Retorikken er verd en renessanse! Av Kjell Arne Morland

Tidligere trykket i Halvårsskrift for Praktisk Teologi 1/92, ss3-11

Innledning
Det er ikke alltid utviklingen går framover. Ofte er det heller slik at viktige innsikter går i glemmeboka. Det er blitt aktualisert for meg under et avhandlingsarbeid med argumentasjonsgangen i Galaterbrevet. Jeg lærte at Paulus levde i en tid der veltalenhetens kunst ble satt svært høyt, og hvor skolering i retorikk ble ansett som grunnlaget for enhver utdannelse og karrière. Uansett hvilket høyere yrke man siktet mot, det være seg astronom eller lege eller hva som helst, én ting var sikkert: Man ble i alle fall skolert grundig i talekunst! Kontrasten til vår tid er åpenbar: Selv presteskapet i Norge idag, som lever av å overbevise andre om evangeliets sannhet, er atskillig dårligere skolert i talekunst enn antikkens "gymnasiast"!
Det stod klart for antikkens mennesker at man burde beherske to felt for å gjøre god nytte i samfunnet. Det ene var ens eget fag, med all den sakkunnskap det krevde. Dernest måtte man også beherske retorikk, for ellers var man ikke i stand til åoverbevise andre slik man burde kunne gjøre det.1 Vi har en teologisk utdannelse som legger stor vekt på sakkunnskapen. Det må absolutt til. Men hvordan er det med skoleringen i talekunst?
Det er ikke min hensikt å foreslå at antikkens håndbøker i retorikk burde bli pensum på prakticum. For det første er disse håndbøkene er altfor bundet til sin tids kulturelle klima til at det kan fungere. Dernest er en kristen preken av en annen karakter enn en offentlig tale utenfor kirkens rom.2 Men de gamle grekere var mestere til å systematisere og sette ord på hva god talekunst består i, slik at hovedkategoriene deres synes å være anvendelige i enhver sammenheng. E. Baasland har gitt en oversikt over de viktigste kategoriene i en tidligere årgang av dette tidsskriftet.3 I denne artikkelen vil jeg gå noe grundigere inn på enkelte av de kategoriene han har presentert, samt utfylle med andre som jeg mener er svært fruktbare med tanke på dagens prekenarbeid. Eksempler vil hele tiden bli gitt fra Galaterbrevet, og til slutt skal det hele anvendes på en aktuell prekentekst.

I. Når prekenstoffet samles (Inventio)
A. Om prekenens disposisjon og målsetting
Det er vanlig at lærebøker i homiletikk fanger opp de viktigste rådene for disponeringen av en tale, som etter klassiske forbilder gjerne består av fire deler: Innledning, temapresentasjon, argumentasjonsdel og konklusjon.4 Vi har lært det alle sammen, men har vi forstått hvor viktig disse delene er for de som skal høre på oss? Er vi slappe i utformingen av innledning og avslutning, så er mye av slaget om oppmerksomheten tapt.
- Innledningen på en preken er svært viktig. Det er den som skal skape lydhørhet overfor det som skal følge. Uansett om man velger å gripe fatt i egen person, tilhørerne eller saken selv, så er det viktigste rådet man kan gi følgende: Man må starte aktuelt, man må treffe saken fra en side som tilhørerne opplever som relevant for deres liv. Hovedpoenget er å skape lyst til åfortsette å høre. - Temapresentasjonen følger dernest. Den tjener et pedagogisk formål overfor tilhørerne. Den skal utmynte hovedsaken i det som følger, og gjerne også gi en oversikt over rekkefølgen i det som kommer.
- Konklusjonen skal fungere som en tilskyndelse til å nå de målsettinger man har satt seg med prekenen. Den kan gjerne knytte an til temapresentasjonen og sammenfatte det hele, så sant det ikke blir kjedelig. Det viktigste er at utfordringen(e) blir sittende i bevisstheten.
Det viktigste slaget om tilhørernes oppmerksomhet utkjempes i åpningsminuttene. Derfor må vi legge mye arbeid i å åpne aktuelt slik at man får lyst til å følge godt med videre. Siden alle tilhørere har en tendens til å miste konsentrasjonen innimellom, bør vi i temapresentasjonen gi dem en disposisjon eller ramme til å kunne følge prekenens hovedstruktur. En nøye gjennomtenkt avslutning kan forebygge at prekenen glemmes når man forlater kirken.
Ingen av disse tre prekendelene kan utformes før man vet hva man vil med prekenen. Derfor er gangen i argumentasjonsdelen det første vi må gjennomtenke. Det er først når vi vet hva vi vil, at vi kan utforme en treffende start, en pedagogisk temapresentasjon og en utfordrende avslutning.

