De er sju menn og en kvinne. Siden 1999 har de møttes i to grupper med jevne mellomrom. I hver av gruppene møtes to oversettere, en språkkonsulent og en teologisk konsulent. De arbeider med å oversette Det nye testamente (= NT) til norsk. De arbeider grundig. De sender prøveoversettelser ut på høring til en større gruppe der kristne fra en rekke kirkesamfunn og organisasjoner i Norge er med. Til sist gir de ut prøveoversettelsene i bokform, noen skrifter hver gang. De kommer til å holde på noen år til. Hvorfor gjør de seg så mye umak med å oversette NT igjen? Det er jo ikke mer enn 25 år siden sist det ble gjort? De gjør det fordi de tror at Bibelen er Guds ord! Dermed fortjener den en språkdrakt som er moderne og forståelig for folk flest. Den fortjener også at arbeidet gjøres på den best mulige måte. Da er det ikke nok å oversette slik man gjør med de fleste bøker, ved at person gjør hele jobben selv i løpet av noen måneders arbeid.
Men norsk er bare et språk i den store verden. I år 2000 var hele NT oversatt til hele1370 ulike språk. Mange av dem gjør som i Norge nå: De arbeider med nyoversettelser. Mest spennende er likevel arbeidet med å oversette til nye språk. Det sitter misjonærer under palmetrær på mange Stillehavsøyer, for eksempel. De sitter med bærbar PC i fanget sammen med innfødte som kan språk og kultur. Så oversetter de sammen. Noen ganger er det så stor forskjell på Bibelens kultur og forholdene på ei Stillehavsøy, at de må tenke i flere dager før de finner fram til de rette uttrykkene. Men det er det verdt. For de tror at Bibelen er Guds ord.
I år 2004 er antall språk med oversettelse av hele NT øket med hele 130 til 1500 språk. Det betyr at over 30 nye språk får sin oversettelse hvert år! For tiden arbeider de med 870 nye språk der man har gitt ut enkeltdeler av NT. Det arbeides med 220 språk i Afrika, 220 i Asia og 160 i Oceania! Tusenvis av mennesker er involvert i et intenst og møysommelig arbeid. De gjør det fordi de tror at Bibelen er Guds ord til oss mennesker. Alle fortjener å kunne få lese det på sitt eget morsmål.
Med hvilken rett kan de tro at de oversetter Guds ord? Kan det ikke like gjerne hende at de sløser med tid og krefter på å oversette en samling av upålitelige sagn og eventyr? Bli med på en detektivjakt bakover i historien for å undersøke om det finnes gode grunner for å tro på Bibelen slik som disse oversetterne gjør. De arbeider møysommelig med å oversette slik at det blir så korrekt som mulig i forhold til en gresk grunntekst: Men kan de stole på at den greske teksten de bruker, stemmer med den greske teksten som NT ble skrevet på for over 1900 år siden? Kanskje var originalene annerledes? Kan de stole på at de skriftene de oversetter, er de mest pålitelige? Kanskje fantes det andre skrifter som like gjerne kunne vært oversatt? Selv om disse skriftene er de mest pålitelige, er de pålitelige nok? De som skrev, kan jo ha vridd på sannheten slik det passet dem?
Vitenskapsmenn og –kvinner har arbeidet med alle disse problemene. Bli med på en liten reise gjennom det viktigste som de har funnet ut. Reisen foregår i fire etapper:
- Kan vi stole på den greske teksten vi har?
- Kan vi stole på utvalget av skrifter som vi har?
- Kan vi stole på de som skrev ned fortellingene om Jesus?
- Kan vi stole på fortellingene om Jesu oppstandelse?
- Konklusjon: Det nye testamente som Guds ord.
Men det har skjedd mye spennende siden 1516. For nå begynte mange å interessere seg for gamle håndskrifter til Det nye testamente. Det viste seg at det fantes mange av dem i klostre og bibliotek rundt om i Europa. Vitenskapsmenn begynte å oppspore dem og gjøre dem kjent. Håndskriften røpet også at noen av dem var svært gamle. Særlig berømt er fortellingen om tyskeren Tischendorfs besøk i Katarinaklosteret i Sinaiørkenen i 1844. Han oppdaget over hundre pergamentblad i en vedkasse. Han klarte å forhindre at munkene brant opp flere av dem, men det tok ham nesten 20 år å få dem overført til et bibliotek i Russland slik at funnet ble sikret. Det viste seg å være de aller eldste og mest pålitelige pergamenthåndskriftene som vi har, og de stammer fra ca år 300 e.Kr.!
