Preken på Skaperverkets dag
med konfirmantpresentasjon.
Hølonda kirke 18. sept 2011


Når jeg nå leser det som er prekentekst for dagen, så tenker kanskje mange av dere: Dette har vel ikke noe med skaperverkets dag å gjøre. Men det har det! Jesus fortalte nemlig en svært kjent fortelling en gang, og den er aktuell i mange slags sammenhenger. Vi reiser oss når vi hører dagens evangelium som er skrevet hos evangelisten Lukas i det 10 kapittel, i versene 30-37. Dere har det trykket på arkene deres.

Jesus sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød.
" Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi.
" Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi.
" Men en samaritan som var på reise, kom også dit han lå; og da han fikk se ham,
o syntes han inderlig synd på ham.
o Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem, løftet ham opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham.
o Neste morgen tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa: "Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake."

Vi hørte om 4 menn. Den ene lå i grøfta, de andre 3 kom forbi. Hva var den store forskjellen på de tre som kom forbi? Alle så den halvdøde mannen. Alle forstod nok at han trengte trengte hjelp. Men de to første gikk rett forbi. Det gjorde ikke den siste, for han hadde tre egenskaper som gjorde ham annerledes. Dere ser at jeg har merket dem i egne linjer med hvite rundinger utenfor:
- For det første så syntes han inderlig synd på mannen som lå der. Han hadde evne til medfølelse. Det er en fin ting. Å kunne føle med andre, forstå hvordan de har det.
- For det andre hadde han vilje til å bruke tid og krefter. Han var ikke bare opptatt av det han selv skulle gjøre. Han brukte tid og krefter når han så at han kunne hjelpe andre. Det er også en fin ting: Å bruke tid på andre. - For det tredje var han også villig til å bruke pengene sine på å hjelpe.
Hvordan ønsker du og jeg å leve livene våre? Vil vi være slike som bare er opptatt av oss selv, uten å bry seg om andre, som går forbi? Eller ønsker vi å være slike som ser når andre trenger hjelp, som har evne til medfølelse og som har vilje til å bruke både tid og penger på andre?

Nå vil jeg at vi skal se oss omkring i tre retninger. Hvor kan vi finne noen som trenger hjelp i dag? Jeg vil at vi skal se først mot Afrika via en TV-skjerm, så skal vi se oss rundt både utenfor og inne i kirka.

1) I Afrika ser vi barn som sulter og dør. Nå er det i Somalia katastrofen skjer. Vi ser det om og om igjen på TV-skjermene. 12 millioner mennesker er rammet av den verste tørken på 60 år. Vi hører at barn dør i hundrevis hver eneste dag. Det er forferdelig. Så hører vi at katastrofen er blitt så stor også fordi det er krig der nede. De sloss seg i mellom, og da er det ikke lett å komme til med nødhjelp. Men det er ikke hele forklaringen.
Før i tiden så kom tørken til Afrika hvert femte eller sjette år. Det var vondt de årene den kom, men de fikk mange år i mellom der regnet kom som vanlig, og de kunne leve vanlig. Nå er det blitt annerledes.
Nå uteblir regnet hvert annet år i gjennomsnitt, og slik er det blitt mange steder i Afrika. Klimaet har endret seg. Tørken kommer oftere og oftere. Været er blitt annerledes enn det var før!
Dere skjønner hvor jeg vil hen: Når vi ser de som rammes av tørke i Afrika, så vet vi i dag at en av hovedgrunnene til at det skjer oftere, er måten vi lever på her i Europa og USA. Vi slipper ut altfor mye CO2, og klimaet har endret seg. Derfor kan vi gjøre noe med dette. Vi kan gi penger til organisasjoner som hjelper med mat her og nå. Og, det som er like viktig: Vi kan endre på levesettet vårt, slik at vi ikke slipper ut så mye CO2.
Så dette er det første vi skal se: Sultrammede barn i Somalia. Vi ser dem, og utfordringen blir: Vil vi gjøre noe for å hjelpe? Har vi de samme egenskapene som samaritanen vi leste om: Medfølelse, vilje til å gjøre noe og penger å gi?

Så skal vi tenke oss at vi går ut på kirketrappa. Dere vet godt hvilket syn dere får se da, i alle fall på dager med god sikt: Vi ser en natur som er flott og storslagen. Det er ikke mange kirker i landet vårt som har en så fin utsikt som Hølonda kirke. På kirkegården ser vi alle blomstene, litt lenger nede ser vi åkrene, enda lenger fram ser vi skogene, og i bakgrunnen alle de mektige fjellene. For en vakker natur Gud har gitt oss!
På onsdag skal vi konfirmantene gå pilegrimstur. Jeg håper at sola skinner da, for det er så flott å raste i lia ved Svarttjønna i solsteiken, når tjønna ligger der blank og stille. Det gir en ro og indre glede å gå i en slik natur, synes jeg. Vi har virkelig fått en god gave av Gud! Og siden skal vi gå forbi både blåbærtuer og hogstfelt med tyttebær. Mange av oss liker å plukke sopp og bær, Guds gode gaver til oss som vokser fram helt gratis!
Denne naturen er også hjelpeløs på et vis. Vi er i stand til å ødelegge den, og den kan ikke forsvare seg. Den må ta imot det vi pøser ut av CO2 og annen forurensing. Den må ta imot, og tilpasse seg så godt den kan. Vi mennesker er de farligste fiendene som naturen har, for vi er den eneste arten som er i stand til å ødelegge den. Men vi kan også være den beste hjelperen som naturen har. For vi er også i stand til å leve slik at vi kan ta godt vare på den!
Igjen kommer det viktige spørsmålet til oss: Klarer vi å gjøre det samme som samaritanen vi leste om? Vi ser den sårbare naturen. Har vi medfølelse med den? Har vi vilje til å bruke tid og krefter på å redde den? Er vi villige til å bruke av pengene våre?