Det var enklere for antikkens talere å finne fram til klare mål. De holdt som oftest taler i tre helt spesielle situasjoner, med hver sin klart definerte målsetting:5
- Rettstalen, der man skulle forsvare eller anklage en person,
- Hyldningstalen, der en person (evt dyd) skulle lovprises,
- Den rådgivende (politiske) tale, der man skulle tilskynde eller fraråde helt bestemte avgjørelser.
Aristoteles generaliserer idéene bak disse talene på en slik måte at anvendelsesområdet øker:6 Talens mål (telos) retter seg mot ulike typer tilhørere:
- Rettstalens mål er la tilhøreren bedømme noe fra fortiden, til å ta stilling til hva som er rett og gal tolkning av det.
- Hyldningstalens mål er å bevege tilhørerne til å foretrekke noe i nåtiden, til å ta stilling til hva som er verdt ære eller skam.
- Den rådgivende tales mål er å tilskynde tilhøreren til helt bestemte handlinger i framtiden, ut fra hva som er gavnlig eller skadelig.
Etterhvert begynte man å blande disse formene: Det kunne inngå som elementer i en rådgivende tale både det å ta stilling til hva som var rett og galt angående noe fra fortiden, samt hva som var verdt ære i nåtiden. Vi ser at retorikken løsriver seg fra sin binding til helt spesielle talesituasjoner.På denne måten kan vi her finne fruktbare kategorier også for våre prekener. Poenget er å bestemme seg for hva man vil oppnå hos sin tilhører:
- Vil jeg forsvare sannheten angående noe fortidig,
- vil jeg framheve betydningen av en nåtidig sannhet slik at tilhøreren griper den,
- eller vil jeg formane med sikte på en endring i adferd i nær framtid?
I alle prekener vil det være naturlig både å framheve noe og å formane. Det å forsvare noe fortidig, derimot, blir det sjeldnere bruk for. Dette kan være aktuelt med apologi overfor hendelser som f.eks. Jesu undergjerninger og oppstandelse, overfor etiske normer som er omdiskutert i samtiden, eller overfor tekster der tolkningen er omstridt. Den delen av prekenen som vil forsvare noe henvender seg først og fremst til tanken. Men de delene som vil framheve og formane, må sikte på å nå dypere ned til menneskers viljes- og følelsesliv. I tillegg kan man også spille på disse kategorienes motstykker: Man kan angripe sannheten i et motsatt standpunkt, man kan redusere betydningen av det, eller man kan fraråde bestemte handlinger.
Dermed har vi seks basale kategorier å tenke målsetting ut fra. Det er en forutsetning at man har utført et eksegetisk, dogmatisk, liturgisk og sjelesørgerisk analysearbeid på forhånd. Det er videre viktig å legge hovedvekten på de tre positive målsettingene. En slik arbeidsmodell vil som regel automatisk gi en flerdelt inndeling av prekenen: Man vil kanskje både forsvare en bestemt tolkning av teksten, framheve betydningen av en (evangelisk) sannhet i den, og dessuten formane til rett liv som en naturlig konsekvens. La oss illustrere dette ved hjelp av Galaterbrevet. Paulus stod overfor en kjempeutfordring siden andre misjonærer holdt på å overtale galaterne til omskjærelse og forpliktelse på Moseloven. I denne situasjonen siktet Paulus både mot å formane de hedningekristne galatere til å forbli uomskårne, samtidig som han ville føre et forsvar for deres rett til å forbli det.7 Det er naturlig at han i argumentasjonsdelen kommer med forsvaret (kap 3f) før han kommer med den aktuelle frarådning (5,1-12). Siden det er frarådingen som ligger han mest på hjertet, er det den han tar opp i konklusjonen (6,11-18).

Så er spørsmålet: Hvordan skal han begynne i en så vanskelig situasjon? Paulus velger å åpne hardt: Han tiltaler galaterne som nærmest frafalne til et falskt evangelium (1,6f) og forbanner de som forkynner det (1,8f). Deretter vrir han oppmerksomheten mot selve hovedsaken ved hjelp av en fortellende del, der han både begrunner sin egen troverdighet og legger opp til en drøfting av de konkrete problemene (1,13 - 2,21). Det går altså an å gjenkjenne Pauli hovedmålsettinger i brevet, samt å finne ut hvordan de er porsjonert ut innen en disposisjon.

Blant homiletikere hører det med til standardreportoiret ågi sin tilslutning til den fire-delte disposisjonen av prekenen som er presentert, men man går ulike veier når det gjelder råd for utformingen av argumentasjonsdelen:
- M. Lønnebo foreslår et dialektisk mønster med utvikling fra tese via antitese til syntese, noe som også kan varieres med normtanke, tilstandstanke og følgetanke.8
- T. J. S. Grevbo foreslår en oppbygning ut fra moderne pedagogikk: Via prøving og feiling til presentasjon av løsninger.9
- A. F. Nørager Pedersen foreslår en oppbygning som passer en kerygmatisk forkynnelse der teksten er i fokus hele tiden: Gjenfortelling (med utmaling) og tilegnelse (av både tilsagn og befaling) med digresjoner underveis (f.eks. eksegetiske, apologetiske eller sjelesørgeriske poeng). Gjenfortelling og tilegnelse kan godt flettes inn i hverandre.10

