Søndagsportalen | Høymesseliturgien | Kirkehus og kirker taler uten ord | Hva ber vi om i fadervåret? | Prinsepreken 2003 | Gudstjeneste i kirkene i Melhus
Det skjer mye i en kirke som lar oss ta øyne og kroppen i bruk. Mange synes vi bør få mer av slikt, men inntil så skjer, kan vi gjøre oss kjent med det som faktisk skjer idag.
Et kirkerom er bygget på en måte som preker i seg selv:
Kirken er et lett synlig hus med spir som peker oppover. Det minner oss på å tenke på Gud, og også på at kirken er et møtested mellom himmel og jord.
Hovedrommene i kirken kalles skip (hovedskip og sideskip). Akkurat som Noas ark frelste dem som var ombord fra storflommen i gammel tid, vil kirkeskipet føre oss trygt fram til Gud gjennom livets stormer dersom vi hører til i det.
Kirkene i Melhus er langkirker som er formet som en livsvei, mot alteret, mot det stedet der Gud er nær. Videre går veien mot øst, mot soloppgangen, mot håpet om den evige soloppgang i det evige liv.
Kirkene i Melhus (unntatt Flå) er også korskirker, der ytterveggene danner figuren av et kors. Vi setter oss et sted trygt i korset, selve symbolet på frelsen fra Gud.
Det er kort vei fra døpefont til alter, noe som minner oss på at vi er døpte til å leve i Guds nærhet.
Når vi ser framover i kirken, ser vi døpefont, alterring og prekestol ved siden av hverandre. Dermed minnes vi på at Gud har tre nådemidler som han bruker for å gi oss sine gaver: Dåpen bruker han for å ta oss inn som sine barn, Guds ord for å veilede og trøste oss, og nattverden for å gi oss tilgivelse og kraft.
På alteret er lysene tent, og det minner oss om at Jesus Kristus, verdens lys, er tilstede sammen med oss. Det er pyntet med ekte blomster, og det minner oss om at det vi bærer fram for Gud skal være levende og ekte.
Ellers har hver kirke sine spesielle motiver på altertavle og kirkevegger.
I lysgloben er alltid Jesuslyset i midten tent, og det skal minne oss på at Jesus er til stede. Jesuslyset står midt inne i en globus, for å minne oss på at Jesus er verdens lys og at frelsen gjelder mennesker i hele verden. Derfor driver kirken misjon.
Vi kan tenne et lite lys i det store, og sette det i staken. For at det lille lyset skal bli tent av det store, må vi holde det i ro i flammen en viss tid. Slik kan også vi bli tent av Jesus, dersom vi tar oss tid til å være stille hos ham.
Når vi tenner et lys kan vi:
- be for oss selv eller noen andre,
- be for misjonærer eller misjonsfelt
- takke for lyset fra Jesus
- minnes en vi har mistet
- eller bare være stille.
Presten har på egne klær for å skape høytid. Dessuten er det svært praktisk ved at folk slipper å være opptatt av prestens slipsfarge eller mangel på press i langbuksene. Mange prester tenker at de ifører seg Kristi rene (hvite) rettferdighetskappe, når de tar på den hvite albaen, som er navnet på dagens prestedrakt. Slik får en frimodighet til å stå fram.
I den eldste kirke (for ca. 2000 år siden) brukte prestene sine egne pen-klær når de ledet gudstjenesten. Messeklærne kom først i bruk på 300-tallet.
Den lange tøyremsen i ulike farger som presten bærer om nakken kalles stola.
Den kan være i en av fire farger:
Fiolett: Dette er fargen for alvor og ettertanke. Derfor bruker vi den i adventstiden før jul og fastetiden før pinse. Den brukes også på alvorlige dager som bots-og bededag, og ved gravferder.
Hvit: Dette er fargen for glede. Derfor bruker vi den både i juletiden og i ukene fra og med påskedag av. Som gledesfarge brukes den også ved vigsel.
Rødt: Dette er fargen for Ånd, blod og ild. Den brukes i pinsen, ved alle dager der vi minnes aposlter eller martyrer (f.eks St. Hans, Olsok og 2. Juledag), og ved alle kirkejubileer og ordinasjoner.
Grønt: Dette er fargen for vekst og modning, og den brukes på alle de andre søndagene der det ikke er noe annet bestemt å markere.
Les mer om kirkeåret på søndagens særpreg.
Stolaen betraktes som et verdighetstegn og legges om prestens skuldre under ordinasjonen. Den skal minne oss alle på at presten er overgitt et oppdrag eller et embete. Jesu sa noe i Matt.11 om å ta på seg Hans åk, som er en hjelp til å bære byrder med.
Ordet gudstjeneste er et ord som dekker to hovedsaker:
- Ordet betyr at Gud tjener oss, det er Guds tjeneste mot oss. Gud gir oss sine gaver: Veiledning, ny kraft, velsignelse og mer til. Ved disse delene av gudstjenesten står ofte presten vendt mot menigheten, for å vise det skal formidles noe fra Gud til dem som er i kirken.
- Ordet betyr også at vi tjener Gud, det er vi som går i Guds tjeneste. Vi ærer Gud med lovprisning og takk, og vi ber bønner til ham. Ved disse delene av gudstjenesten står ofte presten vendt mot alteret, for å vise at det skal formidles noe fra dem som er i kirken til Gud.
Like før dåpen tegner presten et kors over dåpsbarnet. Det skal være et symbol på at de fra dåpsdagen av hører til hos Jesus Kristus, han som hang på korset for å frelse dem.
Lengre forklaring:
Det å tegne korstegnet over dem som døpes, er svært gammelt, helt fra 200-tallet. I mange år tegnet presten to korstegn, et over pannen, som et symbol for at tankelivet skulle tilhøre Jesus Kristus, og et over brystet, som et symbol på at viljesliv og følelser også skulle tilhøre ham. Nå brukes det nå bare et korstegn, men det tegnes til gjengjeld slik at det går fra pannen og dekker nesten hele barnet, som et symbol på at hele mennesket tilhører Jesus Kristus.
Kanskje skulle vi bli flinkere til å korse oss, det er å tegne et slikt korstegn over oss selv? Vi er jo døpte! I mange katolske land gjør alminnelige kristne det hver gang de går inn i en kirke og når de ber aftenbønn om kvelden. Er vi nordmenn for blyge til å vise hvem vi tror på?