Til sist skal vi se oss om i kirkerommet her: Kan vi se noen som er helt hjelpeløse her? Som er så små at de trenger å få alt de behøver? Ja, vi kan se de to dåpsbarna. Hva kan vi gjøre for å hjelpe dem? Dere foreldre kan gjøre mye, og dere som er slekt og venner kan også gi dem mye fint når de vokser opp. Men alle vi andre, vi som ikke kjenner dem, mange av oss kommer kanskje ikke til å treffe dem igjen i det hele tatt. Kan vi likevel gjøre noe for å hjelpe dem?
La oss tenke oss at vi er på en gudstjeneste her i Hølonda kirke om 30 år. Da sitter dåpsbarna her igjen, men nå er de voksne og nå er det de som har fått barn, og som er kommet hit for å døpe sine. Det er kanskje 30 år til. Og jeg spør: Hvordan er det å leve i Norge og i verden da? Har klimaendringene skapt enda flere problemer da? Er det blitt vanskeligere å leve her i landet også, med mer regn og stormer og flommer? Hva slags verden er det vi tenker på å overlate til dem?
Jeg vil at vi skal se for oss barna og barnebarna og oldebarna våre. Tenk om vi kunne overlate til dem en verden som er like god å leve i som vi har det i dag! Det er deres framtid det gjelder.
Kan dere konfirmanter klare å forestille dere at dere blir bestefar eller bestemor om mange år? Tenk dere at dere sitter med barnebarna deres på fanget og sier: "Jeg gjorde det jeg kunne for å redde jorda vår! Det var mange år at vi forurenset for mye, men så tok vi oss sammen, og berget jorda vår!" Tenk om vi kunne si det, og så kunne barnebarnet smile opp og le mot oss: "Så flott at du gjorde det bestemor!"
Det var nok enklere for samaritanen vi leste om: Han så en halvdød mann, og han så hvordan det hjalp å berge ham. Han så resultatet med en gang. Vi må tenke langsiktig på en annen måte. Men det handler om det samme: Har vi medfølelse med barnebarna våre, slik at vi satser tid og krefter på å gjøre noe, og også er villig til å bruke av pengene våre til det?

På konfirmanttimen i forrige uke hadde jeg en liten meningsmåling for å finne litt ut om det. Konfirmantene stilte seg i midtgangen, så leste jeg en påstand, og så skulle de sette seg enten på høyre eller på venstre side ut fra om de var enige eller ikke. Første spørsmålet var slik: Sett deg i benken til venstre dersom du er enig i dette: Klimaet ordner seg selv. Vi kan ikke gjøre noe som påvirker det i særlig grad. Hva tror dere skjedde? Tror dere det ble mange i på venstre side i kirken? Nei, der var det tomt. Alle satte seg på høyre side! Det synes jeg var et flott utgangspunkt: Alle så problemet, alle var enige i at vi kan gjøre noe med det. Men så er spørsmålet: Hva er vi villige til å gjøre?
Her tror jeg at konfirmantene på Hølonda er helt typiske for hvordan vi nordmenn tenker. Jeg tror vi ville fått tilsvarende utslag i en hvilken som helst gruppe vi prøvde ut. For det er ikke så lett å ville gjøre noe konkret når det kommer til stykket: - Først så påstod jeg at det er industrien og storsamfunnet som må bruke mindre CO2, det hjelper lite hva vanlige folk gjør. De fikk sjansen til å skyve ansvaret over på andre, og det gjorde ¾ av dem!
- Men alle var faktisk villige til å bruke mindre bil, med mer samkjøring og gåing eller sykling. Over halvparten var også villige til å dusje kortere for å spare strøm.
- Men gruppen delte seg på midten når det ble snakk om å slukke lys i rom vi ikke bruker, eller skru helt av TV og PC når de ikke brukes, eller bruke klær så lenge som mulig for å spare ressurser, eller sortere søppel til gjenvinning. - Den dårligste ideen av alle jeg kom med, den som bare ¼ kunne tenke seg, var denne: Jeg er villig til å betale 1000 kroner i året mer i skatt dersom de pengene brukes til å få ned de farlige klimautslippene i samfunnet.
Det skal altså mye til å ofre tid og omtanke i det daglige livet, og særlig til å gi av pengene våre! Jeg er sikker på at vi voksne kjenner oss igjen i dette. Men det er altså i hverdagen vi blir utfordret. Den samaritanen som vi leste om, han hadde sikkert sine planer. Men han satte av tid, han prioriterte det å hjelpe, og han betalte de pengene det kostet!
Dersom dere tar med dere programarkene hjem, så står det helt nederst på siste side en nettadresse der man kan klikke seg fram til mange ulike tips til hva man kan gjøre (www.gronnhverdag.no) . Det går an for en i familien å trykke ut noen lister med forslag, og så kan dere ha familieråd: Hva vil vi gjøre hjemme hos oss? Ved utgangen kan dere også ta med dere de ti beste klimarådene fra Grønn Hverdag.

Vi har fått en så fin verden å leve i av Gud.

Nå utfordres vi til å ta vare på den.

Vi utfordres til å tenke på framtida til fattige i Afrika og på framtida til barnebarna våre her i Norge. Så gir Jesus oss et stort forbilde: Et menneske som har både medfølelse, og vilje til å gjøre det som kreves, og i tillegg vilje til å gi av pengene sine. Når Jesus har fortalt om ham, så avslutter han slik: Gå du og gjør som han. Den gangen gjaldt det en manns framtid. I dag gjelder det hele jordklodens framtid.