To tekster var blitt lest tidligere i gudstjenesten: Apg 2,1-11 og Joh 14,23-29,
Her settes de inn i teksten der de brukes i prekenen.

Det skal handle om pinselengsel og pinsetakk nå.

Det er allerede gått nesten 2000 år siden det hendte, det som vi hørte lest fra Apostelgjerningene for litt siden.

"Da pinsedagen kom, var de alle samlet. Med ett kom det et brus fra himmelen som når det blåser en sterk storm, og det fylte huset hvor de satt. Tunger likesom av ild kom til syne, og de delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål etter som Ånden gav dem å forkynne.

I Jerusalem bodde det fromme jøder fra all verdens land. En stor mengde samlet seg da de hørte denne lyden, og de ble helt forvirret; for hver enkelt hørte sitt eget språk bli talt. Forskrekket og forundret spurte de: "Er de ikke galileere, alle disse som taler? Hvordan henger det sammen at enhver av oss hører dem tale på vårt eget morsmål? Vi er partere og medere og elamitter, folk fra Mesopotamia, Judea og Kappadokia, fra Pontos og Asia, Frygia og Pamfylia, fra Egypt og Libyaområdet mot Kyréne, vi er jøder eller har gått over til jødedommen og har flyttet hit fra Roma, kretere og arabere - og vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne språk."

Jeg blir betatt av det som skjedde. Jeg kjenner på en lengsel: Tenk om jeg hadde fått være til stede der! Tenk om jeg kunne ha opplevd bruset fra himmelen, fått være med blant alle dem som løp gjennom gatene i Jerusalem for å se hva det kunne være, fått se tungene som lignet ild og som satte seg på hodene til disiplene.

Kan en pinsegudstjeneste i Melhus nå opp mot dette?
- Vi har hatt en barnedåp nå, og det skal være tre litt senere i dag. men det mangler mye på 3000 som ble døpt den dagen.
- Vi har hatt flott korsang, og det skal bli mer. Men det hadde gjort mer inntrykk med storm og ildtunger fra himmelen.
Det er unektelig mer puslete i dag - eller er det det?

Det kommer an på hvordan vi sammenligner. Den gangen var alt som fantes av kristen forkynnelse samlet på et eneste sted i verden, nemlig i Jerusalem. Men i dag feires kristne gudstjenester over hele verden, og slår vi sammen alle disse, så blir det faktisk store dimensjoner. Jeg har noen tall om det som bare er to-tre år gamle:

Vet dere at i 2/3 av alle verdens land finnes det 50% eller mer med døpte kristne? Det er faktisk slik at i 149 land utgjør kristne over halvparten av befolkningen, og ingen land er helt uten kristne.

Da begynner vi å ane store dimensjoner: Hvis vi døper 4 i Melhus i dag, så døper vi kanskje 1000 i hele Norge i alle de gudstjenestene vi har i pinsehelga her i landet. Men Norge er bare et lite land i rekken av de 149 som har store kristne kirker. Skal vi tippe at i dag vil mer enn 200 000 mennesker bli døpt i hele verden? Den første pinsedagen begynner nesten å blekne litt.
I stedet for antall land, er misjonstrateger opptatt av å telle antall folkeslag. Man har regnet ut at det finnes over 10 000 ulike folkeslag i verden i dag. Det er bare 600 av disse som i dag mangler en etablert kirke. De fleste folkeslag har sine egne språk. - På den første pinsedagen hørte vi at disiplene forkynte på mange ulike språk, og det ble nevnt 15 ulike landområder og folkegrupper. - Men i dag skal det faktisk holdes gudstjenester og forkynnes til nesten 10 000 folkeslag! Kirken er større enn vi tror. Fra 15 til 10 000! Vi er med på et stort under vi også.
Hos meg er det i alle fall slik at lengselen tilbake til den første pinsedagen, den byttes ut med takknemlighet over å få være en del av noe stort: Guds menighet er jordens største under!

