Et "foredrag" av Kjell Arne Morland
Hølonda kirke 08.01.99

I hundrevis av år har det stått kirker i Melhusbygdene. De som står nå har stått der i over 200 år (Flå), 150 år (Hølonda) og 100 år (Melhus og Horg). I alle disse årene har de vært et stille vitnesbyrd om Gud og våre liv - de har talt sitt symbolske språk. Kanskje vi ikke forstår alt like godt. Kanskje er vi blitt blinde for mye av det folk visste før. Kanskje trenger vi en påminnelse om hvor mye et kirkebygg og et kirkerom kan tale til oss uten ord! La oss tenke oss at vi drar en tur til Hølonda kirke. En tidlig morgen, omtrent da sola står opp. Hvordan kan kirken tale til oss uten ord? (Det som nå sies om Hølonda kirke gjelder alle kirkene i Melhus, dersom ikke noe annet er markert).

1: Kirken i verdensaksen.
Det første vi ser, uansett om vi kommer fra Korsvegen eller Gåsbakken, det er den høyreiste kirken så stolt midt på høydedraget mellom Gauldalssida og Orkdalssida. Den står der og symboliserer det vi kaller verdensaksen. Ja, for slik tenkte man før. Vi har tre kosmiske verdener: Det som er under jorden, på jorden og over jorden.
- Treet et et fint symbol på dette: Det har røttene under jorden, reiser seg med stammen loddrett på jorden, og streber med grenene mot himmelen.
- Fjellet er også en slik verdensakse hvor himmel og jord møtes. Det er der jorden streber seg opp mot himmelen. Det var på et fjell Gud åpenbarte seg for Moses.
- Og så kirken, med graver på alle sider der de døde er under jorden, og med spiret som peker vei mot himmelen!
- Så fint når kirken ligger på en fjellrygg (ikke Horg) med store trær omkring. Da er vi virkelig ved møtepunktet mellom himmel og jord. Vi har både trærne, fjellet og tårnet som peker opp mot himmelen! Her møtes himmel og jord!

2. Kirkens hovedretning.
Det neste vi ser, det ser vi kanskje når vi går ut av bilen og inn gjennom porten. Vi ser kanskje sola som står opp i øst. Og da ser vi at kirken, som de aller fleste kirkebygg, er lagt slik at vi går inn i den mot øst. Når vi går inn hoveddøra, snur vi ryggen mot døden og solnedgangen, og vi vender oss mot livet og soloppgangen! Så ser vi kanskje også at alle gravene omkring er lagt samme vei. Alle blir begravet slik at når de døde en dag reises opp til den store oppstandelsen, så vil ansiktet være vendt mot øst. For Jesus Kristus er verdens sol, og når han kommer igjen, da kommer den store soloppgangen. Derfor, når vi går inn i en kirke, da vender vi døden ryggen, og går framover mot håpet!

3: Til kirke med fred.
Det første rommet vi går gjennom, er våpenhuset. Her satte folk fra seg våpen i gammel tid. Når bærer man ikke med seg slike lenger, men rommet taler likevel til oss: Den som skal gå videre inn i kirkerommet, må gjøre det med fredelige hensikter. All strid og ufred skal legges igjen utenfor. Nå skal vi møte fredens Gud.

4: Guds hus og vårt hjem.
Så kommer vi inn i selve hovedrommet. Det er fint når det er stort og lyst (ikke Flå). Det skal gi inntrykk av at her er det god plass. Som Jesus sa i Joh 14,1: I min Fars hus er det mange rom! Der er vi velkomne. Kanksje blåste det surt ute, kanskje var det kaldt. Her inne er det stilt og varmt. Det er fint når det er luft og høyde i et kirkerom. Det er her vi møter Gud. Det er her vi kommer hjem. Dette store rommet har tre sterke symboler i seg: Skipet, korset og veien. På hver sin måte taler selve rommet til oss om hva det er å være en kristen.

5: Skipet.
Vi kommer inn i kirkeskipet. Ikke ser det ut som noe skip, og sjøen er langt unna. Men det symboliserer et skip! Det er et skip på sammen måte som Noas ark engang var det: Alle som var ombord i den arken, ble frelst gjennom den store oversvømmelsen i gammel tid. På liknende vis er det slik at alle som hører til i kirkens skip, de vil komme seg frelst gjennom livets prøvelser. Kirkeskipet bærer oss fram gjennom både motgang og medgang.
- På den ene siden har vi kirkens sørvegg, det er den veggen der sola ofte skinner utenpå, den er symbolet for lykke og glede som livet kan by på.
- På den andre siden har vi kirkens nordvegg, det er den veggen der solstrålene ikke når fram på utsida, og den er symbolet på den kamp og det mørke som livet kan by på.
Vi er kommet inn i Guds trygge kirkeskip, det som vil bære oss trygt fram gjennom både motgang og medgang!

