15Vokt dere for de falske profeter! De kommer til dere i saueham, men innvendig er de glupske ulver.
16På fruktene skal dere kjenne dem. Høster en kanskje druer av tornebusker eller fiken av tistler? 17Et godt tre bærer god frukt, et dårlig tre bærer dårlig frukt. 18Et godt tre kan ikke gi dårlig frukt, og et dårlig tre kan ikke gi god frukt. 19Hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden. 20Derfor skal dere kjenne dem på fruktene.

Falske profeter og disipler.
Vil folk høre på oss i dag om vi advarer mot falske profeter og vranglærere? Den postmoderne kulturen kjennetegnes av at man ikke er så interessert i sannhet, men heller at hver enkelt plukker med seg fra det religiøse torg det som fungerer for ham eller henne. Vi kan definitivt ikke stå oppe på en prekestol og proklamere hvem som er vranglærere i dagens kirkeliv, og regne med at fotfolket nikker. Autoritær tale blir i dag uvilkårlig oppfattet som maktspråk. Prekenteksten legger opp til en annen måte å gjøre det på:

For det første gir den et kriterium på hva som kjennetegner den falske profet. Dermed inviteres den vanlige kristne inn i prosessen. Man tas på alvor og gis medansvar for å avsløre falske profeter. Vi prester har en stor oppgave i å utruste våre tilhørere med den kunnskap de trenger for å ta dette medansvaret. Dermed stiller vi også oss selv fram til vurdering - vi utruster dem med kriterier som de kan anvende også overfor oss!

For det andre peker kriteriet på samsvaret mellom liv og lære: På fruktene skal dere kjenne dem. Dette er også et fokus som vil appellere til postmoderne mennesker. Det er ikke snakk om å dunke hverandre i hodet med læresetninger, men å være opptatt av å avsløre ødeleggende forhold i det levde livet. Det gjelder om å beskytte mennesker mot å rammes av utslag av usunn religiøsitet!

Teksten i den nære sammenhengen.
Denne søndagen er teksten svært enkel, det er temaet som er vanskelig. Teksten består av en oppfordring om at vi skal vokte oss for de falske profeter (v15a) og et kriterium på hva vi skal se etter, nemlig fruktene (v16a.20). Resten er lett forståelige metaforer fra dyreverdenen og analogier fra planteverdenen, som støtter opp under dette.

Hvilke frukter skal vi skal så se etter? Ifølge vv21.24.26, består de av at man skal gjøre Guds vilje slik Jesus har forkynt den. Siden dette sies som avslutning på Bergprekenen, så er det innholdet i Matt 5-7 som gir oss den nærmeste forklaring: En sann kristen skal leve slik som Jesus tegner opp i disse kapitlene, og selvsagt også i pakt med den øvrige undervisningen han gir. I det gamle skriftet Didakjæ 11,7 forstås det slik: «Ikke enhver som taler i Ånden er en profet, bare den som har Herren som forbilde i sin ferd. Det er altså på adferden man kan kjenne den falske profeten fra den virkelige profet.»

Teksten i den store sammenhengen.
Selvsagt er ikke alt sagt om å avsløre falske profeter med det kriteriet som gis i teksten vår. Det er mer å si. I slutten av Bergprekenen passer det å nevne kriteriet med livsfrukten. I andre tekster passer det å nevne andre kriterier. Olav Skjevesland har skrevet en instruktiv liten bok om dette: Sunn tro og sann åndelighet. En innøvelse i dømmekraft. (Luther/Oslo 1996). Der settes saken inn i sin positive ramme: Det dreier seg om at vi oppøves til åndelig innsikt og åndelig dømmekraft, slik at vi framelsker sunn religiøsitet. Det gjelder å holde fast «ved vår Herre Jesu Kristi sunne ord» (1 Tim 6,3). Forkynnelsen må «rettlede etter den sunne lære» (Tit 1,9; jfr 2,1). Skjevesland vier 45 sider av boka til en gjennomgang av skjelningen mellom sant og falskt i Bibelen. Her blir det bare plass til noen hovedpunkter fra NT:

Både Jesus og Paulus maner til realisme: Vranglærere vil komme, det er det bare å innstille seg på (Mark 13,22; Apg 20,29-30). Paulus kan omtale det å prøve åndene dels som en spesiell nådegave (1 Kor 12,10) og dels som et ansvar for alle i menigheten («de andre» i 1 Kor 14,29). Men det er ulikheter mellom kristne ifølge Hebr 5,13-14: Noen mangler innsikt i budskapet og er umodne, andre er modne fordi de «ved å bruke sine sanser har øvd dem opp til å skille mellom godt og ondt.» Her er noe å strekke seg etter!

Det er viktig å se at Jesus i Matt 7 starter med å understreke at vi skal selv dømmes etter den dom vi feller over andre. Vi skal være villige til først å se bjelken i vårt eget øye (7,1-5). Denne ydmykheten er en avgjørende forutsetning for å se klart.