B. Om å velge gode argumenter
Hvis prekenens målsetting er å overtale tilhørerne i lys av bestemte måls ettinger, er det naturlig å anse innholdet i hoveddelen som argumenter. Når mange av oss synes det er noe unaturlig, så skyldes det at vi har en for snever forståelse av hva argumenter er. Som akademisk utdannede personer er vi opplært til å argumentere på en vitenskapelig holdbar måte. Vi har vel alle erfart at dette ofte oppleves tørt og livsfjernt i en preken. Det hører med til en av retorikkens viktigste innsikter at det er forskjell på den type argumenter som gjelder i logikken og de som fungerer i en talesituasjon.11
En kjent elevøvelse på "gymnas"-nivå i retorikk presenterer for oss de mest anvendelige argumenter når man skal overbevise om sannheten i en påstand. Det mest virkningsfulle er å finne analoge situasjoner der sannheten er gyldig, samt å demonstrere at den som velger det motsatte ledes i ulykke. Dernest er det fint å hente fram berømte eksempler og autoritative utsagn som angår saken. Tilsvarende råd gjenfinner vi også i retoriske håndbøker på et mer avansert nivå. De beste argumenter for sannheten i en påstand finner man ut fra det analoge, det motsatte, eksemplet og autoritative utsagn. Disse argumentene er de mest basale i rekken av en mengde såkalte almenne topoi,12 og de utgjør dermed en av de mest brukte former for bevisførsel.
Valget av disse argumentene må skje bevisst. Poenget er åfinne dem fra ulike livsområder og tradisjoner, slik at tilhøreren får inntrykk av at påstanden har almen gyldighet. I elevøvelsen nevnt ovenfor skulle Hermogenes demonstrere følgende sannhet: "De største goder lykkes vanligvis på grunn av strev, og realiseringen av dem bringer glede".13 Han godtgjør den ved åhenvise til den motsatte erfaring fra folks hverdag ("For ting som skjer tilfeldig krever ikke arbeid, og de fører til ubehageligheter"), ved å finne en analog sannhet fra jordbrukslivet ("For akkurat som bøndene må arbeide med jorden før de kan høste dens frukter"), ved et berømt eksempel fra det politiske liv ("Det var bare etterat Demostenes hadde stengt seg inne i sitt rom og strevd lenge at han høstet lønn: Æreskrans og offentlig applaus"), og ved autoritative utsagn fra mytologi og filosofi ("Hesiod sa: Da gudene så dyden, forordnet de det søte. En annen poet sier: Gudene selger oss alt det gode, prisen er vårt strev"). Når nær sagt all erfaring støtter opp under den framsatte tese, så er det ikke mange muligheter igjen for en tilhører til å bagatellisere utfordringen i det som sies! Det er ikke vanskelig å se relevansen av dette for dagens forkynnelse. Når vi vil framheve noe eller formane til noe ut fra en bibeltekst, så vil det være virkningsfullt å velge argumenter på denne måten. Da blir ikke prekenen tørr og abstrakt teori, men man setter hele tiden søkelyset på livet i dets mangfold.14 Hvor kan vi så hente tilfanget av materiale fra?
Vi bør for det første gå til Skriften selv. Den er norm for en kristen menighet, og argumenter derfra vil alltid styrke autoriteten i det vi sier. Men vi bør bruke Skriften på en annen måte enn den vi er opplært til når det gjelder eksegetisk og dogmatisk argumentasjon. Det er ikke de teoretis k gyldige slutninger vi er på jakt etter. Vi er først og fremst ute etter ågi liv til prekenens hovedpoeng ved å finne stoff som angår det motsatte, det analoge, eksempler og autoritative utsagn, Vi vil merke at det er særlig det fortellende stoff i Skriften som blir mest anvendelig. Vi vil videre merke at GT utmerker seg som en uuttømmelig kilde av stoff: Her finner vi eksempler fra nær sagt ethvert aspekt av menneskets liv med Gud og hverandre! Her en en gullgruve for nær sagt enhver preken.
Dernest bør vi hente stoff fra vår egen tid. Det gjelder åvise relevansen av det vi hevder med aktuelle eksempler. Det er her viktig at vi ikke bare henter inn erfaringer fra en snever kristen ramme, men også trekker inn arbeidsliv og samfunnsliv på en aktiv måte (jfr retorikk-eksemplet ovenfor). Skjønnlittera-turen har også nedfelt i seg mye verdifull innsikt. Når en predikant forkynner et budskap som både bekreftes av Skriften selv og av erfaringer fra vår egen tid, da står budskapet sterkt.
Vi bør også ha et øye til tidligere kristengenerasjoners erfaringer. Her kan kirkehistorien utstyre oss med treffende eksempler, mens f.eks. salmeboken er en gullgruve av autoritative utsagn formet på en poetisk høyverdig måte!

Vi gjenfinner denne argumentasjonsteknikken også hos Paulus i Galaterbrevet, f.eks. i Gal 3:15 Når Paulus vil vise at rettferdigheten gis ved tro, så refererer han først til et eksempel fra Galaternes egen erfaring med Ånden (3,2.5) og dernest til eksemplet med Abraham (3,6). Han finner analogier i velsignelsesløftet til Abraham (3,8f) og i løftet om liv i Habakuk (3,11). Det motsatte finner han i forbannelsen over de som holder seg til lovgjerninger (3,10). De siste argumenter belegges med autoritative utsagn fra GT (3,6.8.10.11). Paulus valgte eksemplene fra galaternes egne Åndserfaringer og fra autoritetsskikkelsen Abraham, det analoge og motsatte fra temakretsene velsignelse/forbannelse og liv/død. Han fant autoritative utsagn både fra de første og de siste kapitlene av Pentateuken og fra profeten Habakuk. Dermed har han fundert sin argumentasjon på en solid og bred basis.

