I debatten om homofili ser valget ofte så enkelt ut: Vi møter homofile mennesker i intervjuer eller i hverdagen, og de spør så enkelt og rett fram: "Hvorfor skal vi nektes å ha et samliv slik som heterofile får ha det? Vi kan også leve ut verdier som samhold, gjensidig respekt, omsorg og kjærlighet!" Kan kirken kalles nestekjærlig om man nekter dem det?

Valget ser enkelt ut fordi man bare ser en del av virkeligheten. For straks vi spør: Hvordan blir man egentlig homofil?, så blir alt mye mer komplisert. Da oppdager vi at det er mye vi ikke vet . Det er ingen grunn til å tro at alle homofile har vært slik fra de ble født. Det er all grunn til å tro at samfunnets holdning til homofili også er viktig.

De fleste homofile er neppe skapt slik.

I Ukeadressa for 6. febr 1999 sier Tore Holte Folkestad fra Åpen kirkegruppe i Oslo: "Det finnes mange teorier om hvorfor folk blir homofile - sosiale skader, forandringer, overgrep, gener. Foreløpig finnes det ikke belegg for noen teori. Og det er også knekkende likegyldig. De homofile er homofile og må få et best mulig liv." Jeg kan forstå at en som er homofil sier dette om sitt liv. Uansett hva grunnen til at han og hun er homofil, må de gjøre det beste ut av det. Men kirken kan ikke ta så lett på problemet. Kirken har også ansvar for å gjøre sitt til at en homofil utvikling kan forebygges hos andre i den grad det er mulig. Dette er noe som burde interessere alle som har ansvar for barn og unges oppvekst: Hva er viktig for at et menneske kan utvikles i en ønskelig heterofil retning?

I utredningen Homofile i kirken (Kirkens informasjonstjeneste 1995), går overlege Arne Austad gjennom forskning om homofili, og konkluderer s62-63: "Homoseksualitet og heteroseksualitet er ikke fastlåste kategorier, men representerer ytterpunkter i et kontinuum hvor forandring erfaringsmessig er mulig, og hvor sisiokulturelle faktorer synes å spille en større rolle enn tidligere antatt.
Av dette følger at vi ikke lenger kan oppfatte homofili utelukkende som en medfødt eller tidlig fastlagt seksuell legning som ikke lar seg påvirke eller endre gjennom et livsløp.
Sosiologen Annick Prieur (1993) konkluderer med å se de biologiske faktorer som et sett disposisjoner som fordeler en befolkning langs et kontinuum i en tenkt skala over erotisk preferanse. Etter dette kan individuelle forhold under sosialiseringen modifisere plasering på skalaen. Senere vil kulturspesifikke forhold avgjøre hvor grensene trekkes for seksuell aktivitet.
Kultur og sosialisering har betydning for hvordan mennesker oppfatter seg selv og sin seksualitet. Det er en klar sammenheng mellom kulturelle mønstre ("scripts"), identitetsdannelse og seksuell praksis."

Biskopene har utarbeidet en Betenkning om Sjelesorg og homofili (Utgitt av Kirkens Informasjonstjeneste i 1997). Der påpeker de at i tillegg til arvelige faktorer, så spiller antakeligvis også sosiale og kulturelle impulser en stor rolle. De skriver i pkt 3a4:

"Hvordan dannes så den "personlige identitet"? Hvilke faktorer er vesentlige bidragsytere i den livslange prosessen der min selvoppfatning formes? Og hvilken betydning har disse faktorene med tanke på vår forståelse av homofili?

Vi vil peke på fire grunnleggende perspektiver. I rammen av menneskets livsvirkelighet opptrer ingen av dem noen gang alene, men alltid bare i samvirke med de andre. Med tanke på å tyde menneskelig erfaring, må de derfor alltid holdes sammen og betraktes som ulike, interagerende "bedragsytere" til utformingen av den ene og samme erfaringsvirkelighet.

"Det biologiske livsmønster"
I kraft av vår kroppslighet er hele vår eksistens uløselig sammenvevd med de grunnleggende livsprosessene i naturen. Uten en levende natur, intet menneskelig liv. Vårt liv er innfelt i den store biosfæriske livsvev, og utfolder seg over alt med basis i den økologiske helhet i klodens liv.

Kroppens liv uttrykker derfor i elementær forstand vesentlige sider av min egenart som menneske. Kroppens former og fornemmelser. Sansenes åpenhet og følsomhet. De genetiske og biokjemiske prosesses. Alt sammen utgjør "det biologiske livsmønster". Alt sammen har grunnleggende betydning for min selvopplevelse, og gir grunnleggende forutsetninger og markerte føringer i den identitetsdannende prosess.

I drøftingen av homofili har dette perspektivet på den identitesskapende prosess ofte blitt anvendt, og da særlig i sammenheng med den såkalte "ekte" eller "konstitusjonelle homofili". Man forklarer da den dominerende homoseksuelle orientering ut fra teorier om ulike genetiske, hormonelle og/eller biokjemiske faktorer.

"Det relasjonelle livsmønster"
Vår eksistens er på fundamentalt vis sammenvevd med andre menneskers liv. Vårt liv kan bare vokse og utvikles i avhengighet av og samspill med andre.

Relasjonen til det andre menneske framstår på denne måten som et urdatum i vår eksistens. "Jeget" konstitueres og finner sin egenart gjennom berøringen med et levende, talende og lyttende "du". Alle disse elementære interpersonlige sammenhengene utgjør "det relasjonelle livsmønster".

Min selvfølelse og mitt selvbilde bestemmes langt på vei av mine opplevelser i rammen av dette "relasjonelle livsmønster". Mennesker i mine nære omgivelser som er blitt viktige for meg, framstår på denne bakgrunn som betydningsfulle med tanke på den identitetsdannende prosess.

