Et gammelt kinesisk ordtak sier: "Lykken er å gjøre sine gleder enkle". Vi lever i et moderne samfunn som stadig roper til oss det motsatte: "Lykken er å forbruke mest mulig av dyre ting og tekniske hjelpemidler". Når vi retter oss etter det, legger vi oss til en livsstil som naturen neppe kan tåle i lengden.
Dersom vi skal redde jorden fra klimakrisen, krever det en enklere livsstil av oss. Det er heldigvis ikke snakk om å gi avkall på alle moderne goder. Vi trenger neppe å leve et enkelt liv i betydningen et spartansk liv. Det er sannsynligvis nok å leve litt enklere enn det vi nå gjør.
Når vi går på tur, kan vi gjøre det på en måte som krever mye ressurser: Vi kan kjøre langt av gårde, og vi kan bruke utstyr som er svært kostbart. Men vi kan også gå på tur på en måte som ikke bruker så store ressurser: Vi kan gå i nærmiljøet. Vi kan gjøre det på en enkel måte både når det gjelder mat og utstyr. Vi kan søke ro i sjel og sinn og enkle gleder. Dersom turgleden kan inspirere oss til å leve litt enklere også i det vanlige livet, så innkasserer vi dobbel gevinst. Kanskje vi skulle fornorske det kinesiske ordtaket: "Lykken er å gjøre sine turer enkle"?
Inspirasjon fra pilegrimstradisjonen
Den gamle pilegrimstradisjonen kan inspirere oss. De som gikk på sine bein i ukevis på vei til Nidaros i gammel tid, måtte leve enkelt og ha lite med seg. I Sverige har fornyelsen av pilegrimstradisjonen blitt en folkebevegelse på en helt annen måte enn her i Norge. Når den fornyes, med Vadstena som et senter, er det noen nøkkelord som ofte holdes fram, som for eksempel i boka Pilegrimsliv - en håndbok for vandrere av Hans-Erik Lindström (Verbum forlag 2007):
En pilegrim går i langsomhet, som et alternativ til det stressende samfunnet omkring seg. Skoene er et symbol på det, for man går ikke fort med sko på beina.
En pilegrim lever i enkelhet, som et alternativ til forbrukerkulturens mange krav. Teltet er et symbol på det, for man krever lite av sitt losji når man overnatter under en teltduk.
En pilegrim går ofte i stillhet, som et alternativ til all larmen og alle lydene som omgir oss i det daglige. Kappen er et symbol på det, for når man hyller seg godt inn i den, kan man stenge mye av verden ute.
En pilegrim lever bekymringsløst, til forskjell fra det som ofte preger oss i det vanlige livet. Hatten er et symbol for bekymringsløsheten, for den beskytter hodet både mot solstråler, vind og regn.
En pilegrim deler gjerne, både av maten og av tankene i samtaler med medvandrere. Sekken er et symbol for det. Oppi den er det lite, men alltid nok til å dele med den som trenger det. Når vi går sammen på tur, er det ofte lettere å forlate den ufarlige praten om overfladiske emner, og i stedet lodde dypere, slik at man deler med hverandre tanker om
det som virkelig betyr noe for oss.
I tillegg er frihet og åndelighet viktige nøkkelord i denne fornyelsen av pilegrimstradisjonen (se sidene 41-81 for disse nøkkelordene). Dette er verdier som det passer best å realisere når man går sammen i flere dager i strekk. Men det går an å gi dem rom også på dagsturer. Her følger noen forslag som kan brukes etter som de passer.
Før turen - tenk enkelhet
Dersom vi skal oppleve enkelhet og langsomhet på turen, må vi avsette god tid til den. Nå skal vi ikke på tur for å trimme, det kan vi gjøre en annen gang. Vi skal heller ikke haste mot et turmål, slik at vi så vidt rekker fram og tilbake før neste avtale. Slike turer kan vi ta andre ganger. Nå skal vi på tur for å kjenne på kroppen hvor godt det er å ha tid og ro nok. Da må vi avsette god tid, kanskje to timer mer enn vi tror vi kommer til å bruke.
