Det finnes to måter å leve på, ifølge Jakob. Vi kan leve av Guds gave, eller vi kan leve ut fra eget begjær. Det er det samme som Jesus sier i Bergprekenen: Vi kan gå inn gjennom den smale port og følge den smale vei, eller vi kan velge den brede vei til fortapelsen. Jakob vil holde fram for oss den gode vei, og i noen flotte vers som jeg har satt med fet skrift i teksten overfor, så sier han hva grunnlaget for den er: Guds gave:
5Dersom noen av dere mangler visdom, skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser.... 12Salig er den som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets krone, som Gud har lovt dem som elsker ham.... 17All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far; hos ham er det ingen forandring eller veksling mellom lys og mørke. 18Av sin frie vilje har han født oss ved sannhets ord, for at vi skal være en første frukt blant dem han har skapt.

Dere merker vel evangeliet tydelig og klart? En kristen lever av Guds gaver. Gud gir villig, hele tiden. Han er til å stole på.
Han gav oss første gang i dåpen, slik sanns v18 antyder, jfr uttrykket født oss ved sannhets ord.
han gir hele livet gjennom,
og han gir til sist livets krone, slik som v12 sier klart. Evangeliet om at Gud gir oss sine gaver først, det er like klart hos Jakob som hos Paulus, selv om det ikke står i så mange vers.

Å leve ut fra Guds gode gaver:
2Mine brødre, se det bare som en glede når dere møter alle slags prøvelser. 3((Klimaks) For dere vet at når troen prøves, fører det til utholdenhet. 4Men utholdenheten må vise seg i fullført gjerning, så dere kan være fullkomne og hele og ikke stå tilbake i noe.

Å leve i den gode livssammenheng, det er altså ikke det å slippe alle problemer i livet. Prøvelsene hører med til det å leve. Livet er ikke alltid lett. Det må vi akseptere. Ja, mer enn det: Det går an for en kristen å glede seg midt i vansker. Ikke være glad for det som er vondt, men være glad midt i det vonde, fordi Gud er med oss, han kan gjøre noe godt utav det som skjer!

Legg merke til klimaks-formuleringene: Det begynner med troen hos Jakob også. Guds gave og troen er grunnlaget. Når det prøves, så modnes vi, Gud lærer oss utholdenhet. Dette igjen skal lede til fullført gjerning, at vi ikke gir opp, at vi trofast følger Guds vilje og lever slik han vil. Så som et klimaks, skal dette i himmelen føre oss like inn i det livet der vi skal være fullkonme og hele og ikke stå tilbake i noe. Livets gode sirkel. Vi lever av Guds gave midt i det vonde.
Jakob fletter inn tre advarsler i dette positive, det er advarsler mot å gå på den onde vei, mot å leve i den onde livssammenheng. La oss ta dem for oss en etter en:

Advarsler mot livet i den onde sammenheng:
6 (Formaning) Men han må be i tro, uten å tvile. (Liknelse) For den som tviler, ligner en bølge på havet, som drives og kastes hit og dit av vinden. 7(Dom) Ikke må et slikt menneske vente å få noe av Herren, 8splittet som han er og ustø i all sin ferd.

Denne advarselen er lett å misforstå. Vi bruker ordet tvile om tankelivet vårt. Vi tviler når det kommer tanker til oss om at kanskje ikke Gud har all makt likevel, tenk om han ikke hører bønnene våre? Tenk om Bibelen ikke er sann? Slike tanker kaller vi tvil. Det er ikke dette Jakob snakker om. Tvilstanker som kommer og går er noe naturlig for enhver kristen.
Ordet tvile (diakrinomai) betyr å stride, diskutere, å si imot. Den som tviler, er den som hele tiden vender seg bort fra Gud. Det finnes ikke linje og sammenheng i livet. Man velger ikke side. Som bølgen på havet drives man hit og dit. Å tvile er å være så splittet at man ikke klarer å bestemme seg for å være kristen fullt og helt. Men er splittet og ustø.
Motsetningen er å tro, å følge en veg, ikke forlate den livssammenhengen man står i, leve målrettet. Den som tror, velger side, og står for det. Det er altså ikke tankelivet vi skal være så redd for, tvilstanker som kommer og går. Det vi skal passe oss for, det er å plukke med oss litt kristenliv der det passer, og litt verdslig liv når det passer.
En kristen må velge side og stå for det: Er du kristen, så er det Guds vilje som er viktigst i livet, det er Bibelen som er rettesnor. Å leve i tro, er å stå for det valget i alle situasjoner. Da kan vi be Gud om visdom fra ham, og forvente at vi får det.

9(Formaning) Den bror som står lavt i verden, skal være stolt av sin høye stilling, 10men den rike skal være stolt av sin lave stilling; (Liknelse) for som blomsten i gresset skal han forgå. 11Solen stiger med sin brennende hete, gresset visner, blomsten faller av, og all dens skjønnhet er borte. (Dom) På samme måte skal den rike visne midt i alt sitt arbeid.

Verden forandrer seg ikke alltid særlig mye. Den gang som idag har vi så lett for å missunne dem som er rike. Tenk om vi kunne vasse i penger, tenk om vi vant fem millioner... Det er så mange rundt oss som er opptatt av å bli rike, å bo fint, å kjøre fine biler, så det er så lett å bli smittet av det. Men Guds målestokk er annerledes.
Den fattige kan være stolt. Et Guds barn har en høy stilling. Vi er et kongelig presteskap for Gud. Vi er Guds barn, og hører til i det himmelske hoff. Det er noe å være stolt av det.
Men den rike, det han har å være stolt av, det er ikke mye verdt i det lange løp. Det kan se så flott ut her i verden. Men bak fasaden kan det være tomt, om noen år kan han være konkurs, og etter døden: Kan da rikdommen hjelpe mot Guds dom? Hvis den rike er stolt, så er det et bedrag, så er det egentlig over en lav stilling. Det er ikke i pengene at lykken ligger. Les Forkynneren i GT, så møter du en rik som har innsett det på sine gamle dager. Jag etter rikdom, det fører mot undergangen!

13Ingen som blir fristet, må si: "Det er Gud som frister meg." For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. 14(Antiklimaks) Den som blir fristet, lokkes og dras av sitt eget begjær. 15Når begjæret er blitt svangert, føder det synd, og når synden er moden, føder den død. 16Ta ikke feil, mine kjære brødre!

Så til slutt, det som er den virkelige faren for oss alle, den fienden som holder til i vårt eget bryst: Begjæret. Det er en makt og en drift i oss som lokker og drar bort fra Gud. Vi kjemper en kamp mot fristelser utenfra, ja, men fienden sitter også i oss selv. Vi vil gjerne leve mer lettvint enn Guds ord sier! Derfor kan det føles deilig å gi etter, men sannheten er at vi da er kommet inn på en vei som er motsatt den vi snakket om ovenfor: Begjæret føder synd og ender i død. Det er et antiklimaks.
Ser dere motsetningen til det som stod i v3-4? Den som lever ut fra tro, høster utholdenhet og fullført gjerning her i livet, og ender i herligheten. Den som lever ut fra begjæret inne i oss, høster synd her i livet, og død i fortapelsen. Hva velger du og jeg? Hvordan vil vi leve? Nå er de to livsveiene presentert