Trønderbladet har nå 2 ganger på rad trykket små dikt med saftig satire over homofilidebatten (Per K Løberg 16.02 og Even Krigsvoll 18.02). Jeg håper at avisen også tillater en av heksejegerne» som raser i villen sky» og er en skam... i vår opplyste tid» å ta ordet til litt forsvar (interesserte kan lese mer på internettsidene mine: http:/home.c2i.net/kamorland).

Løftebrudd og tillit.
Even Krigsvoll bruker bildet om heksejakten fra middelalderen, og han anvender det uten videre på det som Køhn nå opplever. Det er høy temperatur i debatten for tiden. Men det må heller forstås som uttrykk for sinne, skuffelse og frustrasjon over klare løftebrudd som river vekk grunnlaget for tillit mellom partene. For hva er det som har skjedd?

Siri Sunde avla et løfte til sin biskop om å ikke inngå partnerskap så lenge hun var prest. Det løftet brøt hun. Ikke nok med det, i tillegg var hun ikke innstilt på noe kompromiss som kunne løse floken - det var bare prest hun ville være. Dermed la hun et utilbørlig press på sin biskop. Når biskopen så forhørte seg med ulike parter, møtte hun både en fagforening som var innstilt på rettssak om nødvendig, og homofile organisasjoner som presset på i samme retning. Det endte med at også biskop Køhn gikk tilbake på tidligere løfter. Tilbake sitter medlemmer i Hamar bispedømmeråd og føler seg sveket, fordi de ansatte Siri Sunde på bakgrunn av et løfte de trodde de kunne stole på. Proster i Hamar føler seg sveket, fordi de hadde løfte fra Køhn om at hun ikke ville innføre spesialregler for sitt bispedømme. Medlemmer av kirkemøtet føler seg sveket, fordi de strakk seg langt for å redde et kompromiss som kunne samle kirken. Og bispekolleger føler seg sveket, fordi de ved håndslag hadde lovet hverandre å stå sammen om felles praksis.

Kanskje aller verst: I alle prestegjeld i dette landet sprer det seg nå en uro: Hvem kan vi egentlig stole på? Tør vi invitere homofile til samtale, eller risikerer vi at det som skjer misbrukes etterpå? Tør vi ansette homofile, eller risikerer vi at de senere presser sin arbeidsgiver opp i samme hjørne som Sunde presset Køhn? Enhver samtale på tvers av uenighet forutsetter tillit. Det er den som nå er ødelagt, kanskje for lang til framover. Sunde og Køhn har bedt om storm. Ingen skal undre seg over at den har kommet. Jeg tviler på at noen av leserne av Trønderbladet ville latt slike tillitsbrudd passere på sin arbeidsplass uten at det ble bråk av det!

Hvordan blir man homofil?
Per K. Løberg lar sitt vesle dikt munne ut på denne måten: ..man skal vel ikke gå rundt og lide på grunn av egenskaper man har fått fra naturens side». Dermed er han offer for en misforståelse som er svært utbredt. Det er nemlig lite sannsynlig at alle homofile er født som homofile! Ingen forskning har kunnet påvise det. Det er tvert om slik at mange forskere arbeider etter helt andre teorier. Forskningen er i villrede, og det innrømmer homofile selv. Det klokeste er da å anta at det er enviss sannhet i de fleste av de teorier som er lansert.

Fra fødselen f år de fleste en klar heterofil orientering, noen en usikker orientering, og noen, kanskje ikke så mange, en klar homofil orientering. Men det meste kan så modifiseres av livet videre: Nære sosiale forhold kan gjøre så sterkt inntrykk av den seksuelle orienteringen skifter retning. Påvirkning fra kulturelle normer har antakelig også innflytelse. Dessuten er det alltid slik at den enkelte må foreta et valg selv: Enten erkjenner man at man er homofil, eller så kjemper man videre med de problemer man måtte ha, på andre måter.