Når det gjelder selve prøvingen, er det særlig fire-fem kriterier som er framme i NT:
- I Matt 7 fant vi det personlige fruktkriteriet, at predikanten selv lever etter Jesu ord og forbilde (se også Apg 20,34-35).
-. I 1 Kor 14 er Paulus opptatt av det kollektive fruktkriteriet, at alt det som skjer skal tjene til menighetens oppbygging.
- I Apg 20 holder Paulus sin avskjedstale i Efesos, og der vektlegger han også et fruktkriterium når han i 20,18-21 framholder den måten han forkynte hos dem på som forbilledlig.
- Der tar han også fram et læremessig kriterium, nemlig det å forkynne hele Guds plan og vilje (20,27).
- Forpliktelsen på budskapet kan også som i 1 Joh 4,1-3 fokusere på det som er mest sentralt av alt: At man forkynner Jesus som den inkarnerte Gud.

Det er et viktig fellestrekk mellom disse kriteriene. Alle understreker de at det må være samsvar mellom norm, forkynnelse og de fruktene den setter. Det må være et samsvar mellom det som står i Bibelen, det som en prest forkynner, måten det forkynnes på, og de spor det setter både i eget liv og i menighetslivet.

Momenter til prekenen.
Jeg tror at det er viktig å komme folks motforestillinger i møte helt fra starten av denne søndagen. Vi kan starte med å spørre rett ut: Har vi som kristne lov til å dømme hverandre? Matt 7,1 ser ut til å si nei. Men teksten vi leste, sier jo at det går an å si at noen er falske profeter. Dømmer vi dem da? Løsningen ligger vel i å si at vi ikke skal fordømme andre, men at vi har lov til å bedømme andres måte å være kristen på, så sant vi husker på det som står i Matt 7,2, at vi skal dømmes etter samme kriterier selv!

Det må være slik, fordi ikke all religiøsitet er sunn religiøsitet. Når noen ledere får sekten til å begå kollektivt selvmord, så ser vi det klart. Men også i det som ikke kommer så langt, kan det skje mye usunt, og det må vel være i alles interesse å avverge det? Vi forstår at politiske partier må ha eksklusjons-paragrafer. Man må kunne sette til side, i alle fall for noen år, personer som ikke har den nødvendige respekt for programmet eller tillit ut fra livsførselen. Hvorfor skal det være annerledes i kirken, der man forvalter åndelige verdier? Vi vet hvordan ulver kan herje i en saueflokk. Tenk hvor dype sår som kan skapes om noen får trampe på vare og fine følelser i oss.

I kirken er det alles ansvar å prøve om prester og forkynnere lærer og lever slik de skal. Dere har rett til å bedømme meg, og jeg har plikt til å lære dere hvordan dere skal gjøre det! Men husk: Det som teksten vår retter som krav til kirkens ledere, det retter Jesus i Luk 6,42-43 som krav til alle kristne! Det er de samme krav som stilles til oss alle: Vi skal leve i samsvar med Bibelens ord.

Hva skal vi så se etter? Noen steder poengteres det at vi skal se etter om det som forkynnes stemmer med Bibelens ord, det handler om sunn lære, om (1) å være forpliktet på det sentrale i Guds ord, (2) å være forpliktet på helheten i Guds ord. Siden teksten er mest opptatt av fruktene, bør vi kanskje gjøre oss raskt ferdige med dette punktet, og heller vie tiden til neste hovedpunkt:

Det handler også om hvordan vi lever, om sunt liv, om (3) å leve som vi lærer, (4) å formidle budskapet på en sakssvarende måte (i respekt for tilhørerne, ikke ved tvang og press, ikke for å skape suksess og sensasjon), (5) å tjene menighetens oppbygging. Det er tankevekkende det som fortelles om den liberale presten Carl Konow. Han tok i en serie foredrag i 1906-07 avstand både fra det NT forkynner om Kristi preeksistens, jomfrufødsel, forsoning og legemlig oppstandelse. I den sterke striden som fulgte, var han ikke opptatt av å delta i avispolemikk. Hvorfor ikke? spurte en venn. Fordi da ville jeg ikke fått tid til å besøke gamle og syke! Er godt liv viktigere enn rett tro? Gud vil ha begge deler, både rett lære og sunt liv!

Det kan være klokt å slutte prekenen evangelisk, fordi mange både på prekestol og i kirkebenk kan føle seg mislykkede overfor kravet om god frukt. Det er ikke noe krav om etisk perfeksjon. Det kan springe mye god livsfrukt ut av at man er en sårbar synder, så lenge vi ikke misbruker tilgivelsen til å unnskylde svakhetene våre, men lar den få reise oss opp til nye forsøk på å leve godt. Dessuten er det et stort evangelium i tanken på at livsfrukten i et godt tre vokser naturlig fram: Jesus er ikke bare den som kommer utenfra for å tilgi oss, men han bor også inne i oss (Gal 2,20) med en kraft som kan forvandle livene våre!

Heldigvis går det lenge mellom hver gang Jesus trenger kristne som har mot og klokskap til å avsløre falske profeter. Men hver eneste dag trenger han kristne som lever et sunt kristenliv der kjærlighetens frukter spirer fram!

Kjell Arne Morland