Med små antydninger gir Bibelen oss en anelse om at den treene Gud har eksistert i all evighet (jfr. 1 Mos 1,2; Joh 1,1; 17,5; Fil 2,6). Gud er ikke bare en, han har alltid samtidig vært et fellesskap av tre. Derfor gir det så god mening å si at Gud er kjærlighet, for før noe annet var til, så eksisterte et kjærlighetens fellesskap i Gud selv.
Denne tanken skal ikke bare fylle oss med undring og forlegenhet, men den skal gi oss innsikt i hva som til alle tider har vært og er hovedsaken i kristendommen: Kjærlighet. Kjærlighetens fellesskap var til fra evighet av. Gud skapte verden for å inkludere den i dette fellesskapet. Da vi falt fra i opprør, gjorde Gud alt han kunne for å frelse oss tilbake til det, og verdens historie skal avsluttes med at kjærlighetens fellesskap skal bli så rikt som det aldri har vært: I den nye himmel og på den nye jord skal kjærlighetens fullkomne fellesskap prege alt, og nå skal også mennesket og skaperverket få full del i den treene Guds evige omsorg.
De to første aktene i det store dramaet om skaperverket finner vi i 1 Mos 1-11. De forteller verdenshistorie, de forteller om det som er grunnvilkårene for alle mennesker til alle tider. For meg er det viktig å holde skapelsen i 1 Mos 1-2 fram som en akt for seg, for det er så mange poeng her som alltid vil være viktige for kristen livstolkning:
• Det finnes en sann Gud som er verd tilbedelse, og han satte av en dag i uken for at vi mennesker skulle hvile og tilbe ham.
• Denne Gud har skapt en verden som var overmåte god. Han ordnet den slik at den ble et godt og trygt sted å leve, og fylte den med liv. Vi utfordres til å ta imot alt det som Gud har skapt med takk, og til å nyte de goder det gir oss.
• Mennesket fikk en betydningsfull plass i denne verden: Vi er Guds bilde, hans representanter i verden. Vi er plassert på et nivå mellom Gud og resten av skaperverket, og det gir hver enkelt av oss stor verdi (jfr. Sal 8). Bibelen har et positivt syn på mennesket. Vi utfordres både til å ta imot oss selv med den kroppen vi har i takk til Gud, og til å respektere menneskeverdet til alle mennesker omkring oss. Alle skapte mennesker har like stor verdi som vi må respektere.
• Mennesket fikk en betydningsfull oppgave i verden: Å råde over skaperverket på Guds vegne. Vi fikk et forvalteroppdrag som utfordrer oss sterkt i økokrisens tidsalder.
De følgende kapitlene i urhistorien (1 Mos 3-11), er en forbannelsens fortelling om den ulykken som rammet menneskene ved syndefallet:
• Vi får en delvis forklaring på hvorfor det er så mye ondt i verden: Det skyldes et fall som menneskeslekten må bære et hovedansvar for.
• Vi får beskrevet synden på en måte som er typisk for mennesker til alle tider: Vi kjenner oss igjen i det som skjer både med Adam og Eva, med Kain og med Babelinnbyggerne. Dermed får vi et realistisk syn på oss selv. Det gudskapte mennesket ble også syndens slave. Det er en dobbelthet i oss alle som vi utfordres til å hanskes med hele livet.
• Guds straff over synden får kollektive følger: Livet utenfor Paradishagen er et liv i en verden som er gått av hengslene, der vi må lære oss å hanskes med både slit, forbannelse og død.
• Men det er også håp her: Gud tar seg av Adam og Eva også etter syndefallet, Han gir Kain et beskyttelsesmerke, og han lover å aldri utrydde livet på jorden som under storflommen. Noas ark blir et forvarsel om at Gud vil sørge for å befri skaperverket sitt.
Den tredje akten finner vi i resten av Det gamle testamente fra 1 Mos 12 av. Nå konsentreres oppmerksomheten om Israels historie, men det er bare tilsynelatende. Saken er at Gud valgte å ta sitt oppgjør med ondskapen i verden ved å handle gjennom et bestemt folk. Derfor er Israel å anse som representant for folkeslagene, som den sanne menneskelighet. Det som skjer med Israel, det skjer med henblikk på alle mennesker.