Derfor har kirken et dobbelt ansvar: De homofile trenger hjelp og støtte i en vanskelig livssituasjon. Vi må bekjempe homofobi. Vi må skape trygge miljøer der man uten fare kan vedstå seg sin homofili. Kristne forsamlinger har mye å lære på dette feltet.

Samtidig må kirken ta ansvar for å holde normene i hevd. Det må ikke herske tvil hos noen barn og unge om at samfunn og kirke ønsker at de skal utvikle seg i heterofil retning. Idag er det vanskeligere enn noen gang å utvikle seg mot en trygg og harmonisk seksuell identitet. De unge trenger klare forbilder om kjærlighet mellom de to kjønn. De trenger å høre at ekteskapet er en god og naturlig ramme for et samliv. Noe er galt hos oss dersom vi ikke lenger tør å si hva vi oppfatter som sunt og normalt, fordi vi er redde for å bli latterliggjort eller stemplet som en person full av fordømmelse. Vi må våge å være klare på dette feltet for alle barns og unges skyld! Alle som er interessert i barns oppvekst burde legge seg dette på sinne. Ellers kan vi komme til å svikte kommende generasjoner. Flere kan komme til å definere seg som homofile enn de som ellers ville ha gjort det. Er det det vi ønsker?

Derfor er denne saken adskillig vanskeligere enn den ser ut til. Ingen skal undre seg over at kirken trenger mer tid enn fire år under utilbørlig press for å finne den rette balansen her. Det har lite med fordømmelse å gjøre, det handler heller om ansvarlighet.

Kjell Arne Morland, kapellan i Melhus, med full støtte fra Bjørn Sverre Lie, sokneprest i Melhus.

Kirkemøtet er over for i år. Som ventet vedtok man at kirken ikke skal åpne for samboende homofile prester og heller ikke for velsignelse av homofile partnerskap. Redaksjonssjefen i Trønderbladet rister i sin leder av 17.11 oppgitt på hodet over et slikt syn, og kaller det for tragikomisk og urimelig. I det som skrives er det i alle fall tre misforståelser jeg må be om spalteplass til å korrigere.

Den første misforståelsen er at saken i bunn og grunn "dreier seg om rettroenhet kontra toleranse overfor andre mennesker". Det er dessverre altfor vanlig i denne debatten å gå ut fra at homofile er en ensartet gruppe. Selv kirkeministeren falt i denne grøften når han ved åpningen av kirkemøtet hevdet at nye forskningsresultater tyder på at homofili er arvelig (Han henviser her til en amerikansk forsker som er svært omstridt, og som i beste fall ikke har påvist noe annet enn at det er en viss statistisk sannsynlighet for at en del homofile menn kan ha arvet en viss disposisjon fra sine mødre).

Den utredningen som lå til grunn for kirkemøtets behandling er adskillig mer nyansert. Den peker på at toneangivende forskning idag viser at homofili skyldes et samspill mellom tre faktorer: Arv, erfaringer i oppveksten og de idealer som kulturen holder fram som norm. Det betyr at mennesker som har arvet en viss disposisjon i retning homofili, kan påvirkes av de to andre faktorene til å finne sin plass i heterofile forhold. Omvendt betyr det at mennesker som har arvet en disposisjon i retning heterofili, kan påvirkes av de to andre faktorene mot en homofil identitet. Gruppen av homofile som har fått en medfødt legning som ikke kan endres av de andre faktorene, er sannsynligvis svært liten.

Dette betyr at kirken må se sitt ansvar ikke bare overfor de som idag står fram som homofile, men også overfor alle dem som i ungdomsårene er i en flytende fase der de kan påvirkes i ulike retninger. De trenger gode forbilder på trygg seksuell identitet. De trenger et samfunn der det ikke er tvil om hvilken identitet som det er ønskelig at man utvikler seg mot. Dette er noe som alle med barn og barnebarn burde være opptatt av. Jo flere roller som er flytende, jo vanskeligere blir det å være ung idag.

