Vi som bor i Norge, har fått en utrolig flott gave fra Gud. Vi bor midt i en natur, som i forhold til det man har i mange andre land, er usedvanlig vakker og fruktbar. Vi kan gå overalt i den, for det er lite av farlige områder som stenger for oss, og det er lite areal som er dyrket. Den frie naturen omgir oss på alle kanter. Det er som om den venter på oss for å kunne gi oss gode opplevelser.
Fordi vi har så mye fri natur, har vi også større mulighet enn de fleste folkeslag til å sanse at det hviler en hellig duft over alt som er til. Da Gud skapte verden, sier Bibelen at "Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt" (Første Mosebok 1,32). Dette gir oss et viktig ståsted i klimakampen. Når vi ser på verden, ser vi mer enn råvarer som vi kan utnytte og tjene penger på. Vi ser Guds gode verden som dufter av hans hellighet. Det inspirerer oss til å ta vare på den på en så god måte vi kan. Det går an å lese naturen som en bok som minner oss om hvem Gud er. Det er mange som sier at de går sjelden til kirke fordi de heller vil møte Gud i naturen. For noen er det nok en unnskyldning. For andre er det alvorlig ment, og jeg ønsker å ta dem på alvor. I det som nå følger, gis en hjelp til å se spor av Gud i naturen på mange ulike måter.
En måte å gjøre det på, er å sanse naturens liv mens vi går, slik at vi tar imot stillheten, fuglesangen, blomsterprakten, den stille vannflaten, den mektige utsikten og annet som møter oss. Det kan fylle oss med takk for Guds godhet, for at Han unnet oss en så flott natur å leve i!
En annen måte å gjøre det på er å bruke naturen som pedagogisk påminnelse om hvem Gud er, fordi ulike trekk i den minner oss om den Gud vi leser om i Bibelen. De neste avsnittene vil peke på slike muligheter til ettertanke.

Veiene og stiene
Når vi går tur, kan vi følge veier og stier de fleste steder. Mange har gått foran oss, og vi følger etter i de farene de har etterlatt seg.
- På den brede veien kommer vi oss fort fram. Men det er ikke den som gir oss de fineste naturopplevelsene.
- På tydelige stier kommer vi oss også fort fram. De kan gå midt i vakker natur. Vi kan gå ubesværet framover, og være frie til å kunne se til alle sider.
- På utydelige stier må vi passe bedre på. Her kan det være røtter eller steiner i stien, det kan være busker og greiner vi må skyve til side for å komme fram. Men vi har god hjelp av stien til å vise oss veien.
- Når stien tar slutt eller går i en annen retning, må vi ut i det frie terrenget. Da er det opp til oss selv å holde retningen (ved kart og kompass?) og se oss ut den leia som virker lettest å gå. Vi finner som regel et søkk, en grasvoll, en tørr grusrygg, en myrkant eller liknende som det går greit å følge.
Har vi tenkt over at dette nettet av stier og veier har kunnet bli til fordi naturen legger så godt til rette for det? Det er framkommelig de fleste steder, både rundt store myrer og bratte stup. Folk følger noen slike leier mer enn andre, og slik blir stiene til. Hele nettverket av stier og veier er altså et vitnesbyrd om at vi har fått en natur av Gud som er framkommelig for folk uansett hvor de skal.
Denne siden ved Guds godhet i naturen, kan føre tankene våre til takknemlighet over godheten hans mot oss også i det vanlige livet. Også der vil Gud sørge for at det blir framkommelig for oss. I lange perioder kan vi oppleve at det er fint å leve, det er som om vi følger den brede landevei. I andre perioder er det tyngre, ja, det kan kanskje føles som vi ikke finner de små stiene engang og stoppes opp av de bratte stupene. Men også i slike perioder er Gud med. Det finnes alltid ei lei videre, om nødvendig langs en omvei. Han sørger ikke bare for oss i de lette nedoverbakkene, men også i de tunge oppoverbakkene.
Det er også en annen side ved dette: Det er ikke riktig alle steder i naturen som er skapt for at vi skal kunne ferdes der. Det finnes grenser. Noen myrer er fulle av farlige myrhull, noen fjellsider er altfor bratte, og noen elver er altfor vannrike i visse perioder av året. Da skal vi respektere det og finne andre områder å gå i. Det er på tilsvarende vis i livet også: Det er ikke alle lystene og driftene i oss som vi skal leve ut. De ti bud setter en ramme rundt livene våre som vi gjør best i å respektere. Men du verden så rike muligheter til å utfolde oss vi har innenfor de rammene! Det er bare en liten del av naturen og livet som møter oss med slike begrensninger.