Men utover på 1900-tallet ble arkeologien enda mer forfinet, og man oppdaget at deler av Det nye testamente også var skrevet på billige papyrusblader. Nå fant man metoder for å sikre at de også kunne bevares, og slik fant man flere håndskrifter til NT også fra 200-tallet. Man har til og med funnet noen vers fra Johannesevangeliet som stammer fra ca år 120 e.Kr. i Egypt, bare 30 år etter at originalen ble skrevet! Det betyr at vi kan kontrollere den greske teksten til NT helt tilbake til starten av 200-tallet, mindre enn 150 år etter at originalene ble skrevet! Det finnes ingen andre bøker fra antikken som kan oppvise maken!
Det finnes til sammen over 5000 ulike håndskrifter. Noen inneholder hele NT, andre deler av det. Det er en hel vitenskap å sette seg inn i alt dette, og registrere alle forskjeller som er mellom dem. Mange forskere driver med dette på heltid. Det er altså et faktum at det finnes mange ulikheter mellom håndskriftene. Hvordan kan det forklares?
Det meste er enkelt å forklare, for det er nesten umulig å skrive av side opp og side ned med tekst uten å gjøre feil innimellom. Vi skal huske at de skrev sammenhengende tekst uten mellomrom mellom ordene. Så det var lett å dele opp ord feil i tanken når man skrev av, eller å se feil slik at noen bokstaver enten ble skrevet to ganger etter hverandre, eller at noen ble hoppet over. Noen kunne bli fristet til å forbedre språket. Og noen ble til og med fristet til å forbedre teologien ved å kutte ut uttrykk de ikke likte, eller sette inn uttrykk som ikke stod der. Når man har mange håndskrifter å sammenligne med hverandre, er det aller meste av dette lett å avsløre.
Noen forskere mente i en periode at de hadde klart å avsløre at teksten i Det nye testamente ble endret teologisk i flere etapper, særlig rundt år 300 e.Kr. Men nå tror man ikke det lenger. Man har tvert i mot fått en dyp respekt for de som skrev av teksten i tidsrommet mellom år 200 og 300, og det gjaldt særlig det arbeidet som ble gjort i Alexandria i Egypt. Det var et av de store vitenskapelige sentra på den tiden, så der bodde mange lærde folk, også kristne. De oppdaget at det var sneket seg inn flere unøyaktigheter i håndskriftene. Det var ikke så rart, for kristendommen spredde seg raskt på den tiden, og mange avskrifter ble gjort under stort tidspress. Hadde det først sneket seg inn feil, så forplantet de seg lett videre. Men det vitenskapelige arbeidet med å rette opp i dette, det begynte allerede før år 300 e.Kr., altså bare 150-200 år etter at originalene ble skrevet! Dagens forskere er imponert over det gode skjønnet de utviste den gangen, selv om de nok ikke hadde rett i alt de gjorde.
Hver eneste prest har i dag sin egen utgave av NT på gresk. Der er alle viktige varianter mellom håndskriftene tatt med i et sinnrikt forkortningssystem på hver eneste side. Så en prest leser ikke bare teksten fra et håndskrift, men kan sammenligne selv alle de som er viktige. Dessuten har han eller hun ei bok i bokhylla der alle tvilstilfeller blir argumentert for.
Det viser seg at vi har all grunn til å stole på den greske teksten vi nå har funnet fram til. De aller fleste håndskriftene er nemlig så unge at de ikke er noe å bry seg om. De aller fleste forskjeller er enkle å forklare hvordan er blitt til, slik at originalordlyden er så godt som sikret. De tvilstilfelle som gjenstår er ikke mange, og så og si alle av dem angår detaljer som ikke har noen innholdsmessig betydning. Det gjenstår bare noen få steder i Det nye testamente der man både er usikker på hvordan originalen lød, og der usikkerheten har teologisk betydning. Men da er vi så heldige at samme teologiske tema er tatt opp andre steder i NT, uten at teksten der er usikker.
Det finnes altså ingen vitenskapelig grunn til å tvile på at det greske tekstgrunnlaget som vi har, er pålitelig. Når det i boka Da Vinci-koden står i kap 55 at NT er utviklet ”gjennom utallige oversettelser, tilføyelser og revisjoner” og at ”det aldri har eksistert en endelig versjon av boken”, så kan vi altså bevise det motsatte. Vi kan i praksis regne med at vi leser det samme i dag som forfatterne skrev ned for nesten 2000 år siden. Det er helt tydelig at kristne har ansett denne boka som så viktig å gi videre på en korrekt måte, at de har gjort et grundig og imponerende arbeid gjennom mange hundre år. De har trodd at de hadde med Guds ord å gjøre, og det har de hatt dyp respekt for.