Blant dagens homiletikere finner vi noen interessante forsøk på å finne fram til nye slike topoi som er anvendelige i vår tid:
- M. Lønnebo foreslår at man bør spørre innfor hver tekst hva den har å si til våre eksistensielle behov, som er mening (motsatt vakumfølelse, rotløshet), skyld (motsatt fred og forsoning), ensomhet (motsatt fellesskap), død (motsatt livsglede og trygghet), frihet (motsatt bundethet, monotoni), kjærlighet (motsatt avstand, svik), og rettferdighet (motsatt undertrykkelse, utbytting).16 Som vi ser er dette en type topoi som virker noe annerledes enn de ovenfor nevnte, men de er minst like virkningsfulle: Taleren påviser at kristendommen har positiv betydning for menneskers dypeste eksistensielle behov.
- A. F. Nørager Pedersen har utviklet topoi som vil utnytte potensialet i prekentekstene selv:17 Man bør betrakte Jesus som både frelser og forbilde, man bør betrakte både begivenheten og ordene. Mer detaljert kan man supplere ved å se etter homiletiske muligheter i tids- og stedsangivelser, i situasjonsbeskrivelser, og i eventuelle tolkninger og reaksjoner som teksten inneholder.

II. Når prekenen skrives ut (Elocutio)

Etter en fase med stoffinnsamlig og grovdisponering, følger arbeidet med å skrive ut prekenen. Her gir de retoriske hådbøkene råd for å velge blant ulike stilmønster (sentensaktig versus flytende; dagligdags versus høystemt), ulike stilleier (lav og likefrem, mellomnivå, opphøyet) og angir viktige stilkrav (korrekt språk, klarhet, avstemthet etter situasjon og sak, smykket med talefigurer).18 Vi skal nå fordype oss noe i to aspekter: Bruk av stilfigurer og involvering av følelser.

A. Om å utfordre kreativiteten
Det er lett å undervurdere betydningen av stilfigurer i en tale, kanskje fordi man har aversjon mot forblommet utsmykning. Men mange stilfigurer har sin fremste funksjon også på et annet plan, nemlig som signaler som utfordrer tilhørerens kreativitet. De utfordrer tilhøreren til å involvere seg, til å tenke med for å forstå, og dermed få et aktivt forhold til det som sies. Jeg tar ikke til orde for å overlesse talene med stilfigurer, men til å prosjonere enkelte av dem ut i en tale, slik at nysgjerrigheten stadig pirres.19 Man kan gjøre bruk at en mengde ulike repeterende figurer. Hvis det er et bestemt avsnitt som man vil at tilhøreren skal feste ekstra oppmerksomhet ved, så kan man la flere setninger på rad starte med samme ord/forstavelse (anafor), man kan la dem ende på samme ord/endelse (epifor), man kan la siste ord i en setning bli tatt opp og videreført i den neste (klimaks). Hvis det er bestemte poeng man vil fokusere, kan man la et kjernebegrep repeteres uavhengig av plassering i setningen (reduplikasjon), og man kan repetere tanken ved synonyme uttrykksmåter (synonymitet). Hvis man vil stimulere ettertanken på en mer fiffig måte, kan man la et ord gjentas i samme setning, men med en ny betydning siste gang (diafor), eller man kan spille på lydlikhet mellom ord (paronomasi). Motsatt kan man stimulere ettertanke ved bevisste utelatelser. Det kan gå på at et resonnement eller en setning avbrytes slik at tilhøreren må trekke konklusjonen selv, eller på at premisser utelates slik at de må underforstås, eller på at sammenhenger mellom ulike argumenter ikke ekspliseres.
Andre stilmidler for å feste oppmerksomheten ved utsagn er åla dem komme på rekke og rad uten bindeord (asyndetisk oppregning), eller å fokusere et utsagn ved å komme med en tydeliggjørende rettelse (korreksjon), eller ved å la et utsagn stå tilbake etter at andre muligheter er eliminert (eliminasjon).
Atter andre stilmidler utfordrer tankevirksomheten mer åpent: Det gjelder tropene, f.eks overdrivende uttrykksmåter som utfordrer tilhøreren til å tenke over hva realiteten egentlig er (hyperbole), del-for-helhet uttrykksmåter der man selv må undersforstå helheten (synekdoke) og bruk av ord i uvante sammenhenger der de står i overført betydning (metafor). Det gjelder også bruk av retoriske spørsmål som tilhøreren selv må besvare, det gjelder foregripelse av en mulig innvending fra tilhøreren (subjektio), det gjelder bruk av `understatement` (litot), sammenligning og antitetiske uttrykk.
En slik liste kan lett forlenges. Poenget er at en predikant ikke må si alt selv og gi folk stoffet med teskjeer. Man må la tilhøreren få involvere seg ved å jevnlig utfordre til kreativitet. Idealet må gjerne være det enkle hverdagsspråk. Men oppmerksomheten økes betraktelig om det også tilføres noen slike stilmidler.
I Galaterbrevet finner vi f.eks utelatelser av naturlige subjekter (jfr f.eks 1,6 og 5,8) og spørsmål som ikke besvares (jfr f.eks 3,1-5; 4,8-11). Repeterende figurer finner vi f.eks. 1,8f og 3,2.5. Vi finner også diaforisk repetisjon av samme uttrykk med ulik mening, jfr nomos-begrepet i 2,19 og 4,21. Overdrivelse finner vi i 1,6, litot i 5,23, korreksjon i 1,7a Spennende er det også å tenke på hva Paulus mener når han beskriver loven med flertydige metaforer som tuktemester (3,24f) og som en av grunkreftene i verden (4,2.9).

