Jeg vil at vi skal se for oss to bilder på denne gudstjenesten, to bilder som vi ofte har sett i høst.
- Det ene er av en kornåker på Korsvegen, der treskemaskinen kjører sakte omkring for å høste inn kornet. Det er et flott syn.
- Det andre bildet er av en åker i Pakistan, som er helt overflommet av vann fra elva som har gått over sine bredder. Det er et trist bilde, som vi har sett mange ganger på TV i august og september.
Men før jeg sier noe om disse bildene, skal jeg lese den teksten som jeg vil preke over. Det er ikke søndagens tekst, for her i kirka har vi skaperverkets dag. Men jeg har valt ut de første versene av den andre skapelsesfortellingen som vi har i Bibelen. Der får vi nemlig høre to viktige ting: Vi mennesker er skapt av Gud som en del av skaperverket, og vi har fått det store ansvaret å passe på det. Vi reiser oss når vi hører fra 2 Mosebok i det 2 kapittel versene 4b-8a og 15:
"På den tid Herren Gud skapte jorden og himmelen, fantes det ikke en busk på jorden, og ennå hadde ikke et grønt strå grodd fram. For Herren Gud hadde ikke latt det regne på jorden, og det var ingen mennesker til å dyrke den. Men en kilde sprang fram av jorden og vannet hele marken.
" Og Herren Gud formet mannen av jord fra marken og blåste livspust inn i hans nese, så mannen ble til en levende skapning.
" Herren Gud plantet en hage i Eden, et sted i øst…. Så tok Herren Gud mannen og satte ham i Eden til å dyrke og passe hagen."
Vi mennesker er altså formet av jorden og satt til å passe jorden. Vi er skapt av jorden til beste for jorden. La oss se for oss de to bildene jeg nevnte;
Det første bildet er vel et bilde som skaper glede hos oss: Midt på en åker på Korsvegen kjører en skurtresker sakte framover i solskinnet og skjærer kornet. Jeg har sett det mange ganger i høst på Melhus. Der ble det midt i september ei uke med sol og godvær, slik at kornet kunne trøskes på en god måte. Denne sesongen begynte litt sent pga mye dårlig vær, og jeg tenker at mange bønder har vært spente. Men den ble avsluttet på en fin måte, med mye godvær i august og fint vær når kornet skulle høstes. Det ble vel nesten et normalår for de fleste. Vi har grunn til å takke Gud!
Vi i Trøndelag har ekstra mye å takke Gud for. Vi bor på et sted i verden der naturen gir ekstra trygge og stabile rammer. Her er sjelden storflom, her er sjelden tørkesommer, her går det stort sett fint med avlingene. Det er trygt å bo her, naturkatastrofer er noe vi leser om fra andre deler av verden. Vi kan takke Gud for en natur som gjør det godt for oss å leve, både sommer og vinter. Og i skogen og på fjellet venter flere gleder: Mange av oss har plukket både multer og bringebær i høst, og skogen bugner også av tyttebær. Og været har vært fint til å gå tur i, jeg har i alle fall fått mange flotte opplevelser i år!
Vi moderne mennesker har et lite problem her: Vi kan leve det meste av livet uten å tenke på vær og naturforhold. Vi bor i flotte hus, og kan holde oss inne i ruskevær. Der kan vi kose oss med data, TV, bøker og mye annet, uten å bevege oss ute. Og skal vi noe sted, er det ofte bilen som blir startet opp. Vi bor i fine hus med mange tekniske instrumenter som vi har produsert selv. Så kan vi så fort glemme at vi er en ubrytelig del av den naturen som omgir oss. Men det som er sikkert er at når det er harmoni i naturen, så har vi trygge og gode rammer for livene våre. Når noe går galt i naturen, så får vi også store problemer. Vi er en del av skaperverket. Det er avhengig av oss, og vi er avhengig av det.