Det er et faktum at det helt fram til starten av 300 tallet var en viss diskusjon om hvilke skrifter som skulle regnes som hellige skrifter. De aktuelle skriftene kan for enkelthets skyld deles i tre grupper:
- For det første har vi de 27 skriftene som nå er med i NT, og som er skrevet i tidsrommet ca år 50 etter Kristus til ca år 90 e.Kr.
- For det andre har vi en gruppe med 15 skrifter som vi kaller for De apostolske fedre som er skrevet i tidsrommet ca 70 e.Kr. og fram mot år 150 e.Kr. Noen av disse har vært med i noen samlinger av NT, fordi de var svært populære blant mange kristne.
- For det tredje har vi mange evangelier og tekster som ble skrevet fra og med år 150 etter Kristus, som ikke varkjent av noen i tiden før det. Disse har aldri vært med i noen kirkelige lister over hvilke bøker som burde regnes som hellige skrifter. Noen av dem har en teologi som stemmer godt overens med den kirken stod for, så det var ikke noe i veien med det. Men de var altså skrevet for sent, og de hadde ofte et preg av overdrivelser og legender. Andre av dem hadde et innhold som var svært annerledes enn kirkens lære. Mange av kirkens teologer har sitert fra dem og avvist dem som upålitelige og vranglærige.
- Forfatteren av boka Da Vinci-koden hevder i kap 55 at det har eksistert en fjerde gruppe tekster, som blant annet har fortalt om at Jesus giftet seg og fikk familie. Det skal dreie seg om over 50 evangelier som vi ikke kjenner navnet på. Disse skriftene er imidlertid blitt utradert av storkirken etter en stor maktkamp på 300-tallet, iverksatt av keiser Konstantin etter kirkemøtet i Nikea, slik at vi ikke finner spor av dem i dag.
De som påstår at det finnes skrifter av denne fjerde typen, beveger seg på usedvanlig tynn is. De kan ikke vise til noe historisk materiale som bekrefter disse skriftenes eksistens, eller som bekrefter at det skulle ha foregått en massiv utrenskning av dem. Hvis slike teorier skulle ha blitt tatt på alvor, så er det fritt fram til å påstå hva som helst, for når man ikke kan vise fram kilder som støtter det, kan man bare si at noen har fjernet kildene! Vi må nok være mer edruelige enn som så, og holde oss til de skriftene som vi faktisk kan vite at fantes!
Da er det mye mer spennende med de gnostiske evangeliene som finnes i den tredje gruppen, og som har en annen teologi enn det kirken stod for. De vet vi at fantes, og der kan vi finne spor av kirkelig kamp om troverdigheten av dem. Hvordan skal vi tenke om det? Det er spennende å tenke seg en maktkamp innen kirken der viktige skrifter ble skviset ut at teologiske grunner. Men ofte er det enkle og mindre spennende forklaringer som ligger nærmere sannheten. En mer nøktern måte å tenke om dette på, som er den vanlige i vitenskapelige kretser, er å tenke seg at samlingen av skrifter har foregått i tre naturlige faser:
Den første viktige fasen er tiden da øyenvitnene til Jesus og hans liv begynner å dø ut. Da må man gjøre et valg om hvordan Jesu lære skal føres videre. Skal det skje på muntlig måte, eller skal det skrives ned? I en overgangsperiode gjorde man nok begge deler: Noe ble overlevert videre muntlig, noe skriftlig. Ettertiden har vist at det er bare det som ble nedskrevet, som har overlevd.
Den andre viktige fasen inntrer når alle viktige øyenvitner og autoriteter er døde. Da festet det seg en overbevisning blant de første kristne at de ikke lenger hadde autoritet til å skrive hellige bøker. Da ble utfordringen å samle det som de pålitelige vitnene allerede har skrevet. Når biskop Ignatius skrev noen brev ca år 120 e.Kr. (de er alle med i samlingen av Apostolske fedre), viser han at han allerede har denne bevisstheten. Vi regner med at Paulusbrevene var samlet før år 100, mens de 4 evangeliene ble samlet like etter år 100. Dermed var det meste av vårt NT samlet allerede 50-70 år etter at de ble nedskrevet. Hovedsamlingen av skrifter gikk altså svært fort.
Det er den tredje fasen som varte til utpå 300-tallet. Da var det diskusjoner om detaljavgrensningen. Selv om man var enige om 80% av innholdet, var det lenge diskusjoner om noen skrifter som noen ganger var med, andre ganger ikke. Man vurderte om skriftene kunne anses som historisk og teologisk pålitelige, og om det var mange som brukte dem.Det viktigste kravet var at det skulle være skrevet av en apostel eller et øyenvitne. Dersom man ikke kunne feste lit til at så var tilfelle, hjalp det ikke at innholdet i skriftet var oppbyggelig og rett. Av de som vi nå har med i NT, var det tvil om Hebreerbrevet, 2 Peters brev, 2. og 3. Johannesbrev, Jakob brev, Judas brev og Åpenbaringsboken. Av skriftene blant de Apostolske fedre, var det mange som ivret for at Hermas ”Hyrden” (fra ca 90-130 e.Kr.), Barnabas brev (fra ca år 130 e Kr.) og Didakje (fra ca 70-90 e.Kr.) skulle regnes som hellige skrifter.