B. Om å aktivere følelser
En god taler skal ifølge antikke retorikere både belære, bevege og behage sine tilhørere. Man skal gi noe for tanken, men det må også være noe som griper dypt i følelseslivet samt noe som skaper lyst til å høre på. I teologistudiet er vi godt opplært til det første av disse mål, mens vi i verste fall kan ha blitt avlært vår evne til å spille på de andre strengene.
En tale sikter mot en eller flere avgjørelse(r). Derfor må tilhøreren beveges i en bestemt retning. For å oppnå dette, må man få følelseslivet med i spill, for det er på dette dypere planet de fleste valg avgjøres. Mange prester vil kanskje rygge forskrekket tilbake for slike tanker, siden vi har nok av eksempler på hvordan predikanter har misbrukt sin makt til åpiske opp følelser. Men egentlig dreier det seg om å ta hensyn til et ufrakommelig faktum når det gjelder mennesket: Vi styres mye mer ur fra følelsene enn ut fra tankene.
I denne sammenheng har jeg ikke tenkt å rekapitulere de ulike råd som lærebøkene i retorikk gir.20 Jeg vil heller nøye meg med å peke på en nyttig språkvitenskapelig distinksjon, nemlig distinksjonen mellom et ords deskriptive betydning og dets eventuelle illokusjon, det er overtalende makt. Denne nyanseringen er vunnet gjennom studier av performativ språkbruk, som er utrykksmåter som setter folk på valg til å gjøre bestemte ting.21 Det er viktig at vi som stadig uttrykker oss med ord er fortrolig med denne grunnleggende innsikt.
I vitenskapelig, teologisk litteratur møter vi stort sett et språk hvor det er ordenes intellektuelle betydning som er viktig. Språket er deskriptivt, beskrivende, nøytralt. Vi kan betrakte det som sies utenfra og gjøre oss opp en mening om vi er enige i det som sies eller ikke. På den annen side kjenner også kirken andre måter å bruke språket på. Tradisjonen er full av symboler, motiver og uttrykksmåter som på en direkte måte også taler til følelseslivet hos tilhøreren. Vel så viktig som ordenes deskriptive betydning er ofte den makt de har til å skape bestemte følelser. Dette fenomenet gjelder helt alment i kulturlivet også: Noen ord og uttrykksmåter har den evne at de kan aktivere følelser mer enn andre.
Vi predikanter utfordres derfor til å tenke over hvordan tilhørerne vil reagere på ulike uttrykksmåter og motiver. Noen ord er fulle av slik assosiativ kraft, andre er det i mindre grad. Vi bør tilstrebe å gi noe for både tanke, øye og hjerte. Dette er nyttig å tenke over når man f.eks. vil forkynne evangeliet slik at troen vekkes. Man bør for det første bruke god tid på dette, slik at forkynnelsen kan få anledning til å dra følelser med. Dernest bør man velge bilder og motiver som vekker lengsler hos tilhøreren, slik at evangeliet framstår som attråverdig.
Like nyttig er dette når man vil formane tilhørerne. Da kan man velge uttrykksmåter som utfordrer, gjerne du-form. Videre kan man velge uttrykksmåter som setter tilhøreren på valg, gjerne direkte med imperativer, eller mer skjult med indirekte oppfordringer. Retorikken er også opptatt av at stemmebruk og gestikulasjon kan være viktige midler til å få følelser i spill, vel og merke når det er ekte.

I Galaterbrevet tar Paulus klart i bruk uttrykksmåter med sterk illokusjon: Når han åpner brevet med å forbanne sine motstandere (1,9), så vekker han avsky mot dem hos sine lesere. Når han videre viser at hans evangelium leder til velsignelse (3,8f), rettferdighet (2,16), arverett (3,29; 4,7), liv i Ånden (3,2-5; 4,6) m.m., så knytter han lesernes positive følelser i den retning han vil. For å understreke dette går han også over i vi-form og du-form ved slutten av hvert avsnitt i argumentasjonen; forsiktig første gang, sterkt og direkte siste gang (3,13f.23-29; 4,3-7). Når han så kommer til hovedanliggendet i kap 5-6, bruker han mye imperativ og setter leserne på valg også ved bruk av advarsler (5,2-4; 6,7f) og kontrastbeskrivelser (5,19-23).