Derfor er det fortsatt vår historie som fortelles. Abraham, Isak og Jakob er våre stamfedre, Moses er vår befrier, og David er vår konge. Vi vektlegger i annerledes når vi forteller om dem, enn det jødene gjør når de forteller. For oss kristne er Abraham like viktig som Moses, for det er Abraham som er forbildet på tro. Og Moses er viktigere som befrier enn som lovgiver. For oss er Davids troshistorie viktigere enn hans innsats for å få kontroll over Jerusalem og det lovede land. For oss er alle de personene vi møter på rekke og rad viktige som forbilder i det å leve i tro på løftene og i lydighet mot Gud, og som advarende eksempler når de faller ifra. Vi møter levende mennesker som vi kan identifisere oss med på godt og vondt.
Det avgjørende nye i denne akten er det som skjer i første halvdel av 2 Mosebok. Det er her det blir tydelig for det første at Gud er en Gud som hører sitt folks rop om hjelp, og som vil gripe inn for å frelse det (2 Mos 1-18). Befrielsen fra Egypt (=Exodus) ble senere en grunnfortelling for jødene, fordi den gjentok seg flere ganger i Israels historie: Under dommertiden opplevde folket flere ganger at Gud sendte dem en befrier, og under eksilet i Babylon sendte Gud profeter som lovet en befrielse enda større enn befrielsen fra Egypt. Disse løftene var så flotte, at jødene ikke kunne oppleve tilbakevendingen fra Babylon i 538 f.Kr. som en virkelig oppfyllelse. På Jesu tid manglet det derfor enda mye på at Israel var befridd på den måten profetene lovet. Derfor ender den tredje akten åpent: Gud hadde lovet å gripe inn på en endegyldig måte, og jødene ventet på at så skulle skje.
For det andre blir det klart at Gud er en Gud som forplikter folket til å følge sin vilje (2 Mos 19-24). Han gir dem lovens tavler ved Sinai, og inngår en høytidelig pakt med dem. Historien videre viser at livet under pakten ikke alltid brakte folket velsignelse, fordi de så ofte vendte seg bort fra den i ulydighet. Derfor kom straffen med jevne mellomrom, og profetene var klare på at det var folkets ulydighet som var årsaken til Jerusalems fall og bortførelsen til Babylon i 587 f.Kr. Også denne siden av akten ender med et åpent spørsmål: Hvordan skal et folk kunne leve med sin Gud når det ikke er i stand til å vise den lydighet det skal?
Det var Jesus som kom med oppfyllelsen av Israels historie. Derfor vil fortellingene om ham alltid være det viktigste i kirkens liv. Han er en av personene i den treene Gud selv, som kom til oss for å:
• vise oss hvem Gud er, full av kjærlighet mot alle mennesker, også de som er utstøtt;
• vise oss hva Guds egentlige vilje er. Budene i GT var bare foreløpige, nå kommer Jesus med den endegyldige tolkningen av Guds vilje;
• vinne den avgjørende seieren over djevelen ved å dø på korset som soning for syndene våre, og ved å stå opp til livet som den første som baner vei for oss andre.
Det som skjedde i denne akten skal først og fremst gi oss en bevissthet om at vi er på et seirende lag. Jesus har allerede vunnet det avgjørende slaget, nå venter vi bare på at seieren skal fullføres. Jeg tenker meg at det var stor forskjell på å være motstandsmann i Norge før og etter invasjonen i Normandie. Før denne D-dagen kunne man være i tvil om hvem som skulle vinne krigen. Etter at de allierte hadde fått landstyrkene på plass, visste man at det var bare et tidsspørsmål når tyskernes kapitulasjon ville komme. Fremdeles var det mange harde slag å utkjempe, men det blir likevel annerledes når man vet at det avgjørende slaget er vunnet!
Våre identifikasjonsfigurer i denne akten er først og fremst disiplene som levde nær Jesus i tre år. De er forbilder på det disippellivet som vi også er kalt til å leve, selv om de ytre forhold er annerledes for oss enn de var for dem. Det aller meste av det Jesus sier til disiplene, sier han til dem som representanter for kirken, altså også til oss. Liksom de fulgte Jesus i tro og lydighet, skal vi også gjøre det. De lærte av ham, og de la vinn på å leve som ham. Men de hadde også sine svake sider, noe som gjør at vi bedre kan kjenne oss igjen i dem.