Vi sier ofte at kirken ble født på den første pinsedagen, siden den første dåpen fant sted da. Derfor feirer vi kirkens fødselsdag i dag. Vi hadde skolegudstjeneste her i kirka ved pinsetider for 3 år siden, og da fikk vi et tips fra sentralt hold: Når vi feirer kirkens bursdag, bør vi gjøre det skikkelig. Vi avsluttet derfor gudstjenesten med å gå ut og danne en stor ring rundt kirka, og så sang vi Hurra for deg som fyller ditt år. Det er litt vanskelig å få til dette på TV. Men det er kirkens bursdag i dag også. Vi kan synge bursdagssangen inne i kirka. Det er kirken verd! Selv om vi ikke står i ring, så kan vi godt snu oss rundt og gjøre de andre bevegelsene som hører med. Vi reiser oss!

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere
Alle i ring omkring deg vi står, og se nå vil vi marsjere.
Bukke, nikke, neie, snu oss i ring,
danse for deg med hopp og sprett og spring.
Ønske deg av hjertet alle gode ting,
og si meg så hva vil du mere! Gratulerer!

Hver gang vi synger denne sangen, har bursdagsbarnet lov til å komme med et ønske. Vi sluttet faktisk med et spørsmål til kirken nå: Si meg så, hva vil du mere?. Jeg tror at når vi spør kirken slik i pinsen, da svarer kirken oss: Slipp Ånden til!
Dermed er vi over i Johannesteksten, den andre teksten som ble lest tidligere i dag. Nå er fokus mer personlig. Det er meg det gjelder. Det handler om hva Ånden kan gjøre i mitt liv. Hovedsaken i teksten er at du og jeg, vi utfordres til å holde fast på Jesu ord.

”Jesus svarte: "Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. Den som ikke elsker meg, holder ikke fast på mine ord. Og det ord dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg. Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.”

Det er tre nivåer her:
- Jesus sier at de ord han taler til oss, de har han fra Faderen. Det begynner altså med et budskap fra Gud Fader selv.
- Det fortsetter med at Jesus har talt det budskapet inn i vår verden, slik at de er blitt skrevet ned i Bibelen.
- Og så det tredje: Det fullføres helt fram til oss når Den Hellige Ånd minner oss om alt det som Jesus har sagt. Da kan vi tro!
Det er altså et Åndens under at jeg tror! Dersom du også tror på Jesus, kan du også si: Det er et Åndens under i meg at jeg tror!

Melhus familiemusikk åpnet denne gudstjenesten med å synge om Jesu oppstandelse: Han har stått opp, han lever i dag! Hopp og dans for vår Gud! Graven den ble tom da Guds engel kom. Hopp og dans for vår Gud! Slik kan vi synge ut i takknemlighet når Ånden har skapt troen i oss: Vi tror at det er sant at Jesus stod opp og gleder oss over det! Det er pinsetakk!

Jeg vet at det finnes mange gode grunner til å ikke tro på Jesu oppstandelse. Jeg har lest mye om det. Det finnes andre måter å forklare at slike tekster er blitt til. Men jeg vet også at grunnene til å tro på det som Bibelen sier, de er minst like gode. De er faktisk vel så overbevisende. Jeg kan tro på Bibelen med all min intellektuelle redelighet i behold! Likevel: Det er et sprang fra det å vite at det går an å tro, og til faktisk å gjøre det. Det spranget er det Guds Ånd i oss som påvirker oss til å våge, slik at vi blir villige til å satse livet på det, og til å glede oss over det.

Budskapet kommer fra Gud Fader selv, Jesus har forkynt det slik at vi nå har det i Bibelen, og Ånden gjør det store underet i oss at vi personlig ønsker å tro det og leve det ut! Jeg kjenner på stor takk nå når det er pinse, en stor takk for at Guds Ånd har virket dette i meg.