Den eldste offisielle listen over hellige skrifter som vi har bevart, stammer fra år 180 e.Kr. og kalles Kanon Muratori. Der finner vi nesten hele det NT vi kjenner i dag (Evangeliene, Apostelgjerningene, 13 Paulusbrev, 1 og 2 Joh, Judas og Åpenbaringen + et par som ikke er med i dag). I tillegg finner vi argumenter for hvorfor disse skriftene er blitt med. Vi finner også andre lister hos kirkefedre fra den tiden, som i all hovedsak likner på kanon Muratori. Vi kan altså si at før vi kommer til 200-tallet, så er det i praksis 90% enighet om hvilke skrifter som skal regnes som hellige, og hvilke som ikke skal det. Den siste 10% ble så diskutert med mindre og mindre intensitet til utpå 300-tallet. Da Atanasius i 367 e.Kr. skrev sitt påskebrev og regnet opp de 27 skriftene i vårt nåværende NT, så avgjorde han ikke noe som helst, men satte ord på det som det var blitt felles enighet om. Disse gamle kanonlistene beviser altså at boka Da Vinci-koden tar feil når det i kap 55 hevdes at Konstantin bestilte og bekostet en ny bibel på 300-tallet, der man utelot noen mange evangelier som betonte Jesu menneskelige trekk. De avgjørende slag ble utkjempet lenge før det.
Hva skal vi så si om de gnostiske evangeliene som begynte å bli kjent fra 150 e.Kr. og utover? De ble aldri tatt på alvor, og det av to grunner: Den ene er teologisk, siden de røper en annen teologi enn den som er felles for vårt nåværende NT. Det var påfallende at den teologien stemte så godt med det som var populær ”gnostisk” filosofi på den tiden. Dette vakte en berettiget mistanke om at skriftene ikke kunne være særlig gamle, men at de var forfattet på den tiden de ble kjent, over 100 år etter at Jesus levde.
Dermed hadde skriftene et historisk troverdighetsproblem. Når de dukket opp rundt år 150-200, så kunne kirkens folk si: ”Hvor kommer disse skriftene fra? De har vi ikke hørt om før, de kan vi ikke stole på.” Svaret tilbake var ofte det at Jesu lære ble videreført på to måter: Jesus lærte pdes. noe offentlig som ble tidlig skrevet ned og videreført åpent. Men han hadde pdas. også en hemmelig lære som han bare delte med noen få utvalgte disipler. Den skulle føres videre muntlig bare innen visse kretser, inntil tiden var moden for at også dette skulle bli kjent av flere. Dermed påstod man at tradisjonen bak skriftene er gammel, men det kunne ingen kontrollere. Kirkens folk den gang lot seg ikke overbevise. Forskere i dag lar seg heller ikke imponere, selv om mange gjør et visst unntak overfor noen Jesusord i det vi kaller Thomas-evangeliet. Kirkens folk tenkte altså historisk: Vi godtar ikke andre skrifter som hellige, enn de som vi kan ”bevise” at stammer fra tiden før år 100 e.Kr. Luftige spekulasjoner om hemmelige overleveringer som ikke kunne kontrolleres, hadde de liten sans for.
Det er altså ikke maktkirken etter Konstantin som har gitt oss samlingen av hellige skrifter. Det arbeidet ble gjort av den forfulgte martyrkirken. Eller for å si det annerledes: Samlingen av hellige skrifter har på mange måter gjort seg selv. Når kirken vurderte argumenter for og imot enkeltskriftene, kunne de ikke valgt andre enn dem de valgte, dersom de skulle velge ut de historisk mest pålitelige. Dersom vi skulle gjort utvalget i dag, ville vi neppe valgt annerledes!
En ting til: Det har aldri vært noe kirkemøte som har fattet bindende vedtak på kirkens vegne om hvilke bøker som skal regnes som hellige. Det har bare blitt slik at det har oppstått enighet, fordi andre kandidater ikke var sterke nok til å nå opp.I prinsippet er vi derfor fri til å gjøre utvalget på nytt: Det er opp til enhver forsker å foreslå at noen skrifter bør ut og andre inn. Luther prøvde det i sin tid, han ville ha ut både Jakobs brev, Hebreerbrevet og Åpenbaringen. Men han lyktes ikke, og det vil neppe lykkes å endre på utvalget i dag heller. Det skyldes ikke bestemte maktinteresser i kirken, men rett og slett at det ikke er mulig å argumentere overbevisende for at andre skrifter skulle ha den samme historiske troverdighet som de vi nå har i Det nye testamente.