Det kan også være et poeng å ta med seg enkel mat og drikke. Når man er på tur smaker maten godt uansett. Er det ikke nok å ha med noen brødskiver med godt pålegg, litt sjokolade og frukt, og en termos med den type varm drikke som vi liker? Trenger vi å ta med kaker og allslags kjeks og snacks? Kanskje vi heller skulle ta med oss litt ekstra av det enkle, slik at vi har noe å dele med andre som vi går sammen med eller treffer på?
Når det gjelder fottøy og klær er det neppe noe poeng å spare på pengene. Dersom vi skal oppleve turen som god, er det viktig å være godt kledd for all slags vær. Alle har sikkert hørt ordtaket om at "det ikke finnes dårlig vær når man har gode klær". Men ryggsekken trenger ikke være stor og dyr. Jo mindre vi har i den, jo lettere blir det på turen. Enkelhet i krav til ekstrautstyr gir en lettere bør å bære.
En slik enkelhet kan være en tankestiller i forhold til livet ellers: Den som eier mye, har mer å bekymre seg for, og det kan tynge. Hans-Erik Lindström skriver i boka Pilegrimsliv: "Dersom man samler for mye i sine gjemmer, går stadig mer energi med til å styre, samle og spare… Pilegrimen lærer seg at det meste og det beste i livet er gratis. Det viktigste av alt er ikke beheftet med kostnader - bare man klarer å oppdage det. Det indre livet får nesten helt automatisk større plass når omsorgen for det ytre ikke lenger tar like mye tid." (s56-57)
Når turen starter - tenk langsomhet
Den store overgangen på turen finner sted når man har parkert bilen, fått sekken på ryggen og er klar til å gå. Det gjør stor forskjell å bruke motorkraft i forhold til muskelkraft når vi beveger oss. Fram til nå har det tidvis gått svært fort framover ved hjelp av bilhjul som har rullet i opp til 80 km i timen. Det kan ha vært stressende for sjåføren å måtte konsentrere seg om kompliserte trafikkbilder. Fra nå av skal bevegelsen skje med sko på beina og med fotkraft. Kan vi regne med mer enn 4 km i timen nå?
Vi må innstille oss på langsomhet, og det er et gode i seg selv. Det er som fritimer fra et stressende samfunn. Nå skal vi slippe unna tidspresset og hastverkskulturen for ei stund, og det skal gjøre godt. Nå skal rytmen i livet bli mer luntende, monoton og rolig, og det skal bli gode pauser underveis.
Kan noe av dette overføres til det vanlige livet? Hans-Erik Lindström skriver i boka Pilegrimsliv at vi bør gi mer tid til raster, tid for oss selv og ettertanke: "La være å stresse. Gå litt langsommere. Ta litt lengre pauser etter møter og arbeidsøkter. Spis i vanlig tempo. Sitt stille på stolen så lenge noen snakker med deg. Ikke vær på vei et eller annet sted i tankene. Lev i nuet. Slå av og til av TV-en. Ikke les alle avisene. Finn ut hva slags informasjon du er absolutt avhengig av. Som regel vil det være bedre å fordype seg i bestemte emner enn å skumme gjennom det meste på overflaten. Ta deg tid med det du gjør." Slik blir man et menneske med en indre ro til "å reflektere over både arbeid og privatliv, over hvordan livet arter seg, hva det ønsker og ikke ønsker, og som har tid til andre." (s45-46)
Bekymringsløsheten underveis
Tenk så mange bekymringer vi slipper å ta med oss på turen. Denne dagen skal vi ikke organisere, strukturere eller administrere hundre småting. Nei, vi skal vandre som en landstryker som har all verdens tid til å ta dagen som den kommer. Vi skal leve i nuet. Finner vi en grasbakke midt i solsteiken, så har vi tid til å legge oss ned der, strekke oss ut, og bare hvile i latskap. Kjenne varmen på kroppen. Og så: Luffe videre med åpne sanser. Skulle regnbygene komme, så kan vi tenke: Det var dumt, men jeg har gode klær. Solsteiken får jeg nyte en annen gang.