Samtidig er det slik at denne takken slår over i en lengsel, en lengsel etter at Ånden må få gjøre mer i livet mitt. Det er gudskrefter som er på ferde i meg. Jeg kjenner på at troen min kunne vært mye fastere. Den kjærligheten jeg forsøker å leve ut, den kunne vært mye mer brennende. Og så leser jeg hos Paulus at Ånden kan gi utrustning til å klare de oppgavene Gud setter meg til. Den utrustningen kunne jeg ønske meg mye mer av.

Det er på et vis som da jeg tok sertifikat for 30 år siden. Jeg fikk sertifikatet i hånda, kunne putte det i lommeboken, og visste at jeg hadde lov til å kjøre bil helt alene. Men jeg gjorde det så sjelden, altfor sjelden. Jeg likte ikke å kjøre bil de 10 første årene. Jeg ble ikke trygg på det. Men så tok studiet slutt, jeg skulle bli vikarprest, og måtte ha bil. Da begynte jeg å kjøre jevnlig, og det forandret min opplevelse. Nå ble jeg vant til det, nå følte jeg mer og mer at jeg kunne det. Jeg kvier meg ikke lenger for å kjøre bil, men du verden - det er fremdeles mye å lære.

I dag har vi døpt vesle John Oddvar. Han fikk ei prestehånd på hodet og det ble sagt over ham: Den allmektige Gud har nå gitt deg sin Hellige Ånd... Det er en god start i livet for ham, liksom det har vært det også for oss andre. Så er det om å gjøre at Ånden også må få slippe til å skape troen i ham, slik som Ånden har fått gjøre det med mange av oss. Men ennå er det mer. Guds Ånd vil prege oss med sin kjærlighet, og gi oss av sin styrke. Alltid kan vi stille dette spørsmålet til Ånden: Si meg så, hva vil du mere? Hvordan kan Ånden slippe til i livet mitt?

- Det er en god kristen skikk å sette av tid til å be hver eneste dag. Slik holder vi kontakt med Gud. Å be, det er ikke bare at vi sender våre tanker til Gud, men også at vi er stille. Så kan vi ha en forventning om at noen av de tankene som kommer, kan være fra Guds Ånd.

- Det er en god kristen skikk å jevnlig sette av tid til å lese i Bibelen. Det er jo der budskapet fra Gud står, og vi må vel stadig ta det til oss dersom det skal få prege oss?
- Så er det en god kristen skikk å samles til fellesskap i gudstjenester og møter, slik at vi kan oppmuntre hverandre, og noen ganger sammen dele nattverden.

Helt fra første pinsedagen av står det at de kristne samlet seg om Bibel og Bønn, Fellesskap og nattverd. Dette er enkle skikker, selv om vi ofte kan streve med å få det til. Men det er gjennom slike enkle skikker at vi åpner opp for Åndens guddommelige krefter. Hvis det finnes en Gud, og hvis det finnes gudskrefter som kan påvirke oss, så er det vel helt nødvendig at vi rydder plass i tidens jag til å la oss påvirke av Ham. Midt i alle hverdagens gjøremål, må vi vel rydde til side lommer av tid, for å få kontakt med Ham som er kilden til alt livet?

Noen tenker kanskje: Dette har jeg forsøkt i årevis, men jeg er ikke blitt en superfrom kristen av den grunn. Nei, vi er flere som ikke er blitt det. Men vi er blitt mer preget av Guds Ånd enn det vi ellers ville ha vært. Så la oss være tålmodige, disse enkle skikkene er en god vei videre. Det er som med sertifikatet: Bruk det! Si meg så, hva vil du mere? synger vi, og vi hører et svar: Be, les i Bibelen, oppsøk kristne fellesskap, kom til nattverdbordet, lev i kjærlighet og tjeneste.

Derfor går min pinselengsel ikke tilbake i tid mot det som hendte den første pinsedagen. For jeg vet at det Ånden gjør i kirker over hele jorden i dag, det har mye større dimensjoner enn det som hendte i Jerusalem. Min pinselengsel, den går heller mot framtiden, mot at jeg kan gi Ånden rom. For det kan vi være trygge på: Guds Ånd ønsker å fylle oss med det som er godt for oss!

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd,
Som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.