Også denne akten slutter på en åpen måte: Jesus tok avskjed med disiplene ved sin himmelfart, og gav dem et misjonsoppdrag. Men han lovet å sende sin Ånd og være med dem alle dager inntil verdens ende (Apg 1,8; Matt 28,18-20). Så tok han plass ved Guds høyre hånd i himmelen, han inntok maktposisjonen, og det er klart for neste akt.
Vi er framme ved den ufullførte akten hvor vi selv har en rolle å spille. Den startet med det som fortelles i Apostelgjerningene, og som brevene i NT også indirekte vitner om. Som i de to første aktene i dramaet, er perspektivet nå verdensvidt. Men vi skal huske på at folkeslagene hele tiden har vært i blikkfeltet. Jødene så på seg selv som den sanne menneskehet. Det Gud gjorde for dem, skulle få konsekvenser for folkeslagene. Slik også med Jesu verk: Det som Jesus gjorde for Israel, det gjorde han for et folk som hele tiden representerte menneskeheten. Men mens jødene tenkte seg at folkeslagene skulle strømme til Jerusalem for å få del i frelsestiden, så sender Jesus ut disiplene i motsatt retning: Det er vi som skal ut til alle for å gjøre den store seieren kjent!
I dramaets siste akt blir hele verden arena på en tydelig måte igjen. Nå forteller vi om hvordan Jesu seier gjøres kjent over hele verden. Vi forteller om hvordan det begynte med apostlene, hvordan budskapet raskt spredde seg til hele Middelhavsområdet, hvordan budskapet kom til oss, og hvordan vi igjen er involvert i å forkynne videre i alle verdensdeler. Vi forteller om Guds store familie som i dag finnes i nesten alle land og kulturer. Vi forteller om hvor nær vi er det målet som består i å gjøre Jesus kjent for alle folkeslag. Alt sammen forteller vi for å skape en bevissthet hos alle som hører, om at de også er kalt til å være vitner om seieren, i Åndens kraft og med Jesus som usynlig nærværende. Sjette akt: Jesu gjenkomst.
Den siste akten i dramaet om befrielsen av skaperverket har tre hovedepisoder som nevnes i trosbekjennelsen: Jesus skal komme igjen (Åp 19,11-16), de døde skal stå opp (1 Kor 15), og Jesus skal dømme levende og døde (Rom 2,7-11). Den gåtefulle teksten om tusenårsriket i Åp 20,4-6 kan tyde på at dette er en akt i dramaet som skal utspilles over noe tid, før den endelige dom kommer (Åp 20,11-15).
Fra en side sett er det en stor trøst i å vite på forhånd hvordan dramaet skal ende: Vi vet at kampen vi kjemper ikke skal være forgjeves. Rettferdigheten skal en dag seire over ondskapen. Det nytter å kjempe Guds gode sak på jorden.
Fra en annen side sett er det også et stort tankekors at denne seieren skal innebære en fortapelse for mange mennesker. Vi forstår ikke hvordan en kjærlig Gud skal kunne sende mennesker dit. Men det vi alle kan gjøre, det er å overlate dommen til Gud, og innrette oss i livet slik at vi selv ikke risikerer å gå fortapt.
Dermed er vi tilbake der det hele begynte, i det evige kjærlighetens fellesskap hos Gud. Forskjellen nå er at mennesket og skaperverket er renset og tatt inn i denne kjærligheten. Ordene våre kan ikke romme det som skal prege livet der, men gjennom sterke metaforer kan vi få noen glimt av hva det innebærer: I den nye himmel og den nye jord skal Gud selv være hos menneskene, og verken død, sorg, skrik eller smerte skal være mer (Åp 21,1-4). I det nye Jerusalem skal livets vann sprudle fram og grenene på livets tre bre seg utover. Natten skal ikke være mer, "for Gud Herren skal lyse over dem. Og de skal herske i all evighet" (Åp 22,1-5). Den første skapelsen er blitt overgått av en nyskapelse (Åp 21,5) som er enda bedre. Den som kan tro at man går mot et slikt mål, har et håp som kan gi kraft og trøst til å tåle mye!