Anvendt inn i vår sammenheng vil man her legge avgjørende vekt på den betydning som den (tidlige) emosjonelle samhandling med `signifikante andre´ har for utviklig av den seksuelle identitet. Utviklingen av en homofil seksuell orientering sees da gjerne i sammenheng med ulike former for mangler eller konflikter innenfor "det relasjonelle livsmønster".

"Det ideologisk-kulturelle livsmønster"
Vår eksistens er alltid foranket i bestemte overpersonlige historisk-kulturelle fellesskapsformer. Vi fødes ikke bare inn i et bestemt familiefellesskap, men inn i bestemte historiske, sosiale og institusjonelle sammenhenger som på grunnleggende måte former vårt liv.

I vår selvforståelse og i arbeidet med å utvikle en personlig identitet, spiller disse overpersonlige fellesskapsformene en avgjørende rolle. Kulturelle og religiøse tradisjoner forsyner oss med bestemte forståelsesformer, rollemønstre og verdi-forankringer som gjør det mulig å skape meningsfulle sammenhenger i våre erfaringer. Vi mottar normerende bilder av hva et godt menneskeliv er, hva det er verdt å strekke seg etter, hva som er ødeleggende og ondt etc.. Slik sosialiseres vi inn i de "ideologisk-kulturelle livsmønster" som preger vår tid.

Det sier seg selv at denne sosialisering legger sterke føringer på de prosesser der individet utvikler et eget selvbilde og en personlig identitet. Ideologisk forankrede livstydninger, sosiale rolleforventninger og de verdi-oppfatninger som dominerer kulturen, formidler både de muligheter og de grenser som individets liv utfolder seg innenfor.

Når dette tolknings-perskpektiv anvendes på homofili-problematikken, legger man avgjørende vekt på at den seksuelle adferd er sosialt betinget og varierer med rådende verdimønstre i den kulturelle kontekst. Dette synspunktet har selvsagt en begrenset rekkevidde. Det kan verken løsrives fra det biologiske eller det relasjonelle, ei heller fra det eksistensielle. Det er nok av vitnesbyrd om at fenomenet homofili forekommer til tross for et ideologisk-kulturelt livsmønster som er sterkt undertrykkende ovenfor homofili. Likevel er det ikke urimelig f.eks. å se det økende omfang av homoseksuell adferd og den sterkt økende oppmerksomhet omkring dette forhold, som uttrykk for dyptgående sosio-historiske endringsprosesser i den vestlige kulturens verdigrunnlag og menneskebilde.

"Det eksistensielle livsmønster"
Selv om en rekke biologiske, sisiale og kulturelle faktorer har avgjørende betydning for vår utvikling, opphever ikke dette vår frihet og vår forpliktelse til å velge.

Vi må ta stilling til våre omgivelser. Vi må ta stilling til de livsbetingelser som arv og miljø har gitt oss. Vi må vurdere og gjøre valg. Slik framstår individets ansvarlighet og valgets nødvendighet som et grunntrekk ved menneskets menneskelighet. Det er dette som her kalles "det eksistensielle livsmønster".

At dette perspektivet er grunnleggende viktig med tanke på den identitetsdannende prosess, sier seg selv. Jeg er selv ansvarlig aktør i den prosess der min egenart og selvforståelse dannes. I kraft av min ansvarlighet og mine livsvalg gir jeg avgjørende bidrag til utformingen av min egen identitet.

Dette innebærer en sterk vektlegging av den betydning som individets egne livsvalg har. Når det gjelder homofile, tenker man seg selvsagt ikke at det er mulig så og si på fritt grunnlag å velge retning for sin egen seksualitet, men man framhever betydningen av at man på ett eller annet tidspunkt positivt slipper inn på seg det faktum at en er homofil. Denne bevisste erkjennelse vil man så legge til grunn for sin selvforståelse og samhandling med andre."

Konklusjon
Biskopene fortsetter så i pkt 3a5 med å understreke av "den seksuelle identiteten dannes gjennom en kompleks prosess over tid der en rekke ulike faktorer interagerer med hverandre". Siden vi lever i et samfunn med dyptgående endringer og uklare kjønnsroller, "vil antakelig utviklingen av en trygg seksuell identitet oppleves som vanskelig for et økende antall individer". Derfor er det viktig for kirken å ta sitt ansvar innen for de to midterste av disse livsmønstrene: Kirken må bidra til å utvikle gode fellesskapsformer "hvor den enkelte uten å frykte avvisning kan våge å utlevere seg selv og oppleve at andre viser fortrolighet tilbake". Kirken må også "kommunisere tydelig og troverdig med tanke på normative bilder av menneskelig seksualitet".

Hvis vi skal ta alt det som her sies på alvor, så kan vi ikke bare ta hensyn til de som idag er homofile, men også til at unge i framtiden skal kunne orientere seg mot en heterofil identitet uten at det blir unødig vanskelig for dem. Hensyn må tas i begge retninger: Homofile må inkluderes, samtidig som det normative bildet av hva som er Skaperens vilje med seksualiteten forblir tydelig og klart.

Den som er villig til å la alle sine reservasjoner mot homofilt samliv fare, vet at man viser nestekjærlighet mot mange av dem som er homofile idag. Men man påtar seg samtidig et ansvar overfor kommende gererasjoner: Idealene er blitt mer utydelige, det blir vanskeligere enn før for unge å orientere seg mot en heterofil identitet. Er det så sikkert at det i det lange løp er mest nestekjærlig mot kommende generasjoner? Kan det hende at vi står overfor en grense i forhold til seksualitet som vi bør respektere på en helt annen måte? De bibelordene som omtaler homofili tyder på at vi står overfor en slik grense, se siden om "Homofili og Bibelen".