Det er altså ikke slik at kirkens flertall lar retttroenhet blinde synet for de behov mennesker har. Saken er at det er mange ulike grupper å ta hensyn til. Vi har behovene til de homofile som har stått klart fram i media i det siste. Men vi har også behovene til de mange unge som kan komme til å utvikle en annen identitet enn de ellers ville gjøre. De må også tas på alvor. Kirken forsøker å balansere dette med å ville være imotekommende overfor homofile på så mange punkt som mulig, men ved å sette en grense ved homofilt samliv. Dette vil kirken gjerne ha samfunnet også med på å gjøre. Jeg skjønner at det går an å være uenige i denne måten å balansere på. Men alle burde kunne forstå at kirken prøver å avveie ulike gruppers behov mot hverandre så godt den kan.

Den andre misforståelsen gjelder dette at begge syn på homofilt samliv kan "hevde at de har "rett", de kan jo alle henvise til Bibelen". Så enkelt er det ikke. Bibelen har helt bestemte synspunkt på homofili, og de kan ikke tolkes til å bety hva som helst. Selv om bibelstedene er få, så er de klare, entydige, og med en indre tematisk sammenheng med skapelse og familieetikk. Vi finner ikke den indre spenningen mellom utsagn som går i ulik retning, slik som f.eks. i tekstene om kvinnens stilling.

Det som skjer når man vil endre syn på homofil praksis i kirken, er at man må finne en måte til å parkere disse bibelstedene på sidelinjen. Man kan som biskopene Steinholt og Osberg hevde at bibeltekstene handler om en annen type homofili enn den vi kjenner idag. Men det holder ikke, både fordi utsagnene er generelle og fordi homofili som ideal for samkvem mellom menn var vel kjent i antikken. Man kan som Moxnes forsøke å hevde at dette er stereotype vendinger som ikke har vekt hos Paulus. Eller man kan som Hafstad hevde at Paulus bare begynte på en nytenkning omkring den jødiske arv i kristendommen. Han kom ikke så langt som til å nytenke forholdet til homofili, men det kan vi nå gjøre i hans ånd. Felles for de to siste tenkemåtene er at dersom de godtas i kirken, så må de også kunne brukes overfor andre deler av etikken og troslæren. De fritar oss egentlig for å ha Skriften som norm, og inviterer til i mange spørsmål bare å ha Skriften som en inspirasjonskilde som vi kan tenke videre i forlengelsen av. Dermed er det ikke bare en uenighet om å fortolke skriftsteder, men det er en uenighet om på hvilken måte Bibelen skal være norm i kirken. Jeg kan godt forstå at folk flest ikke har sans for denne typen diskusjoner. Men jeg håper man har toleranse nok til å respektere at for en kirke som er programforpliktet til å ha Skriften som norm, så er dette en diskusjon som angår selve grunnvollene.

Den tredje misforståelsen er utsagnet om at "mektige kirkeledere vil stenge de homofile ute av kirkene". Ingen kirkeledere vil det. De vil markere en grense når det gjelder samliv, men samtidig være åpne og imøtekommende når det gjelder andre måter å støtte homofile på. Jeg håper virkelig at homofile ikke tenker slik at når vi ikke kan få alt vi ønsker i kirken, så vender vi den ryggen. Heldigvis er det adskillige homofile som aksepterer de rammer kirken setter, slik at de både kan få støtte fra og gjøre en meningsfull innsats i menighetene. Men jeg erkjenner at også kirken har mye å lære for at dette kan gjøres bedre.

Kirkemøtet har fattet en beslutning. Men samtalen vil fortsette innad i kirken. Det vil vel kke være til å unngå at det innimellom vil bli mediestøy omkring den. Men jeg håper at folk flest erkjenner at vi som har kirkens gamle syn forsøker å ta både Skriften og menneskers liv i sin bredde på alvor.