Det er fint om en slik bekymringsløshet kan prege oss mer også i det vanlige livet. Ikke slik at vi blir ansvarsløse og lar ting skure. Men heller slik at vi stoler på at den gode Gud tar seg av oss i alle våre gjøremål, slik at vi kan senke skuldrene i alt vi har ansvar for. Vi kan be og kjenne på at det er trygt å overlate bekymringer til Ham.
I tillegg kan vi prøve å rydde plass til "hvilesteder" i travelheten. Hans-Erik Lindström har følgende dikt i boka Pilegrimsliv (s64) som vi kan lese som en liknelse på hvor godt slike pauser i livets jag kan gjøre oss:
"Jeg legger meg til i skråningen;
jeg ligger rett ut på bakken
og skuer opp mot himmelen.
Dovenheten overmanner meg;
Produktiv passivitet fyller meg.
Bare hvile.
Bare være.
Helt uten ansvar."
Stillheten underveis
Når vi først har kommet oss unna alle lydene i det moderne samfunnet, er det fint å kunne nyte stillheten i naturen. Den som kanskje er fylt av fuglesang, eller av en klukkende bekk, eller av svak susing i trekronene. Slike lyder er så mye mer fredfulle enn støyen fra trafikken, eller bakgrunnsmusikken på kjøpesenteret.
Stillhet er blitt mangelvare i samfunnet vårt. Vi er vel ikke blitt engstelige for den? For i stillheten slipper de indre tankene i oss fram. Dersom vi går flere sammen, la oss ikke skusle bort anledningen til å oppleve den ved å prate sammen hele tiden. I stillheten kan vi også åpne oss for Gud i bønn. Stillheten gir gode muligheter til å omgås både med oss selv og med Gud. Lykkelig er den som får ryddet til side tid til stillhet også i den alminnelige hverdagen!
Rasteplass og deling
Det virker som om evnen til å bry seg om andre er blitt mindre i samfunnet nå til dags. Vi er blitt så individualistiske. Det er blitt så viktig med egenutvikling. Jeget er blitt det store livsprosjektet. Solidarisk tenking og handling er det blitt mindre av. Hvor blir det av overskuddet og lysten til å ta del i andre menneskers liv?
Når vi går flere på tur sammen og kommer til en rasteplass, er det naturlig å dele det man har med hverandre. Vi tilbyr andre både kaffe, frukt og en bit sjokolade. Vi får sikkert liknende tilbud tilbake. Det gjør oss godt å kunne dele. Mens man raster, har man også god tid til å prate med hverandre. Ikke bare overfladisk om vær og vind, men roen rundt oss kan gjøre det naturlig å dele med hverandre tanker om det som virkelig betyr noe i livet. Da kjennes samhørigheten ekstra sterkt. Slike samtaler gjør livet rikere.
Hans-Erik Lindström skriver i boka Pilegrimsliv: Det dreier seg om "å dele et stykke liv med hverandre. Det er i forholdet til andre at vi blir til, det er i møtet med andre vi vokser og modnes som mennesker. Når møter skjer mellom hjerter og ikke bare mellom hoder… rører det ved oss. Da får livet mening. Det er kanskje det viktigste et menneske overhodet kan oppleve - å møte en annen i dypet av sin sjel." (s72)
Avslutning med takknemlighet?
Turen er over. Vi har satt oss i bilen. Kanskje vi skulle vente fem minutter før vi starter motoren? Er vi flere sammen, kan vi spørre hverandre: Hva var fint med denne turen? Kan vi ta med oss noe inn i det vanlige livet? Er vi alene, kan vi formulere det i en stille takk til Gud.
En god vane er å avslutte hver dag med å spørre oss selv: Har jeg opplevd tre ting i løpet av denne dagen som jeg kan takke Gud for? Nå kan vi spørre oss om vi på denne turen har opplevd det. Slik får vi hjelp til å hente fram det som er godt og holde det fast i minnet. Dersom det blir en jevnlig vane hos oss, vil det gjøre oss til mer takknemlige mennesker, og da lever vi et bedre liv.