III: Når prekenen framføres (Actio)
De siste to delene av retoriske håndbøker er viet forberedelsene til selve framførelsen av prekenen. Den må memoreres, og man bør tenke over hvilken framtoning man ønsker ågjøre. Jeg vil ikke gå inn på ulike råd som gis i disse anledninger, men heller fokusere et grunnproblem i den kommunikasjon som oppstår mellom predikant og tilhører. Det har sitt utspring i den erfaring at retoriske ferdigheter så ofte er blitt misbrukt.
Misbruket har alltid fulgt retorikken som en skygge, og ofte brakt den i vanry. Fristelsen til å manipulere sine tilhørere vokser jo mer man lærer om veltalenhet. Heldigvis har tilhørerne et effektivt forsvar, nemlig den naturlige mistenksomhet mot en taler dersom ord og liv ikke stemmer overens. Det er derfor avgjørende viktig for en taler å bli ansett som et godt forbilde, som en troverdig person.22 Ellers faller ordene døde til jorden, man vil gjennomskue faktene og tenke: Dette er "bare retorikk". En prest må derfor ikke pådra seg et dårlig rykte, ta omstridt side i partidannelser i menigheten, eller stadig kjøre sine egne kjepphester. Hvis ikke det lykkes, vil mange tilhørere oppleve det en sier som hult, uansett hvor velkomponert det er.
Talerens ethos skaper tillit, ordene får vekt når tilhøreren vet at man har med et edelt og ærlig menneske å gjøre. Det styrker troverdigheten at man oppdager at taleren selv er den første tilhører, som er innstilt på å la ordene være forpliktende for sitt eget liv.
At dette er et viktig poeng ser vi også i Galaterbrevet: I de to første kapitlene er Paulus stadig opptatt av å beskrive sin egen framferd som uklanderlig og rettskaffen (se særlig 1,1.10-12.15-24; 2,2.5.8f.11.14). Uten at han blir trodd på dette punkt, har han små sjanser med overtalelsen i resten av brevet.

IV. Sluttord med aktuelt eksempel
Jeg vil gjerne oppsummere med å anvende momentene ovenfor på et konkret eksempel. På 23.s.e.pinse prekes det over Matt 18,21-35 i første rekke; lignelsen om den ubarmhjertige medtjener. Det er tindrende klart at d en lignelsen vil poengtere nødvendigheten av at kristne tilgir hverandre slik de selv er tilgitt av Gud.23 De ovenfor nevnte momenter åpner for utallige måter å preke over dette på. Ulike prester vil gjøre ulike overveielser. En måte kan f.eks. være den følgende:

Om målsetting og disposisjon
Det er uten videre klart at en preken den søndagen må ha som hovedmålsetting å formane til gjensidig tilgivelse. For å oppnå det må man begi seg inn i den konkrete hverdag, sette ord på hvor vanskelig det kan være når man lider urett, konkretisere hva tilgivelse er og ikke er, samt også si noe om tilgivelsens grenser(!). En annen målsetting kan være å framheve hvor avgjørende dette er: Det går om et av de viktigste krav i Jesu forkynnelse, som har følger for evig dom og frelse. Man må dessuten passe seg slik at prekenen ikke får en lovisk slagside. Derfor er det et viktig mål også å framheve storheten av den sannhet at Gud tilgir oss, slik at det skapes takknemlig glede i tilhøreren.
Hvordan skal så disse målsettinger fordeles i argumentasjonsdelen? Først kan man understreke evangeliet i det at Gud tilgir oss med vekt på takk og glede. Så en alvorsfylt overgang der det understrekes hvilken fundamental betydning kravet om å tilgi hverandre har. Til slutt en formanende del der vekten ligger på konkret sjelesørgerisk hjelp og tilskyndelse. Temapresentasjonen kan så bestå i en klargjøring av disse tre punkter.
Vi står tilbake med innledning og avslutning. Hvordan bør de knytte an til dette? Det vil vel vekke mest oppmerksomhet om vi innleder med å understreke budskapets alvor. Vi kan f.eks. knytte an til vår forakt for dobbeltmoral, og så lansere teksten som kroneksemplet på den verste dobbeltmoral kristne kan risikere åkomme inn i. I konklusjonen kan vi så hente opp igjen evangeliet som den bærende grunn under utfordringen til å praktisere den tilgivelse man selv har fått.