Det første vi skal merke oss, er at 50 år ikke er særlig lang tid. Jeg skriver dette i år 2005, seksti år etter andre verdenskrig. Fremdeles skrives det bøker og lages filmer om det som skjedde da. Fremdeles intervjues øyenvitner om det som skjedde for 60 år siden. Ingen tenker på at den krigen fant sted for så lang tid siden at det som skrives, ikke skulle være pålitelig. For vi kan fremdeles kontrollere det som skrives og påstås på en enkel måte. Markus skrev evangeliet sitt bare 30 år etter at det skjedde. Hvor stor er sannsynligheten for at han kunne dikte opp en historie om Jesus som var helt annerledes enn sannheten, uten at han ville bli avslørt?
Det andre som er viktig, er at Jesus og de første kristne levde i en kultur som var vant til å overlevere tradisjoner på en muntlig måte. De var ikke vant med å lese bøker. Men de kunne lære utenat og fortelle. På den tiden var det vanlig at en jødisk rabbi samlet disipler rundt seg, og at de brukte store deler av ”arbeidstiden” til utenatlæring. Disiplene skulle være som krukker som ble fylt av sin mesters lære, slik at de i sin tur kunne gi den videre til nye generasjoner på en pålitelig måte. I en slik kultur var det Jesus samlet 12 disipler rundt seg. Det er svært naturlig å tenke seg at de brukte mye av tiden sammen på tilsvarende måte. Vi må altså ikke tenke at det er først når ting ble skrevet ned, at det ble pålitelig overlevert, mens det var fritt fram for å forandre fortellingene mens de var muntlige. Faktisk var det mange som tenkte omvendt den gangen: Dersom det ble forskjeller mellom det som var nedskrevet og det som disiplene hadde lært utenat, så antok man at det muntlige var det sikreste. Det var lettere å skrive feil av på skinnruller, enn det var å huske feil det som var memorert utenat!
Det tredje jeg vil nevne, er at vi er så heldige at forfatteren til et av evangeliene har satt ord på hvilke prinsipper han har arbeidet etter. Han har faktisk presentert seg som en historiker som hele tiden legger vinn på å bare ta med det som er pålitelig. Slik skriver Lukas det selv i starten av evangeliet sitt:
Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i. (Luk 1,1-4)
Lukas har altså ikke møtt Jesus selv, han er ikke øyenvitne. Han har oppsøkt øyenvitner og de som kjenner fortellingen om Jesus, og samlet inn stoff fra dem. Han har arbeidet nøye med det stoffet, og sier selv at han bare fører videre det han mener er pålitelig og sant. Dette er selvfølgelig bare en påstand. Men det er vel en god regel at vi tror på hverandres ærlige hensikter inntil det motsatte er sannsynliggjort?
Vi vet litt om hvilke øyenvitner og skriftlige kilder som Lukas har benyttet seg av. Det gjør vi fordi de tre første evangeliene både likner på hverandre på en påfallende måte, samtidig som de har visse særegenheter:
- For det første har både Matteus og Lukas helt tydelig brukt Markus-evangeliet. Matteus har brukt nesten hele Markus, Lukas har brukt litt mindre av det. Vi regner det som bortimot sikkert at Lukas har sittet med en skriftlig utgave av Markus, og at han har sjekket det ut som å være en pålitelig fortelling om Jesus.
- For det andre har både Matteus og Lukas også helt tydelig brukt en samling av Jesusord i tillegg til det. I store avsnitt står det bortimot det samme hos dem begge, og da er det naturlig å tro at de har funnet det i en felles kilde. Den kilden har vi ikke lenger. Vi kaller den Q-kilden (Q for Quelle på tysk, som betyr ”kilde”). Vi vet ikke om den har vært muntlig eller skriftlig, men Lukas har sjekket den ut, og funnet at han kan stole på at den inneholdt ekte Jesusord.
- For det tredje har både Matteus og Lukas en del stoff som de er alene om. Det har de fått fra ulike øyenvitner og fortellere som bare de selv har funnet fram til. For eksempel er det bare Lukas som forteller om det som skjedde før, under og etter Jesu fødsel. Det er naturlig å tenke seg at han har truffet familiemedlemmer av Jesus som har fortalt ham om det.
De som hevder at evangeliene er oppdiktede eventyr som gjorde Jesus til en helt annen enn han var i virkeligheten, har minst to store forklaringsproblemer: De må for det første finne en forklaring på hvordan Jesus kunne diktes om i løpet av 30-50 år mens det fremdeles levde mange øyenvitner og det var lett å avsløre løgn fra sannhet. De må for det andre forklare hvorfor de ikke vil ta Lukas på alvor når han sier at han har arbeidet historisk nøyaktig. Finnes det gode grunner til å være så skeptiske?