Når vi feirer skaperverkets dag her i kirken, så hører det med at vi takker Gud for den verden han har skapt. Det har vi allerede gjort ved at vi utvidet lovprisningsleddet ved starten av gudstjenesten. Vi skal fortsette å gjøre det i første delen av forbønnen som skal komme etter prekenen.
(Lovprisning:
Prest: Herre, vi lovpriser deg for skogen med all sin skjønnhet,
For det milde draget i luften, for gresset som dufter slik
Alle synger: Ære være Gud i det høyeste.
Prest: Herre, vi lovpriser deg for skyene som seiler
For rytmene i jordens liv, for stillheten i natten
Alle: Ære være Gud i det høyeste.
Prest: Herre, vi lovpriser deg for stjernene som blinker
For den friske morgenen, for duggdråper på blomsten.
Alle: Ære være Gud i det høyeste.
Prest: Herre vi lovpriser deg for smaken av god mat,
For solen som går sin gang og for hele livet du har gitt oss.
Alle: Ære være Gud i det høyeste. Og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag. Vi lover deg, vi priser deg, vi tilber deg, vi opphøyer deg. Amen
Forbønnens del 1:
Prest: Gode Gud, vi takker deg for det flotte skaperverket som du har gitt oss. Vi ber deg for jorda vår, for himmelens fugler og havets fisker, for de store skoger og den minste tusenfryd. Du har skapt alt, og du har skapt det godt. Det takker vi deg for.
Alle synger: Herre hør vår bønn.)
Men det er en annen side ved dette som også er viktig: Vi begynte med noen utvidelser i kyrie-leddet ved starten av gudstjenesten. Og så skal vi i andre avsnitt av forbønnen bekjenne at vi så altfor ofte svikter det ansvaret vi har fått for å ta godt vare på skaperverket.
(Syndsbekjennelse og bønnerop.
Prest: Allmektige Gud, Skaper og Livgiver, vi er en del av ditt vakre, men sårbare skaperverk.
Vi har ansvaret for å beskytte, for å nære og respektere det.
Men vi har sørget for at jorden blir ødelagt og forgiftet
Vi har vært grådige og hatt kortsiktige interesser
Vi har forrådt vårt opphav og din vilje. Derfor roper vi:
Alle synger: Kyrie eleison.
Prest: Luften er livets åndedrag, jordens pusterom.
Hvert pust er en påminnelse om din skapende kraft.
Når luften forurenses, skades jordens lunger.
Og din skapermakt blir krenket. Derfor roper vi:
Alle synger: Kyrie eleison
Forbønnens del 2:
Prest: Gi oss kjærlighet, mot og styrke til å gjennomføre de forandringer som vi vet kan redde klimaet og alt som rommes i ditt dyrebare skaperverk. Hjelp oss å handle slik at vi tar vare på vår felles framtid på din blå klode, perlen i universets uendelighet - for livets skyld. Gud i din nåde - omskap hjertene våre.
Alle synger: Herre hør vår bønn.)
Dermed er jeg kommet til det andre bildet som jeg vil vi skal se for oss i dag, det er et bilde som gjør meg umåtelig trist. Det er også av en åker, men denne gangen ligger åkeren i Pakistan. Den kan ikke høstes inn, for den er oversvømmet av flomvann. Det samme er alle åkrene i nærheten, ja, alle åkrene mil etter mil etter mil oppover dalen. Det er faktisk slik at i et lite distrikt er hele 260 landsbyer helt ødelagt. Det er over 15 millioner mennesker som er rammet av denne katastrofen. Og FN sier: Over 3,5 millioner barn lever nå i fare for å dø, fordi det forurensede vannet bringer med seg farlige sykdommer. Det er ufattelig, og så urettferdig at det skal være så stor forskjell på to steder i denne verden.
Så kan vi se for oss at vi kommer noen av de fortvilte menneskene helt nær. En av dem snur seg mot oss, og roper fortvilet: "Det er din skyld at jeg nå har mistet to barn i flommen, og at vi nå blir flyktninger i eget land. Jeg har mistet dem jeg var glad i, og alt jeg eide. Det er din skyld!"