Om anvendelige argumenter
Til prekenens første del som skal framheve evangeliet, er det for det første mye å utnytte i selve billedsiden i lignelsens første del. En moderne analogi kan lett skapes ved å omregne pengesummen til vår tids verdi. En kjent NT-analogi er lignelsen om den bortkomne sønn (Luk 15), og et kjent NT-eksempel er tilgivelsen av røveren på korset (Luk 23). Moderne eksempler vil være vitnesbyrd om mennesker som reiser seg i frihet fra sin synd når de blir kristne. Autoritative utsagn om den tilgivende Gud finner vi mange av, også i GT (Sal 130,3f; Mika 7,18f; Hos 11,8f).
Til midtdelen som skal framheve alvoret i det å la være åtilgi andre, er det også mye å utnytte i selve billedsiden i lignelsens siste deler, samt lett å skape en moderne analogi ved å omregne pengesummen til vår tids verdi. En kjent NT-analogi er den 5. bønn i Fadervår, der Matt 6,14f følger opp ved åunderstreke sannheten både i dette poeng og dets motsetning. Når vi så ser at begge disse tekster er sentrale i Jesu disippeltaler (Matt 5-7 og 18), ser vi hvor sterkt det er understreket av Jesu autoritative utsagn. Til formaningsdelen finnes det en hel mengde av hverdagserfaringer å spille på.24 Man bør tilstrebe å dekke opp med eksempler fra både familieliv, arbeidsliv og menighetsfellesskap. Sannheten i det motsatte kan lett belegges ved f.eks. å henvise til kristne søsken som er blitt bitre på hverandre etter et arveoppgjør, og det vonde som følger med det. En kjent GT-analogi finnes i leseteksten fra 1 Mos 50.
Det blir neppe plass til alt det ovenfor nevnte i en preken. Dessuten kan noe av stoffet berøres kort, mens andre elementer bør det dveles utførlig ved.

Om å utfordre kreativitet og å aktivere følelser
I alle tre hoveddelene gjelder det å velge måter å utrykke seg på som også vil kunne aktivere følelseslivet hos tilhørerne. Dette er viktig ikke minst i den evangeliske delen. Vi kan ikke vente at tilhørerne utfordres til å si ja til troen, dersom vi ikke kan utmale evangeliet på en slik måte at det framstår attråverdig! Derfor trenger vi å avsette tid til det, vi trenger å velge en billedbruk som vekker lengsel etter Guds tilgivelse. Kanskje vi skulle avslutte med å bruke lignelsen om den fortapte sønn, tiltale tilhøreren som hovedpersonen, og få ham/henne til åforestille seg hvordan det vil oppleves å komme hjem til sin far og bli mottatt med åpne armer?
I den delen som skal framheve alvoret, kan predikanten gå over til en mer inntrengende form. Starten på prekenen har aktivisert mye avsky ved å henspille på dobbeltmoral. Det skal ikke mer til enn en forsiktig påminnelse om at lignelsen anviser fortapelse, før ytterligere følelser kommer i sving.
I formaningsdelen vil en hyppig bruk av direkte spørsmål i du-form og mange imperativer være på sin plass. Det skal ikke så mye utbrodering av Josef-historien i 1 Mos 50 til før denne episoden berører oss dypt. Til stilfigurene kan det ikke sies så mye før man sitter med den endelige utformingen av talen. Men noen uttrykksmåter kan meisles ut til å bygge bro mellom de ulike delene av prekenen. Ofte kan de fungere som overskrifter. Forbindelsen mellom første og andre hoveddel kan settes på formlene: "å leve av tilgivelsen, å leve ut tilgivelsen" og "tilgivelse som gave og oppgave". Forbindelsen til siste hoveddel kan ha form av en epifor: "tilgivelsens basis, tilgivelsens praksis".

Blir en slik preken svært annerledes enn det vi er vant til? Det er ikke sikkert, for gode forkynnere har alltid praktisert mye av det ovenfor nevnte mer eller mindre bevisst.25 For de fleste av oss vil retoriske kategorier likevel være nyttige, fordi de bevisstgjør oss på en fruktbar måte, også når vi velger i gitte situasjoner å ikke følge dem. Det er nemlig slik med retoriske råd, at om man har erfaring for at andre råd virker bedre, så kan man gå på tvers av de fleste av dem!
Teologien som fag har vi (forhåpentligvis!) et bevisst forhold til fra studietiden av. Retorikken kan hjelpe oss et stykke videre når dette skal formidles. Den kan hjelpe oss åsette målsettinger for det vi vil si og å fordele momentene utover en disposisjon. Den kan hjelpe oss til å finne argumenter som fungerer bedre enn de rent logisk tvingende. Den kan bevisstgjøre oss til å utfordre kreativiteten hos tilhørerne og til å bruke et språk som når dypere enn til tankelivet. På den måten hjelper den oss til ikke bare å ta teologien som fag på alvor, men også tilhørerens behov. Det gjelder derfor å oppnå det som antikkens mennesker satte så høyt, nemlig alliansen hos det gode menneske mellom faglig kunnskap og veltalenhet.

NOTER
1 Man anså retorikken er et eget håndverk. Aristoteles skiller den klart fra den kunnskap som skal formidles. Uansett fagområde, så kommer retorikken til hjelp som "en kunnen (dynamis) der sætter oss i stand til at mønstre de mulige overbevisende momenter i ethvert givet stof. Noget sådant har intet andet fag til oppgave." (Aristoteles: Retorik I.ii.1). Her og i det følgende brukes T. Hastrups danske utgave i Platonselskapets skriftserie (Viborg 1983).

