Den første kirken ble dannet på pinsedagen. De som var kommet til tro etter Peters tale, henvises til dåpen som gir tilgivelse og Åndens gave (Apg 2,37-38). Lukas skriver også at den første menigheten i Jerusalem samlet seg om flere symboler: «Trofast holdt de seg til apostlenes lære og samfunnet, til brødsbrytelsen og bønnene» (Apg 2,42). Dermed har vi fem konkrete symboler å holde fram som hjelp til å leve troens og Åndens liv:
• Det første er dåpen til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det er selve inngangsriten, og de fleste i Norge bærer barna sine fram til døpefonten. Slik blir de Guds barn og tas inn i den kristne kirken. De har fått en god start på et liv som kristen. Men starten må få sin fortsettelse. Les mer om dåpen på denne linken.
• Det andre er Bibelen som inneholder apostlenes lære og hele den bibelske grunnfortellingen. Derfor har det alltid vært et kjennetegn for kristne å samles for å høre lest fra den, og få den utlagt. Etter at bøker ble allemannseie, har det åpnet for muligheten til også å kunne lese den i enerom.
• Det tredje er nattverden som er det sakramentet som gir oss del i fruktene av Jesu offerdød, som skaper fellesskap både med den levende Jesus og hverandre, og som foregriper festen i fullendelsen. Nattverden er en sterk handling som gir hjelp til å tro at syndene er tilgitt. Nattverden er ikke symbolsk å forstå selv om den her kalles for et samlende symbol. Nattverden gir virkelig del i Jesu legeme og blod, og dermed et virkelig fellesskap med den oppstandne Jesus selv.
Det er tragisk at mange i Norge ikke føler seg fromme nok til å kunne gå til nattverd. Det var annerledes i forrige århundrede. Da var det så naturlig å gå til nattverd at alle kristne gjorde det. Slik burde det være fortsatt: Alle som tror på Jesus, skulle samles her som den naturligste sak av verden. Det er tilgivelse for synd vi får, ikke premie for vellykket fromhet!
• Det fjerde er bønnene, som ikke lenger er bundet opp til tempelets bønnetider, men som nå kan praktiseres på utallige måter både alene og i fellesskap. Det fremste symbolet for dette er Fadervåret, som er den bønnen Jesus lærte oss, og som det er vanlig at kristne framsier i kor når man samles. Les mer om Fadervår på denne linken.
• Det femte er fellesskapet, som går på tvers av alle menneskelige skillelinjer. Da misjonen startet for fullt, ble det tydelig hvordan det kristne fellesskapet bryter alle barrierer mellom grupper og folkeslag. Kirken ønsker alle velkommen inn i Guds familie, uansett rase, sosial klasse og ulike kjønn. Kirken må innrette sitt liv slik at den blir et symbol på en kjærlighet som ønsker å inkludere alle. Det å finne sin tilhørighet i et slikt fellesskap er også et av de fremste kjennetegn på kristent liv.
Ut fra disse hovedsymbolene, har det så i årenes løp vokst fram andre som i dag er like karakteristiske for det å leve som en kristen:
• Hovedinnholdet av bibelen er blitt formulert i ulike bekjennelser. Vi kaller dem faktisk for kirkens symboler. Særlig når det gjelder den apostoliske bekjennelse er det blitt et kjennetegn for kristne at man reiser seg og framsier den i kor som en takk og tilbedelse til Gud.
• En annen konkret måte å konkretisere Bibelens budskap på, er vekslingene i kirkeåret, som særlig viser seg i måten kristne feirer de store høytidene jul, påske og pinse på.
• Når det gjelder tilgivelsen, har kirken fått et ekstra tydelig symbol for å gi hjelp til å kunne tro den. Det er skriftemålet, der man helt konkret kan sette ord på sine synder, og kjenne ei hånd på hodet som markerer at den tilgivelsen som tilsies, den gjelder meg.
• Ut fra fellesskapets erfaringer med Gud, har det så vokst fram en sangskatt i kirken, som særlig samler seg i salmeboka og sangboka. Det er typisk for samlinger i kristen regi at man i fellesskap synger gjentatte ganger i fra det som står der.
Det må være et mål for alle som tror på Jesus å samle seg om alle disse symbolene. Det er ikke slik at man må være en "personlig kristen" av en høyere kvalitet for å bruke noen av dem. Det er heller slik at det er det naturligste av verden for alle kristne å døpe sine barn, søke til fellesskap der man hører fra Bibelen, ber og synger sammen, framsier trosbekjennelsen, feirer nattverden, oppsøker skriftemålet når man trenger det, og feirer både jul, påske og pinse med et kristent innhold. Dette gjør kristne sammen, og dette gjør ingen andre enn kristne. Slik har det vært i snart 2000 år, og slik er det over hele jordkloden, uansett hva for folkeslag kristne måtte tilhøre.