Har han rett i det? Er det vår skyld at slikt skjer, vi som bor i det rike Vesten?
Vi har hørt dette før så mange ganger at vi kanskje begynner å bli lei av å høre det. Selvsagt kan ingen bevise at det er vår moderne måte å leve på som har ført til akkurat denne flommen i Pakistan. Slike katastrofer kan også skje på naturlig vis med mange års mellomrom. Men ingen flom har tidligere vært så stor som denne? Hvorfor ikke?
Det som vitenskapsmenn over hele verden i alle fall sier, det er at dersom vi slipper ut like mye CO2 som nå, så vil vi få mange flere slike flommer enn det vi ellers ville fått. Det blir mer ekstremvær, både flommer som i Bangladesh og Kina, og tørke som i Russland. Hvis vi ikke gjør noe nå, kommer det til å bli vår skyld at det blir mer av det, millioner flere fortvilte mennesker som mister buskapen sin, barna sine og husene sine. Så la oss gjøre noe da, slik at vi kan ha god samvittighet!
La oss tenke oss at vi går til en betrodd politiker. For det er politikerne som tar de viktigste beslutningene. Skal det skje forandringer som monner, så må det tas upopulære beslutninger på politisk plan. Så nå oppsøker vi en av dem, og legger fram alvoret i klimakrisen, og sier: "Bestem noe, selv om det er upopulært. For vi kan ikke sitte og se på at millioner av mennesker lider dersom vi kan gjøre noe for å forhindre det!" Vet dere hva jeg tror mange ærlige politikere vi si? De vil si at de gjerne vil være med på det, men de tør ikke kjempe gjennom altfor upopulære tiltak. For da taper de stemmer.
De vil ikke være de som kommer med mange pekefingre og gjør livet surt for folk. De vil ikke vedta tiltak som de ikke er rimelig trygge på at folk flest skjønner at er nødvendige.
Dermed er vi tilbake til oss selv, du og jeg og våre familier og våre klubber og lag. Vi må ta tak i dette alle sammen, for da oppnår vi to ting: Vi er med på å redusere utslippene, for når vi blir mange, så monner det også. Og så er vi med på å gi politikere mot til å ta viktige beslutninger. For da viser vi dem at de vil få støtte hos oss til det. Derfor er det så dumt når klimaklubben.no bar har fått 8000 medlemmer på to år. Det er ikke egnet til å imponere noen politikere.
Hva var det vi hørte fra bibelteksten: Vi mennesker er skapt som en del av naturen, og Gud satte oss i den for at vi skulle passe på den og ta godt vare på den. Vi har fått skaperverket til låns fra ham, og det er vel slik at alt vi låner fra andre, det synes vi det er viktig å levere tilbake i like god stand? Nå kunne jeg sluttet prekenen her, men siden jeg har tenkt å bli mer konkret, så vil jeg fortsette fra koret.
(gå ned)
Jeg stiller meg nå ved siden av det bordet som konfirmantene har fylt med goder fra naturen. Det har vært enkelt for dere å finne noe fint fra naturen å bære fram i dag. For det er så mye godt og fint der ute? Men hvordan vil det være om 50 år? Det kommer an på hvordan vi lever!
Det som jeg har sagt til nå i prekenen, det har jeg kunnet si med god støtte i Bibelteksten. Derfor har jeg forkynt det frimodig fra prekestolen. Men når jeg skal bli mer konkret, da kan jeg komme til å si mye som dere er helt uenige i, og det har dere lov til å være. Jeg vil utfordre til noen bestemte tiltak, dere er fri til å velge andre, bare vi alle tar saken på alvor!
(Konkrete tips som er utelatt her)
Ansvaret er vårt. Gud har skapt oss som en ubrytelig del av skaperverket, og han satte oss til å passe og stelle det. La oss gjøre det på en slik måte at det blir minst mulig av bilder som de vi har fått fra Pakistan, og mest mulig av bilder som de vi har sett her i dalen i september: Folk som høster kornet sitt med stor glede!