SIGNES DÅP

Av Kjell Arne Morland, kapellan i Melhus

I To biler kjører opp på parkeringsplassen ved kirken. De parkerer ved siden av hverandre, dørene går opp, og seks voksne skutter seg mot vinden og regnet mens de går ut av bilene. Det er lett å se at de er et dåpsfølge, for bunadskjolene lar seg ikke skjule bak kåper og paraplyer. Det er enda lettere å se hvem som er foreldrene, for de ser så stolte og glade ut mens de løfter bagen med dåpsbarnet ut av baksetet på den ene bilen. Dette er en stor dag for alle i familien. Fødselen gikk fint, barnet var velskapt, hun utvikler seg som hun skal, ja, hun har til og med begynt å sove natta over. Det er virkelig grunn til å feire at familien på to er blitt en familie på tre. Besteforeldre, familie og venner gleder seg sammen med dem. Det skal feires med et stort selskap i dag.

Men først er det dåp i kirken. Det virker så naturlig å starte dagen her. For på sykehuset følte både far og mor at de kom så nær et Guds under som det er mulig å komme. Det var far som fikk se at den vesle jenta kom ut med hodet først. Det var mor som fikk legge henne nyfødt til brystet. De har begge gledet seg over å kjæle med de små føttene og hendene hennes, og kjenne hvor fint et nyfødt liv er. Det må vel stå en Gud bak et slikt under? De valgte å gi henne navnet Signe, for de opplever henne som en velsignelse, gitt fra Gud til dem. Nå kommer de til kirken for å overgi henne til Ham som de fikk henne fra.

Det tar et par minutter å gå til kirken. Vinden står imot, de bøyer seg mot regnet, men så kan de åpne kirkedøren og komme seg inn i ly. Etter at de har slått sammen paraplyene, åpnet opp frakker og kåper og ristet av seg noe av vannet, er de klar for å gå inn den neste døren. Nå slår varmen og lyset mot dem for fullt. Nå kan de puste ut og roe seg ned, for de er kommet i god tid. De er kommet inn i kirkens hovedrom, inn i det som kalles ”skipet”. På en måte har de allerede nå foregrepet det som dåpen om litt skal gjøre med vesle Signe.

Det er ikke tilfeldig at hovedrommet i en kirke kalles for et ”skip”. Det fortelles nemlig at Gud frelste både mennesker og dyr ved hjelp av et skip i riktig gamle dager. Det var etter at de første mennesker hadde ødelagt harmonien i Edens hage, og latt seg friste til å være ulydige mot Gud. Det som Gud hadde skapt så utrolig godt, det ble ødelagt ved at synden og opprøret fikk slippe til, og dermed kom også strevet, slitet og døden inn i verden. Det gikk ikke lang tid før ondskapen var så stor på jorden, at Gud ikke så annen råd enn å gripe inn med sin dom. Det var da Noah fikk beskjed om å bygge det store skipet sitt, Noahs ark. Det var inn i den han fikk beskjed om å ta med familie og alle slags dyr. Det var bare de som var i det skipet som overlevde storflommen.

I dag står det kirkeskip rundt om i nesten alle bygder og byer. De står der fordi det fortsatt er mye synd på jorden. Fortsatt kjemper Gud for å berge jorden og oss mennesker ut av denne ondskapen. Han ønsker å befri skaperverket ut av djevelens makt! Da Signe ble født, ble hun født inn i et liv der hun vil oppleve mange gleder og mange sorger. Hun vil kunne gjøre mye godt, men hun kan ikke annet enn å bli et menneske som også vil gjøre mye vondt. Det er hennes skjebne å bli et menneske som aldri på egen hånd vil kunne klare å bli tvers gjennom god. Den første fødselen gav henne et liv som preges like mye av synd og ondskap som av glede og godhet.

Gud hadde tenkt alt så mye bedre! Derfor står kirkeskipet høyreist og synlig for alle i bygda. Hit kan vi komme for å berges inn i et liv som er så mye bedre. Når vi går inn i kirken, så går vi inn i den med ansiktet mot øst, mot soloppgangen og håpet. Vi går så og si mot soloppgangen, og blir på den måten minnet om den store ”soloppgangen” da Gud skal avslutte verdens historie, komme igjen til dom, og opprette det evig gode riket sitt. Da skal seieren over ondskapen fullføres. Da skal alt bli omsluttet av fulltonende kjærlighet. Og hver den som hører til i kirkens skip, skal loses gjennom alle livets stormer, og komme helt fram til denne siste og trygge havnen. Når Signe nå skal døpes, skal hun få en trygg plass i dette kirkeskipet, slik at hun blir plassert på Guds side i kampen om å befri skaperverket.

Klokken er blitt elleve. Signe er pyntet ferdig, far bærer henne og har mor ved sin side. Klokkene slutter å ringe. Orgelet stemmer i. Prosesjonen med dåpsbarna går sakte opp kirkegolvet mens skipet fylles av musikk. Slik er det å døpe et barn. Å bære henne inn dit hvor hun kan finne frelse fra livets ondskap, inn i et skip som kan føre henne like til det evige liv!

II Dåpen har begynt. Den første familien står framme ved døpefonten. Siden Signe skal døpes som nummer fire, har far god tid til å se og tenke. Tre hellige handlinger ser han: Korstegnet over barnet, tre håndfuller vann over hodet, og en velsignelse til slutt der prestehånda hviler trygt mot det vesle barnehodet. Det er stillfarent. Det er vakkert. Det er høytidelig. Men han vet med seg selv at egentlig burde det vært utført på en mye mer dramatisk måte.

