Hovedtrekk i Jakob 1-2 | Jesus - kontrastenes mann | Aktuell bakgrunn: Homofilidebatten | Kan vi tro at den ene Gud er tre? | Bergprekenen

Jak 2,14-26: Andre argumentasjonsdal: Tro og gjerninger hører sammen.

Hovedsak: 14Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?
Eksempel fra dagliglivet: 15Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, 16og en av dere sier til dem: "Farvel, hold dere varme og spis dere mette" - hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger?
Konklusjon: 17Slik er det også med troen: Har den ikke gjerninger, er den rett og slett død.
Hovedsak: 18Noen kan si: "Den ene har tro, den andre har gjerninger". Vis meg da din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger. 19Du tror at Gud er én? Det gjør du rett i. Også de onde ånder tror det - og skjelver! 20Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerningene?

Ja, dette vet vi vel godt vi som sitter her i kveld. Vi er vel ikke uforstandige mennesker? Vi vet at en tro som ikke viser seg i gjerninger, den er død, den er til ingen nytte, den kan ikke frelse oss i Guds dom. Det er den falske tro vi skal passe oss for. Den har to særtrekk:
Den er bare en munnens bekjennelse. Dermed er den ikke mer verd enn de onde ånders tro, for de vet også at Gud er.
Det er en tro som mangler handlinger, den får ingen konsekvenser for livet.
Hvorfor er gjerningene så viktige? De er viktige fordi de viser hva som bor inne i et menneske. De viser hvem vi er og hva vi står for. Det viktige med gjerningene er at de synliggjør det indre livet vi har. Gode gjerninger synliggjør at vi har et godt fundament inni oss. Det er her poenget ligger: Gjerningene synliggjør troen!
Altså er troen viktigst. Den er fundamentet også for Jakob. Guds gave kommer først. Vår tro knytter seg til den og tar imot.
Se på formuleringene i v17: Det er troen som er hovedordet: Slik er det også med troen. Gjerningene viser om den troen er død eller levende.
Se også i v18: Vi kan ikke splitte tro og gjerninger fra hverandre, slik at en kan nøye seg med tro, en annen med gjerninger. Nei, de hører sammen, slik det står i siste leddet: Jeg vil vise deg min tro av mine gjerninger.
Troen er viktigst. Det er den Jakob vil vise fram. Men en sann tro kan bare bli synlig gjennom gjerningene. Det er gjerningene som viser om vi lever i den gode eller den onde livssammenheng. Derfor er det gjerningene som røper om troen bare er en talemåte hos oss, eller en levende tro, et levende forhold til Jesus.

Eksempler fra Skriften: 21Var det ikke på grunn av gjerninger at vår far Abraham ble erklært rettferdig? Han brakte jo sønnen Isak som offer på alteret. 22Der ser du: Troen virket sammen med hans gjerninger, og gjennom gjerningene ble troen fullendt. 23Dermed ble dette skriftordet oppfylt: Abraham trodde Gud, og derfor regnet Gud ham som rettferdig, og han ble kalt "Guds venn". 24Dere ser altså at mennesket blir erklært rettferdig ved gjerninger og ikke bare ved tro. 25Var det ikke slik med skjøgen Rahab også? Hun ble erklært rettferdig på grunn av gjerninger, fordi hun tok imot utsendingene og slapp dem ut av byen en annen vei.
Konklusjon: 26For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger.

Det var i disse versene det gikk i stå for Luther. Her kom han ikke til rette med Jakob. Først og fremst var det bruken av Abraham som gav anstøt: I 1 Mos 15,6 var det jo Abrahams tro på løftet som gjorde ham rettferdig, det var ikke kommet noen gjerning enda. Troen på løftet var alene, og da ble han erklært rettferdig. Hvorfor roter Jakob dette til? Konklusjonen i v24 blir helt gal: Den skulle ha vært som hos Paulus i Rom 3,28: Et menneske blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger.
Problemet løser seg når vi oppdager hvilken type gjerninger Jakob tar for seg her (dessuten bruker han ordet rettferdighet på en annen måte enn Paulus):
Jakob henviser ikke til lovgjerninger som omskjærelse, og det å holde alle slags renhetsbud i loven. Han tar for seg noe helt annet enn Paulus.
Jakob tar heller ikke for seg kjærlighetsgjerninger lenger. Det gjorde han i versene ovenfor, da var det gjerninger som å kle opp forfrosne og gi mat til sultne. Nå er det ikke det.
Nå tar Jakob for seg gjerninger som viser en handlende bekjennelse, som viser tillit i prøvelser. Abraham trodde Gud da han hørte løftet, det er greitt. Det er utgangspunktet, der begynte det. Men livet gikk videre. Abraham møtte prøvelser. Hva skjedde da? Trodde han fortsatt? Den siste store prøvelsen var ofringen av Isak. Det var helt meningsløst at han skulle ofre løftesønnen. Likevel: Abraham trodde Guds ord også nå. Han hadde tillit til at Guds vilje var den beste. Abrahams gjerning var å ha tillit til Gud midt i det meningløse.
Slik også med Rahab: Hun trodde på jødenes Gud, det står det mye om i Josva 2. Utgangspunktet var hennes tro. Og så, i en ekstrem og farlig situasjon, tok hun konsekven-sen av det. Hun gjemte unna speiderne og hjalp dem til å komme seg ut av byen, med fare for sitt eget liv.
Ingen av oss trenger være i tvil om at dette er gjerninger som viser tro! Verken Abraham eller Rahab ville gjort det de gjorde om det ikke var troen på Gud som drev dem. Dermed har vi ikke noen motsetning til Paulus. De snakker om helt ulike ting, og bruker tilfeldigvis nokså like ord om det.

Det slutter med en liten lignelse:
Kroppen er død uten åndedrettet. Kroppen er helheten, den er det viktige. For at den skal leve, må åndedrettet fungere.
Slik også med et kristent liv. Troen er helheten, den er det viktige. Men for at den skal leve, må gjerningene vise seg. En tro uten konsekvenser er død.
Hvilken type gjerninger?
Først og fremst kjærlighetsgjerningene, omsorgen for fattige og nødlidende. Det fikk vi to eksempler på i starten av kap 2.
Men det kan i ekstreme situasjoner også bli nødvendig med modige bekjennelser og med tillit i prøvelser. Det kan bli tøft å vise hvem vi tror på. Det kan koste mye. Det er som under motstandskampen under krigen: Den måten folk forholdt seg på da, viste hvem som hadde en sterk fedrelandskjærlighet og hvem som ikke hadde det.
Et løfte til slutt: Den som har en levende tro vil som Abraham i v23 kalles Guds venn. Du og jeg vil lukkes inn i et fortrolig forhold der vi får ta imot alle gode gaver fra Gud selv, gaver som han gir oss. De vil kunne gi oss kraft til å vise vår takknemlighet tilbake i den hverdagen vi lever: Vi vil nemlig sette alt inn på å gjøre det ordet sier, ikke bare høre det. Vi vil ønske for alltid å høre til i denne gode livssammenhengen, og ikke la oss fange inn i den onde.