står der en kort tid, hvor mye mer skal han så ikke ta seg av oss, sitt ypperste skaperverk! Til sist en tankestiller i begge avsnitt: Spørsmålet i v27 vil ha oss til å innse at det ikke er våre bekymringer som er avgjørende for hvor lenge vi får leve, men Guds velsignelse mot oss. Anklagen til sist i v30 setter fingeren på det ømme punkt (se tilsvarende i 8,26; 14,31; 16,8; 17,20). Ifølge Kvalbein går den lille tro på «det delte hjerte, som ikke har full og hel tillit til Gud. Det er den smålige tro, som ikke vil satse helt på Jesu ord og Guds løfter, men vil «sikre seg», og dermed mister Guds fulle velsignelse».

vv31-34: Når hovedformaningen gjentas i v31 på en litt annen måte enn i v25, så følges den av et nytt eksempel: Bekymringene for disse grunnleggende behov er noe som preger et hedensk liv, der man ikke har noen god Gud å be til. En kristen kan derimot vende sine bønner mot sin Far i himmelen (jfr Fil 4,6). Han er Far og har dermed omsorg. Han er i himmelen, og har dermed makt. Han både vet hva vi trenger (v32b) og han la oss få det (v33b). Hovedutsagnet kommer i v33: Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.. Vi som har lite tro, utfordres til å satse helt på Gud. I tråd med den evangeliske tonen i avsnittet, må det gå på at vi vender oss til Gud for å motta hans rike og rettferdighet som gave fra ham (Kvalbein). Det hele avsluttes i v34 med visdomspregede fyndord, som nøkternt regner med at det alltid vil være vanskelig å være menneske.

Det som er spennende med denne prekenteksten, er at disse versene starter med å knytte an til det foregående avsnittet: «Derfor sier jeg dere» (v25a). Den ser ut til å være en evangelisk motivering for de formaningene som gis i 6,19-24. Derfor er det viktig at prekenteksten vår starter med konklusjonen derfra.

v24: Dette avsnittet har fått overskriften det udelte hjerte, og starter med formaningen å ikke samle seg skatter på jorden. Det konkluderer med at vi ikke kan tjene både Gud og Mammon (=aramaisk ord for eiendom og inntekt, som her brukes personifisert om eiendom som en ond makt). Begge disse Herrer vil ha et totalkrav på oss, og de står for motsatte livsholdninger. Derfor må vil velge hvem av dem vi vil tjene, og satse helt på det.

Det er interessant å se hvordan Lukas tydeliggjør denne retningen på teksten enda mer: Han lar avsnittet om ikke-bekymring (12,22-32) følge etter liknelsen om den rike bonde (12,13-21). Og før han så kommer med ordene om skatten og hjertet (vv33b-34), sier han: Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige (v33a).

Det er altså en sammenheng her som utfordrer oss: Vi kan ikke preke om ikke-bekymring uten å preke om å tjene Gud (egentlig: douleuein = tjene som slave!). Og vi kan vel heller ikke preke om Gudsforholdet i det rike Vesten uten å ta opp den motsetningen som så lett fanger oss alle: Mammons grep om lommebøkene våre? For meg faller det også et nytt lys over tolkningen av v33: Å søke Guds rettferdighet først, innbefatter også å leve et liv slik Gud vil.

Til prekenen.
Vi har en tekst som i 11 av 12 vers er full av evangelisk innbydelse til å tro på den gode Far i himmelen som ser til alt vi trenger. Jeg ønsker at også min preken skal ha en tilsvarende balanse. Dette er ikke søndagen til å bore dypt ned i samvittighetene, men for å holde fram det store privilegium det er å holde det første bud!

Georg S. Geil (Adgang tillatt for uvedkommende) starter sin preken med to treffende bilder: Noen gutter var ute og lekte i den kramme snøen. De formet en snøball som de trillet rundt og rundt med, inntil den ble så stor at de ikke kunne flytte den mer. Er det ikke slik med bekymringene våre også? De kan i seg selv være små og ubetydelige, men dersom vi får tumlet rundt med dem i våre sinn om og om igjen, så kan vi til slutt ikke flytte dem. Det bygges altfor mange hus i vår tid som ikke har vinduer som man kan se himmelen gjennom, hus med bilder i svarte rammer, bilder av hva naboen eller konkurrenten har, eller bilder av sykdommer som kan ramme meg i morgen. Slik bygger vi, og slik har slektene bygget før oss. Men hva om Guds lys får slippe til? Det kan smelte våre snøballer og flomme inn i våre mørke rom!