Årstidene
I Norge er det så stor forskjell på de ulike årstidene, at de gir oss svært ulike opplevelser av Guds nærvær.
Våren er den årstida der vi ser tydeligst hvordan livskreftene bryter fram. Vi har nettopp feiret påske, og blitt minnet om at Jesus stod opp fra graven og gav oss håpet om at oppstandelseskreftene kan bryte fram i livene våre også. Forsmakene kan vi kjenne på her i livet. Den store oppfyllelsen skjer i det evige livet. I den kjente salmen No livnar det i lundar, synger vi: "Du vår med ljose dagar, med lengting liv og song, du spår at Gud oss lagar ein betre vår ein gong." Om våren er også fuglesangen på sitt mest intense. Den er som en jublende lovsang mot Gud fra naturen, som stiger opp hele dagen lang.
Sommeren er den årstiden da det lukter mest i naturen, og det kan minne oss om at egentlig dufter det av Guds hellighet i alt som er skapt. Nå er også blomsterprakten på sitt største. Prøv å samle sammen så mange ulike blomster og planter som mulig på en av turene. På rasteplassen kan vi telle hvor mange vi fant, prøve å finne ut hva de heter, men i alle fall studere hver av dem på nært hold. Kan vi da annet enn å la oss imponere over hvor fint Gud skapte naturen, like ned til de minste detaljer? Jesus oppfordrer oss dessuten til å tenke: Når Gud tar seg av alle disse blomstene, hvor mye mer vil han ikke da ta seg av oss? (Se Matteus 6,28-30.) Høsten er årstida da mye i naturen dør. Men på samme vis som vi vet at livet kommer tilbake neste vår, så kan denne årstida minne oss om at Gud vil sørge for oss i vårt livs høst når det går mot døden. Vi har håp om liv etter døden vi også! Ellers er det mange flotte farger i naturen om høsten. Det kan minne oss om at vi har en fargeglad Gud, som elsker mennesker av alle nasjoner og av alle typer. Det er om høsten vi drar på bær- og soppturene våre. Naturen lar det modne for oss i overflod, mer enn vi klarer å plukke med oss. Det kan minne oss om at Guds kjærlige omsorg mot oss er mye større enn vi noen gang kan fatte.
Om vinteren dekkes naturen av hvit snø. Det kan være mørkt og trasig før den kommer, men når den har lagt seg, blir alt så mye lysere og fredeligere. Snøen kan minne oss om Guds gode tilgivelse. Den legger seg som et hvitt og forsonende teppe over det mørke i livene våre. Vi kan legge syndene bak oss, og reises opp til et liv av nye muligheter, slik som snøen åpner for nye muligheter til å utfolde oss på ski og akebrett.

Været
Været betyr mye for opplevelsen av en tur. I tillegg kan det føre tankene våre mot opplevelsen av hvordan Gud er med oss gjennom livets ulike faser:
Solskinnet kan minne oss om at det livgivende lyset og den ekte varmen kommer ovenfra inn i livene våre, ikke fra alle de materielle godene som vi gjerne vil skaffe oss. Vi kan gå tur i mørket i lyset fra ei hodelykt. Men det er noe helt annet når sola stråler fra en skyfri himmel!
Når skyene stenger for solen, kan det minne oss om at slik er det ofte i livet også: Det er ikke like lett å kjenne på at Gud er hos oss. Tvilen kan knuge. Men bak skyen er himmelen alltid blå.
Når det står en sval og deilig bris imot oss, kan vi tenke på at Jesus sammenligner Åndens kraft med en slik vind (se Johannes 3,8). Når vi går i lett regn, kan vi også tenke på det: Den gode kraften fra Gud kommer til oss ovenfra.
Men når det regner og blåser friskt imot, er det annerledes. Det oppleves surt. Men også i livets sure perioder er Gud med, og vi kan alltids håpe på at det er ei byge som snart går over.
Når tåka stenger for den flotte utsikten vi håpet på, kan vi tenke på at slik kan tvilen ofte komme til å true troen på Gud. Men den utsikten som vi ikke ser i tåka, den er der like fullt. Den som har tid til å sitte lenge nok, vil oppleve det. I en kjent salme synger vi: "Lei, milde ljos igjennom skoddeeim, lei du meg fram" (Norsk salmebok 414). Jeg opplevde dette sterkt på en tåketur i fjellet. Så lenge jeg fulgte kompasskursen med kartet oppslått, gikk det fint. Men da jeg kom til et vatn, følte jeg meg så sikker at jeg puttet kompass og kart i lomma, og gikk feil. Dermed ble jeg minnet om hvor viktig det er for kristne å alltid ha bibelordet som veiviser, og ikke legge det til side.
Når vi ser regnbuen, står det skrevet i Første Mosebok 9,15 hva vi skal tenke: Buen minner Gud om at han har lovet aldri mer å sende en storflom over jorden som ødelegger alt liv slik som i Noas dager. Vi kan stole på at Gud er en gud som vil verne livet på jorden. Kan vi ta dette som et løfte også i klimakrisen, om at Gud vil gjøre sitt til at den ikke kommer så langt at alt liv utryddes? Klimakampen er også Guds kamp, der han vil støtte oss på alle vis!

