Utfordring: Hvordan kan vi tenke oss at Gud både kan være en og tre?
Svar: Vi må tenke oss at det ene guddommelige «vesen» er tre «personer»!

A: Vi må prøve å balansere mellom to måter å misforstå på:
1) I vår dagligtale brukes ordet «person» om en personlighet som er et selvstendig individ!
Derfor er det lett for oss å misforstå i retning av at Gud er tre personer som er helt selvstendige i forhold til hverandre!
- Men det blir tre-gud-eri (tri-te-isme).
- Bibelen sier derimot at Gud er en (se 5 Mos 6,4 og 1 Kor 8,6)

2) I oldkirkens tid ble ordet «person» brukt i teaterspråket om en «maske» som en skuespiller brukte som symbol på en bestemt «rolle» han hadde. Den gang var det lett å misforstå i retning av at Gud kunne ikle seg tre ulike roller etter behov.
- Men dette blir moda-lisme (etter «modus» som betyr (være)måte): Gud var først Faderen, så kom han til oss som Sønnen, og nå opptrer han i kirken som Ånden: tre ulike roller som følger etter hverandre i tid.
- Bibelen sier derimot at Jesus ba til Gud mens han levde på jorden. Hva med langfredag:
Kan vi tenke oss at hele Gud døde på korset - hvem vekket ham i så fall opp igjen?

B: Vi må tenke oss noe imellom:
• Det er tre måter å være samme Gud på: Gud er Fader, Gud er Sønn og Gud er Ånd.
• Tre personer er overfor hverandre (som et «jeg» overfor et «du»), uten å være løsrevet fra hverandre.
• Tre personer er selvstendige i forhold til hverandre uten helt å være det!

Har vi noen bedre ord for det? Neppe!
• Regin Prenter velger heller å skrive om Guds tre navn: Fader, Sønn og Ånd.

Har vi noen fullgod analogi for det? Neppe!
• Augustin sammenlignet med kjærligheten som krever tre størrelser: Den som elsker (Faderen), den som blir elsket (Sønnen) og selve kjærligheten dem imellom (Ånden).
• Andre i oldkirken sa at Gud Fader har to hender; Sønnen og Den Hellige Ånd. Faderen strekker sine hender ned til jorden for å gripe tak i oss og løfte oss opp til seg, og ta oss inn i sin faderfavn! (Se B. Plejel: Innenfor)
• Et dansk eksempel fra 1500-tallet: Solen er seg selv, men samtidig gir den stråler og varme. Slik strålene blir født av solen, fødes Sønnen av Faderen, og som varmen kommer fra solen og strålene, utgår Den Hellige Ånd fra Faderen og Sønnen! (Se Aa. Dale: Læring i kirken)
• T. Haecker fra 1900-tallet: Menneskets ånd er en, likevel består den av både tanke, følelse og vilje. Slik avspeiler vi Guds vesen i vårt vesen.

Vi kommer ikke helt i mål med å sette språklige uttrykk på Guds vesen,
men vi kommer langt nok til å kunne ane hva som er hovedpoenget!
(Dersom vi er så opptatt av å verne om at Gud er en, at vi ikke kan tenke oss at han samtidig kan være tre, så må vi gjøre Jesus og Ånden mindre enn Gud. Men:
- Da kan vi ikke føle oss trygge på at den frelsen Jesus vant, er Guds handling!
- Da kan vi ikke vite at det Ånden gjør med oss i dag, er Guds verk i oss!)