2 Se A. F. Nørager Pedersen: Den kunst at prædike (Anis/Århus 198? (uten årstall)), særlig ss 23-30.

3 Se "Retorikk i Det nye testamente og i dagens preken" i Halvårsskrift for praktisk teologi 2/87, 3-11. Der finner man også referanser til litteratur om retorikk. Se også A. F. Nørager Pedersen op.cit. 13-24.26.28f.55-58.113-19.124-26.144-49.201-03. Mens Baasland overfører retoriske innsikter nokså direkte til prekenen, forsøker Nørager Pedersen konsekvent å omstøpe dem til å samsvare med prekenen forstått som kerygmatisk proklamasjon.
Også norske homiletikere har hatt antenne for retorikken de siste år. Se O. Skjevesland: Broen over 2000 år. Bidrag til prekenlæren (Luther/Oslo 1981), 134-36 og T. J. S. Grevbo: Den faktiske preken som tjeneste for Ordet. Et bidrag til debatten om prekenteori og prekenpraksis (Skrivestua MF 1988 (bearb.utg.)), 8-14. Grevbo følger dette opp ved å la prekenarbeidet belyses av vår tids kommunikasjonsteoretiske innsikter.

4 Se E. Baasland op.cit. 6-8 for det retoriske, og O. Skjevesland op.cit. 129-33.

5 Jfr mer hos E. Baasland op.cit. 4-6.

6 Jfr Aristoteles op.cit. I.iii.1-5.

7 For nærmere begrunnelse for denne retoriske analyse, jfr kap 8 i avhandlingen min: The Galatian Choice. Gal 1:6-12 and 3:8-14 in the Light of Jewish Curse-texts and Antique Rhetoric, Trondheim - Oslo 1991. Den vil utkomme i bokform.

8 M. Lønnebo: Homiletik. En introduktion i kyrkans förkunnelse (Lund 1977), 108-10 der han også presenterer et dikotomisk mønster.

9 T. J. S. Grevbo op.cit. 29-31.

10 A. F. Nørager Pedersen op.cit.133-43.

11 Se til en klargjøring f.eks Aristoteles op.cit. I.ii.8-22.

12 Aristoteles kjenner også denne forkortede listen, jfr op.cit. II.xxv.4-7. Men han har gruppert sammen hele 28 slike almenne topoi (II.xxiii), samt laget lister over de som passer spesielt for forsvarstaler (I.xi-xii), hyldningstaler (I.ix.15-27) og rådgivende taler (I.v-vii).

13 Hermogenes: Progymnasmata 7,10 - 8,14. Se engelsk oversettelse i B. L. Mack/ V. K. Robbins: Patterns of Persuasion in the Gospels (Sonoma 1989), 51f. Der settes også teksten inn i en bredere retorisk sammenheng, jfr ss 31-67.

14 T. J. S. Grevbo op.cit. 21-27 viser at det er viktig med redundans, overraskelseseffekt og et enkelt språk i prekenen. Den som legger vekt på disse grunnleggende topoi vil lett kunne bruke dem til å få fram variert redundans og enkelte overraskende sammenhenger, og også til å uttrykke seg på en folkelig måte.

15 For nærmere begrunnelse og utlegning, jfr kap 10 i min ovenfor nevnte avhandling.

16 M. Lønnebo op.cit. 24-30. Han kaller dette nøkkelord for en homiletisk hermeneutikk.

17 A. F. Nørager Pedersen op.cit. 65-89.

18 Jfr A. F. Nørager Pedersen op.cit. 144-48 for det retoriske.

19 Jfr E. Baasland op.cit. 8f til dette og en noe annerledes presentasjon av viktige stilfigurer.

20 Se til dette den kortfattede oversikt hos f.eks. B. Vickers: In Defence of Rhetoric (Oxford 1988), 72-80. Vi gjør vel i åfølge Aristoteles' vektlegging av saklig innhold som det viktigste, sammen med en bevissthet om at det er klokt åunderstøtte det med å henvende seg også til følelsene. I sin senere romerske utvikling, kom retorikken til å overbetone kunsten å spille på følelsene for å bevege tilhøreren dit man vil.

21 Pionerverket er J. Austin: How to Do Things with Words (Cambridge 19752). Idag er et avsnitt om denne såkalte `Speech-Act-Theory` vanlig i framstillinger av semantikk.

22 Jfr til dette aspektet av actio A. F. Nørager Pedersen op.cit.201-06.

23 I det følgende forutsetter jeg resultatet av de teologiske analysedelene til tekst, dogmatikk, kirkeår og sjelesørgeriske aspekter, se f.eks. O. Skjevesland: Ordet i første rekke. Bind II: Tiden etter pinse (Oslo 198 ), 157-62.

24 Jfr til dette f.eks. P. A. Dahl: Oss syndere imellom (Oslo 1979), 41-46.

25 Jeg er blitt slått av hvordan god lekmannsforkynnelse har ivaretatt mye av det jeg har nevnt: I slik kretser gjør man utstrakt bruk av analogier, motsetninger, eksempler og sitater. Man taler bevisst til hjertet, og overlater ofte til tilhørerne åtrekke mange av trådene sammen. Man har ikke blitt opplært i en tenkemåte som fjerner en fra den gode folketalers stil. Men pdas. er det ofte lett å sette fingeren på svakheter når det gjelder teologisk innhold.