Kanskje det finnes en god grunn: Det som fortelles om Jesus, er så utrolig at det i seg selv vekker mistanke om at det er oppdiktet. La oss ta for oss den mest utrolige fortellingen av dem alle: Jesu oppstandelse fra de døde. Går det an å hevde at det som fortelles her kan være historisk troverdig? Hvis vi kan anse denne fortellingen som pålitelig, så kan nok også det andre som også fortelles om Jesus, være troverdig.
”Da sabbaten var over, kjøpte Maria Magdalena og Maria, Jakobs mor, og Salome velluktende oljer for å gå og salve ham. Meget tidlig den første dag i uken kom de til graven, da solen gikk opp. De sa til hverandre: "Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?"
Men da de så opp, fikk de se at steinen var veltet fra. Den var meget stor. Da de kom inn i graven, så de en ung mann sitte på høyre side, kledd i en hvit, lang kjortel, og de ble forferdet. Men han sa til dem: "Vær ikke forferdet! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her. Se, der er stedet hvor de la ham! Men gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere."
Da gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og forferdet. De sa ikke et ord til noen; for de var redde.”
Det er egentlig tankevekkende at det går an å fortelle om en så grensesprengende begivenhet på en så nøktern måte. Det er så nøkternt fortalt at vi lurer på om kvinnene traff en engel eller et vanlig menneske. Det er vel ikke slik man ville skrive det dersom man diktet i hop en fortelling om oppstandelsen?
Vi vet faktisk noe om hvordan oppdiktede fortellinger om oppstandelsen ser ut. Vi har nemlig funnet noen kapitler fra et evangelium som ble skrevet i Syria over 100 år etter selve hendelsene. Vi kaller det Petersevangeliet, og der fortelles det slik:
"Men om natten da det grydde av Herrens dag, mens soldatene holdt vakt, to og to på vakt sammen, lød det i himmelen en mektig røst, og de så himlene åpne seg og to menn komme ned derfra og nærme seg graven, omgitt av sterk lysglans. Men steinen, som var lagt for inngangen, veltet av seg selv og vek et stykke til siden, og graven åpnet seg, og begge de unge mennene gikk inn i den.
Da de før nevnte soldatene så det, vekket de høvedsmannen og de eldste, - for også disse var tilstede og tok del i bevoktningen. - Og mens de fortalte hva de hadde sett, ser de igjen noe: Det kommer tre menn ut av graven, og de to støtter den ene, og et kors fulgte etter dem. På de to rager hodet opp inntil himmelen, men på ham, som blir ledet ved hånden av dem, rager det opp høyere end himlene."
Her legger vi merke til tre store forskjeller til Markus sin måte å fortelle på:
- I den oppdiktede fortellingen finner vi mange overdrivelser og sterke uttrykk. Det er naturlig å fortelle slik når man skal fortelle om noe fantastisk. Men Markus gjør ikke det. Kan det være fordi han er opptatt av å holde seg til det som faktisk har skjedd?
- I den oppdiktede fortellingen finner vi mange vitner til selve oppstandelsen. Folk er til stede og ser det når det skjer! Slik er det ikke i de evangeliene vi har. Ingen var til stede da Jesus stod opp! Alle kom for sent til å se det. Graven var tom når de kom fram. Den som dikter i hop en historie, sørger vel for at det er vitner til selve hovedsaken?
- I den oppdiktede fortellingen er alle vitnene menn. Det er ikke tilfeldig, for kvinner hadde lav status på den tiden. De kunne for eksempel ikke vitne i rettssaker, og menn hadde lett for å avvise det kvinner fortalte som løst snakk. Derfor er det mer enn påfallende at alle evangeliene i NT forteller at det var kvinner som først fant graven tom. Det gjør fortellingen svært sårbar overfor datidens lesere. Det gjør at leserne den gangen lett kunne riste på hodet. Likevel forteller Markus at kvinnene var først. Det kan ikke ha annen forklaring enn at det var slik det skjedde, og da kan man ikke fortie det. Det var viktigere å fortelle det som var sant, enn å omskrive det for at det skulle virke mer troverdig på datidens lesere.
Det finnes faktisk en enda eldre bevitnelse på Jesu oppstandelse enn det som står hos Markus. Paulus skrev et brev til kristne i Korint ca. år 55 e. Kr., altså bare drøyt 20-25 år etter selve hendelsene, og der leser vi:
”For først og fremst overgav jeg dere det jeg selv har tatt imot,
at Kristus døde for våre synder etter skriftene,
at han ble begravet, at han stod opp den tredje dag etter skriftene,
og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv.
Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på én gang.
Av dem lever de fleste, men noen er døde.
Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene.
Aller sist viste han seg for meg, jeg som bare er et ufullbåret foster.” (1 Kor 15,3-8)
Vi ser at Paulus viser til det han har hørt andre fortelle, og det er ingen liten liste av vitner han kan varte opp med. Mens fortellingen i Markus handler om den tomme graven, er Paulus mer opptatt av å nevne de som så Jesus levende i ukene etterpå. Vi legger merke til at kvinnene ikke nevnes her, selv om de også fikk møte Jesus. Paulus visste sikkert om dem, men siden han ikke har forpliktelsen til å fortelle alt, kan han utelate vitner som ikke ville gjøre noe inntrykk på leserne uansett. Viktigere er at han nevner at antallet vitner overstiger 500, og at antallet møter med Jesus var minst seks. Siden det var flere hundre vitner som forsatt levde på Pauli tid, var det stor sannsynlighet for at de kristne i Korint før eller siden ville møte på noen av dem. Vi kan tenke oss at noen av dem reiste rundt til kristne menigheter og fortalte om det de hadde opplevd. Ett er sikkert: Når Paulus skriver slik han gjør bare 20 år etter at det skjedde, så må han regne med at det ville være enkelt å kontrollere det han skrev!
Hvis vi legger ved siden av hverandre alle evangeliefortellingene om Jesu oppstandelse, så ser vi både klare likheter og ulikheter mellom dem. Alle er samstemte om følgende forhold:
- at Jesus stod opp på den tredje dagen
- at graven var tom
- at oppstandelsen kom overraskende på alle
- at kvinner var de første oppstandelsesvitner
- at de kom svært tidlig til graven dagen etter sabbaten
- at disiplene møtte Jesus personlig etter oppstandelsen.
Men når det gjelder noen detaljer, spriker det litt: Antallet kvinner varierer noe, antallet engler varierer, bare Matteus forteller om vaktene ved graven, og de forteller ulike ting om møtene med Jesus etter oppstandelsen. Hvordan skal vi forstå slike ulikheter? De som har erfaring med å vurdere øyenvitner i rettssaker, lar seg ikke overraske over at det er slik. For det er en kjent erfaring at øyenvitner ofte kan være enige i hovedsaken, men at de husker ulikt når det gjelder mange detaljer. Slik sett passer evangelienes fortellinger godt med det som den gjengse erfaring til alle tider. Evangeliene er vel blitt litt ulike, fordi de som skrev dem har fått stoffet fra hver sine vitner.
Det går også an å nevne flere argumenter som styrker troverdigheten av det som fortelles:
- De første kristne begynte tidlig å anse Jesu død på korset som en viktig frelsesbegivenhet. Det er påfallende, siden det står i 5 Mos 21,23 at den som blir hengt på et tre, er forbannet av Gud. Overprestene og andre jødiske ledere var derfor svært tilfredse med at de hadde lyktes i å få Jesus korsfestet, for da mente de at de var ferdige med Jesus. Ingen tilregnelig jøde ville ha noe med en korsfestet mann å gjøre. Selve dødsmåten var et klart signal om at han var forlatt av Gud. Hvordan kunne de kristne tenke annerledes om dette faktum så raskt som de gjorde? Det må ha skjedd noe som satte alt i et fullstendig nytt lys. Jesu oppstandelse fra de døde ville vært en slik hendelse. Den ville vært en bekreftelse fra Gud på at han vedkjente seg Jesus på tross av måten han døde på!
- De første kristne begynte også tidlig å kalle Jesus for ”Herre” (Fil 2,9ff), altså bruke Guds eget navn om ham. Det ville også være meningsløst om han døde en foraktet forbryters død. Det skal mye til for at en betegnelse som i Det gamle testamente regelmessig brukes om Gud selv, kort tid etter Jesu død blir overført på ham.
- Det gikk heller ikke lang tid før de kristne begynte å ha søndagen som gudstjenestedag (Apgj 20,7). De hadde altså mot til å forandre på en århundrelang og innarbeidet tradisjon med lørdagen som helligdag, som til og med var begrunnet ut fra skapelsen (1 Mos 2,1ff). Det må altså ha skjedd noe som var så viktig at det overskygget denne begrunnelsen. Dersom Jesus stod opp på søndagen, har vi en hendelse av så stor betydning at det kan forklare et så radikalt skifte, at det fant sted så raskt, og at det skjedde uten opprivende diskusjoner.
Hva så med alternative forklaringer på det som fortelles? Kan det tenkes at de første kristne ble lurt til å tro noe som ikke var sant, slik at de fleste var i god tro når de hevdet at Jesus var stått opp?