6: Korset.
Det neste vi legger merke til er kanskje korsformen som kirkens rom har (ikke Flå).. Hovedskipet i midten, som ender opp i koret her framme. Og på hver side et lite sideskip, slik at det blir et kors tilsammen. Vi finner oss en plass på en benk og setter oss ned midt i korset, midt i symbolet på den frelsen som Jesus vant oss da han døde for oss. Korset, det som hendte der på langfredagen, det er verdens viktigste begivenhet for oss. Det gjør at vi kan kalle oss kristne. Så midt i korset, det sitter vi trygt. Og derfra kan vi også se mange andre små kors som lyser opp rundt omkring.

7: Veien.
Kanskje legger vi også merke til veien i kirkerommet. Vi har gått et stykke av den. Vi vendte ryggen mot døden og solnedgangen, og beveget oss innover mot håpet og soloppgangen. Og der vi sitter kan vi se mot alteret som er selve symbolet på Guds nærvær. Langkirkeformen symboliserer livsveien vår. Vi gikk et lite stykke av den da vi kom inn i kirken, av veien mot Gud. Det er den veien vi går hele livet, med håp om en gang å nå fram til det evige livet.

8: Lysene er tent.
Det er på tide at vi legger merke til lysene som er tent.
Vi gikk forbi lysgloben, der det store lyset i midten var tent. Rundt det hvelver globen seg som en stor jordklode. Når lyset i midten er tent, så taler det til oss om at Jesus er verdens lys. Så kan vi ta våre små lys og tenne i hans, og be en enkel bønn mens vi setter det på plass i den store ringen.
Framme på alteret er det tent to store lys. Det er Jesuslyset og menighetens lys. Begge er tent når det er gudstjeneste. Jesuslyset er tent, fordi Jesus er her. Menighetslyset er tent, fordi vi er her for å møte ham. Dermed preker lysene til oss om at vi er kommet for å møte Jesus!

9: Koret og nådemidlene.
Når vi sitter slik i kirkebenken, så ser vi fram mot de tre nådemidlene som Gud bruker når han handler med oss. Dere husker hvilke de er? Dåp, nattverd og Guds ord!
Til venstre framme i koret står døpefonten. Den er selve livskilden som springer fram for oss med levende vann! Det var her kristenlivet vårt startet. Det var her vi ble Guds barn, og møtte Guds godhet for første gang.
Midt framme finner vi alteret med alterringen. Det er her vi kan knele for å få nattverdens vin og brød. Her får vi del i styrkemåltidet, det som gir oss nye krefter på livsveien videre. Her kan vi bli med i festmåltidet, det som er en forsmak på den store festen i Guds evige rike. Dere ser vel at alterringen ar en halv sirkel? Det er et symbol for at når vi kneler ned ved vår halvdel, så kneler Guds engler ned ved sin usynlige halvdel og er sammen med oss!
Ser dere hvor kort veien er fra døpefont til alterring? Hvorfor er den idag blitt så lang for så mange? Alle som er døpt og tror på Gud og Jesus kan komme fram hit! Man trenger ikke føle seg bedre enn andre. Det er nok å være døpt, og søke Guds hjelp og den tilgivelsen som Jesus gir! Veien er kort fra døpefont til alterbord.
Til høyre (til venstre i Horg) ser vi både lesepult og prekestol, der hvor Guds ord lyder fra. Selv om et kirkerom kan tale uten ord, så er det likevel Guds ord viktig for oss, det skal leses og prekes over. Prekestolen er høyreist. Ikke bare for at det skal være lett å se presten. Men først og fremst fordi vi skal tenke på at det Ordet som lyder, det er Guds ord fra det høye.

10: Liturgiske farger.
Det er så mye mer som taler til oss i kirkerommet. Vi finner flotte altertavler og annen utsmykning, men dette varierer fra kirke til kirke. Men de liturgiske fargene er de samme. I Melhus og Hølonda henger de framme på lesepult og prekestol hele tiden, mens i Flå og Horg må man vente til presten kommer til syne for å se hvilken liturgisk farge vi har.
Noen ganger samles vi til sorg og gravferd. Da er fargen lilla. Det er den også i advent og fastetid når vi forbereder oss på å feire Jul og påske. Lilla er botsfargen og sorgens farge. Når dere ser den, kan dere stemme sinnet etter det.
Andre ganger samles vi til fest og glede. Da er fargen hvit. Slik er det ved vigsler, slik er det i julehøytiden og i 7 uker fra påskemorgen av.
Rødfargen skal minne oss om Åndens verk. Den brukes særlig når det er pinse og kirkejubileer.
Til sist den mest brukte fargen som er grønn. Det er fargen for vekst og modning. Det er den nøytrale fargen vi har, den skal forberede oss på en alminnelig gudstjeneste uten noe bestemt å feire.

Men selv alminnelige gudstjenester er et møte med Gud. Det taler både kirkehus og kirkerom til oss om. Når vi gjenkjenner symbolene, så kan rommet tale til oss, selv uten ord!