Bær og sopp
Hver høst kan vi finne bær og sopp overalt i naturen. Noen år bugner det mer enn andre år. Jeg opplever det som et håndslag fra Gud til oss mennesker for at vi skal kunne få noen ekstra goder i livet. Det er med disse Guds gaver som med alle de velsignelser han sender oss: Vi må ta imot for å ha glede av dem!
Dessuten må vi lære oss å skille det som er godt fra det som er ubrukelig og farlig. Vi plukker tyttebær og ikke de nesten like skrubbærene. Vi plukker blåbær og ikke de nesten like blokkebærene. For ikke å snakke om soppene: Der plukker vi bare med oss de vi er helt sikre på ikke er giftige! Slik er det i livet også: Det er mye som kan virke forlokkende, men som er farlig for oss på lengre sikt. Men når vi har funnet trygge soppsteder eller fine moltemyrer, så kan vi gå dit år etter år og finne Guds velsignelser. Noen bær og sopp har så karakteristiske trekk at de kan gi ekstra fin ettertanke:
- De fleste tyttebærene sprekker opp i en liten korsform på enden. De minner oss om at det Jesus gjorde for oss på korset er det viktigste i kristentroen.
- Blåbærene har himmelfargen, er det derfor de er så fulle av sunne antioksydanter?
- Når kantarellene blir store, danner de som oftest ei trakt som tar imot det som kommer ovenfra. De åpner seg liksom mot himmelen. Det kan minne oss om at det viktigste budet er dette: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte."
- De lyse piggsoppene kan ha svært mange former, men alle gjemmer piggene på undersiden. Det kan minne oss om at vi ikke må ha piggene ut overfor hverandre, for det er et annet bud som er likeså stort: "Du skal elske din neste som deg selv."

Dyrelivet
Det er lett å overse dyrelivet når vi er på tur, men det yrer av liv rundt oss hele tida. Vi hører fuglesangen, men det er sjelden vi ser rypa eller storfuglen flakse opp foran oss. Noen dager plager mygg, fluer eller veps mer enn andre, men vi vet at de er der hele tida. Gud har skapt en verden der alt liv er innfelt i hverandres liv og naturen på en måte som gjør at de ulike artene klarer seg selv. Er det ikke imponerende? Det er fine opplevelser de få gangene vi kommer på nært hold av tranene som vagger i myra, elgen som beiter på trærne, reven som rusler over sletta eller reinsdyrflokken på vidda. Det er godt for oss å bli minnet om at vi ikke er de eneste skapningene på jorda som Gud bryr seg om.
I Bibelen finner vi en spesiell oppfordring om å stoppe ved en maurtue når vi kommer forbi den: "Gå til mauren, du late, se på dens strev og blir vis!" (Ordspråkene 6,6). Store maurtuer finner vi mange steder i Trøndelag. De er alltid vendt mot sør, slik at de kan ta imot så mye lys fra solen som mulig. Det minner oss om at det viktigste budet i kristendommen: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte", innebærer at vi vender oss mot Ham. Maurenes utrettelige strev er lett å se. Det minner oss om at det budet som er like stort, "Du skal elske din neste som deg selv", kan innebære mye strev og flittig innsats.

Spesielle naturformasjoner
Noen steder er naturen formet på en slik måte at de er fine symboler på Gud og hans godhet. Noen av dem har fått navn etter dette. Andre har ikke slike navn, men vi kan tolke dem som gudssymboler for egen del. De tre toppene på Vassfjellet i Melhus kan minne oss om at vi tror på en treen Gud, særlig fordi masten på toppen av den største av dem peker mot himmelen. Det samme kan de tre høyreiste furuene som står sammen for seg selv ved et vatn på Hølonda. Eller den dammen i myra som jeg så ned på fra en åskam i Vassfjellet: Den så ut som et stort øye, fordi den hadde ei lita øy som en puppille midt i. Det fikk meg til å tenke på det gode Guds øye som følger med meg ovenfra. Det ser hva jeg baler med i livet slik at jeg kan vandre trygt.
Kanskje har du slike eller andre naturfenomener der hvor du ofte går på tur? Men litt kreativ tankeevne kan de bli gode påminnere om Gud og hans godhet, som du kan ha hjelp av hver gang du går forbi.

Spor av Gud
Det som jeg nå har skrevet, skulle gi oss enda en grunn til å ville ta vare på jorden. I naturen kan vi se så mange spor av Gud og hvem han er, at det er grunn nok i seg selv til å verne om den. Når vi kjemper klimakampen, så kjemper vi blant annet for å redde et skaperverk som på utallige måter peker mot Skaperen. Paulus skriver: "For det en kan vite om Gud, ligger åpent foran dem… Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har de helt fra verdens skapelse av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger" (Romerbrevet 1,19-20). Det er viktig at kommende generasjoner får den samme muligheten som oss til å sanse Guds hellighet og kjærlighet på denne måten.