Hovedsaken i teksten er ikke å påby at vi ikke skal bekymre oss, men å innby til å holde det første bud. Vi kan ikke ta temperaturen på kristenlivet vårt alt etter hvor mye vi til vanlig bekymrer oss, for vi er så ulike som mennesker. Noen er robuste, andre er mer engstelige. Noen er optimister, andre pessimister. Noen har alt de trenger, og kan surfe gjennom livet og leve overfladisk på alle vis. Andre sliter med å få endene til å møtes, eller med sykdom og ulike andre vansker i livet. Bekymringene er så ulikt fordelt mellom oss. Da Ronald Fangen hadde sittet i enecelle under krigen, sa han: «Jeg har i alle fall lært, at min kristendom og mine nerver ikke er ett og det samme». Poenget i teksten er å innby oss til å sette Gud først, slik at vi kan tynges mindre av bekymringer enn det vi ellers ville ha gjort!

Det er nemlig stor forskjell på det å ha Gud og Mammon til Herre. Den som tjener Mammon, virvles inn i et jag etter materielle goder. Uansett hva vi oppnår, så stilles ikke lengselen inne i oss, og vi jager etter mer, bedre bolig, mer eksotiske ferier... Dikteren G.B.Shaw har sagt: «Det er to tragedier i livet. Den ene er at du ikke får hva hjertet begjærer. Den andre er at du får det». I begge tilfeller svarer ikke virkeligheten til drømmen. Bekymret blir vi når vi jager etter det vi ønsker oss, og nye bekymringer gis oss når vi når målet som ikke innfrir. Og ansvaret for å lykkes i livet, det står man med helt alene. Men å få tjene Gud, det er å få tjene en Herre som vil mette våre lengsler, slik at vi kan bli tilfredse med det vi har. Det er å få tjene en Gud som tar like mye ansvar for livene våre som oss selv. Det er så riktig i vigselsritualet at Fil 4,6 er med: To som skal bygge et hjem, får vite at alt de har på hjertet kan de komme fram for Gud med i bønn. Gud er like interessert i at samlivet deres lykkes som de selv er det!

Kanskje skulle vi våge å ta temperaturen på kristenlivet vårt på et par andre steder enn bekymringene: Hva med bønnens plass i livet vårt? Det er den som gjør at vi kan rulle snøballene våre inn i Guds lys før de blir for store. Bønner trenger ikke være pene og velformulerte, men bønn kan være sukk til Gud fra hverdagens ulike situasjoner, bønn kan være gråt og klage, ja anklage. Ingenting av det som knuger skal vi undertrykke. Det hjelper sjelden å koble av fra bekymringer. Men det er større hjelp i å koble dem til Gud. Vi kan kaste alle våre bekymringer på ham (1 Pet 5,7). Jesus ber oss ikke om å se på strutsen som stikker hodet i sanden, men om å se på fuglene som løfter vingene mot himmelen!

Hva med å ta temperaturen også på givertjenesten? For 40 år siden brukte norske husstander 40% av inntekten på mat, mens vi i dag bruker bare 14% til det samme. Vi har fått så mye bedre råd! Hvorfor bruker vi så den rikdommen til å bo som grever og vasse i overflodsgoder? I en tankevekkende bok om givertjeneste som kom ut i vår (Gi, lev, få,) skriver de Presno og Aas etter å ha sitert vv31-33 i teksten: «Vi er lovet å få det vi trenger når vi gir Gud førsteplassen i våre liv. Slik sett går det ikke an å gi seg fattig. Som pilegrimer på vei mot vårt evige mål, får vi alt det vi behøver... Overfloden er til for å strø ut og dele underveis.» De påstår at mange i det rike Norge har råd til å gi mer enn tiende! Det viktige er å finne ut hva av det vi tjener som vi kan klare oss med! Lykken er å gjøre sine gleder enkle, sier et kinesisk ordtak.

Det fortelles om en mann som het Tage, at han var så lykkelig over å være omtalt i salmeboken (NoS 460 som kan synges etter prekenen): «for intet kan du, Tage, alt kan du få av Gud!» Men det salmeverset handler ikke bare om Tage. Det er om oss: Vi kan få mye av Gud som vi ikke kan ta oss til selv. Bekymringer blir ofte større når vi baler med dem selv, mens ubekymrethet må gis oss som gave fra Gud!