- Noen har ment at møtene med Jesus etter oppstandelsen kan ha vært hallusinasjoner. Disiplene har vært ærlige når de fortalte om disse møtene, men de har ikke funnet sted på annen måte enn i deres egne forestillinger. Dersom bare noen få hadde sett Jesus levende, kunne kanskje denne teorien hatt noe for seg. Men her snakker vi om over 500 mennesker, og vi snakker om minst et ti-talls møter over en begrenset periode til ulike tider på døgnet. Slike hallusinasjoner er ikke kjent andre steder. Dessuten forteller Lukas at Jesus spiste et stykke fisk mens de så på (Luk 24,42-43).
- Noen har ment at Jesus ikke døde på korset, og at han kom til krefter igjen da han ble lagt inn i den svale graven. Så når disiplene fant graven tom og møtte Jesus etterpå, så mistolket de situasjonen fullstendig. Men vi kan virkelig lure på hvor mye krefter det er igjen i en mann som har blitt pisket grundig på romersk vis (noen kunne dø av bare den straffen!), og så hengt på korset i 6 timer. Romerske soldater visste nok når en mann var død eller ikke, for de var selv dødsdømte om de lot en fange unnslippe. Det står i Joh 19,34 at de kontrollerte dette ved å stikke et spyd i siden på Jesus, og så at det rant ut blod og vann. Det tyder på at blodet hadde skilt seg slik det gjør når døden inntreffer.
- Kan Jesu lik ha blitt fjernet fra graven? Ikke av myndighetene, for de hadde all interesse av at Jesus ble ansett som død av så mange som mulig. Å framvise et lik ville vært det beste argumentet de hadde. Disiplene kan heller ikke lett tenkes å ha gjort det. En sak er at det var satt ut vakter ved graven. En annen sak er at vi da får vansker med å forklare hvordan et slikt bedrag kunne forvandle dem fra å være redde og desillusjonerte, til å bli frimodige misjonærer som til og med gikk i døden for det de trodde på. Hvor mange er villige til å dø for noe de vet er en løgn?
- Kan disiplene ha vært så overbevist på forhånd om at Jesus skulle stå opp, at de har diktet i hop fortellinger om det? Ingenting tyder på det. Oppstandelsen kom overraskende på dem alle. Det finnes ikke tilsvarende forventninger i jødedommen som de kunne støtte seg til. Faktisk var det slik at saddukeerne på den tiden kunne hevde at Skriftene ikke talte om noen oppstandelse for døde, derfor skulle ikke jøder tro på det. Likevel trodde de fleste jøder på at det skulle komme en oppstandelse, men da er det alltid tale om en oppstandelse i endetiden, ikke i nåtiden. Jesu oppstandelse sprenger altså de jødiske tankeskjemaene.
Slik går det altså an å tenke historisk omkring fortellingene om Jesu oppstandelse. Det som er helt sikkert, er at de ikke med et skuldertrekk kan avvises som eventyr og overdrivelser. De fortjener å bli tatt på mer alvor enn som så. På den annen side kan det heller ikke bevises at fortellingene er sanne. Til syvende og sist er vi henvist til å gjøre det samme som alle juryer gjør i rettssaker: Vi må foreta en avgjørelse om vi synes saken er troverdig nok bevitnet til at vi kan tro på den eller ikke.
Jeg mener at når vi tar alle forhold i betraktning på en seriøs måte, har vi ingen grunn til å skamme oss over å anse disse fortellingene som pålitelige. Det er minst like gode grunner for det som for det motsatte. I denne sammenhengen er det også viktig å si: Dersom vi kan tro på at Jesus stod opp fra graven, så har vi all grunn til å feste lit også til det andre som fortelles om Jesus i Det nye testamente.
Men om boka kan anses som ord fra Gud til hver og en av oss, det vil ofte avhenge av helt andre typer erfaringer. Vi må oppleve at det som står, treffer oss, og er til hjelp for oss i hverdagslivet. Dersom det er sant at Jesus er Guds egen sønn, at de ordene fra ham som er overlevert oss gjennom Det nye testamente er fra Gud selv, da må vi kunne forvente at de skal kunne hjelpe oss til å leve et bedre liv.
Når Johannes går mot avslutningen av evangeliet sitt, sier også han hvorfor han har tatt seg bryet med å skrive. Han skriver: ”Jesus gjorde også mange andre tegn for disiplenes øyne, som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn” (Joh 20,30-31). Jesus selv formulerer utfordringen slik: ”Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv” (Joh 7,17). Det er bare den som tar sjansen på å leve etter det som står i Bibelen, og som erfarer at det virker, som kan bli trygg på at Bibelen er Guds ord.