Det er ikke mange hundreår siden døpefontene i kirkene våre var mye større enn nå. Da var det plass til så mye vann i dem, at barna kunne dukkes helt under. Den gang var det lettere å forstå hvor dramatisk en dåp virkelig er. Far forsøker å forestille seg hvordan det ville ta seg ut nå. Den andre familien kommer fram til døpefonten. Etter korstegnet, blir dåpskjolen løsnet på en enkel måte, og barnet er nakent i bleia. Så tar presten barnet i hendene sine. ”Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling døper jeg deg”, sier han, og dukker barnet helt under vann, og løfter det straks opp igjen mens vannet renner og barnet skriker opp. Tre ganger gjentar han dette ”til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn”. Mens barnet så bæres ut i dåpsrommet for å tørkes, trøstes og pyntes, så døpes de andre på samme vis. Og så, når alle kommer inn igjen ferdig pyntet i dåpskjolene, kan hver av dem bli velsignet.

Så dramatisk kunne det vært. Da ville det vært lettere å se at å døpes, det er å drukne og å få livet tilbake. Å døpes er å dø og stå opp til nytt liv. Det var enda mer dramatisk da Jesus gikk den veien første gang. Fra altertavla bak dåpsfølget lyser malerier som viser det. Nederst er det malt hvordan Jesus hang på et kors under solsteiken i Palestina, han hang der i pine i timesvis før han døde. Over det er det malt hvordan han tre dager etterpå stod opp igjen fra graven. Det var slik Jesus vant den store seieren over Djevelen, synden og døden. Først ble han et offer, fordi han gav livet for alle oss andre. Så ble han en seierherre, fordi han vant over døden.

Nå er det Signes tur. Nå skal hun lukkes inn i denne døden og denne oppstandelsen. Far bærer henne opp trappene til døpefonten, et lite menneske som er så uforståelig dobbelt. Hun har i seg både gode og onde krefter. Men når han bærer henne ned igjen, har det skjedd noe med Signe. I dåpen døde hun bort fra all ondskap og synd, og hun ble reist opp til et liv i gudsfrykt og kjærlighet. Nå er Signe ren, helt ren. Hun er et dobbelt Guds under: Hun er ikke bare en fantastisk skapning. Hun er i tillegg helt ren for Gud! Et ekte Guds barn!

Far vet at denne renheten ikke vil vare lenge. Signe er fortsatt et menneske, synden i henne vil leve videre. Men det er kommet nye gudskrefter til! Egentlig har dåpen spent en bue om livet hennes helt fram til den dagen hun dør. For det er først når hun dør, at det som skjedde med henne i dåpen kan bli full virkelighet. Da skal hun igjen dø og stå opp. Da skal hun dø bort fra ondskapen i verden for siste gang. Når hun så står opp til det evige liv, så skal hun oppleve bare glede og kjærlighet på alle kanter, i en dybde og fylde som hun ikke kan forestille seg på forhånd. Livet hennes har startet på en måte som gir henne et løfte om hvordan Gud ønsker at det skal ende!

III Utenfor kirken blåser det fortsatt, og det er yr i luften. Men nå har de vinden i ryggen, og far tar en tur innom gravstedet til sin far som døde i så altfor tidlig alder. Signe har bare tre besteforeldre her på jorden, for den ene er gått i forveien til himmelen. Far bøyer seg ned ved graven, og renser bort noe løv og ugress. Det slår ham at dåpens liv har tre stadier som alle er samlet på et sted nå, for det er han som bærer bagen med Signe i.

Signe er nettopp blitt døpt. Hun er så ren som hun kan få blitt her på jorden, nettopp død fra all synd og ondskap, og nettopp reist opp til et nytt liv i gudsfrykt og kjærlighet. Hennes farfar har nådd dåpens mål. Hans død har befridd ham fra ondskapen for siste gang, og han har fått stå opp til det evig gode livet.

Midt mellom disse to ytterpunktene lever far sitt liv. Han er også døpt, men det er mange år siden. Den renheten han en gang fikk, den er for lengst blandet opp med ny synd og fall for nye fristelser. Han har merket det på kroppen at det har kostet å bekjenne seg som en kristen. Det har mange ganger vært lettest å tie stille om det. Det har mange ganger vært altfor forlokkende å gjøre det som han innerst inne visste var galt. Det er ikke lett å leve som en helhjertet kristen i denne verden. Det koster mange ganger kamp!

Nå er det Signes tur til å kastes ut i dette. Det er ingen selvsagt sak at hun vil være en kristen. Det skjer med så altfor mange at de velger å leve uten å bry seg om Gud. Da hjelper dåpen dem ingen ting. Da lar man seg prege av de kreftene som dåpen lot dø. Da får det nye livet man fikk i dåpen, ikke anledning til å vokse. Det er som om man velger å gå i land fra kirkeskipet, og ikke ville være med i Guds redningsaksjon for verden. Den som velger bort dåpens gave på denne måten, vil måtte oppleve Guds domsdag som en vond dag, for da vil man ikke få del i den siste og store oppstandelsen til det virkelig gode livet.

Far har erfart noe som også Signe skal få høre om etter hvert som hun vokser til: Dåpen er en begynnelse, en begynnelse på et liv som Guds barn. Det korset som ble tegnet over henne av presten i dåpen, skal for all framtid være en trygghet for henne: Jesus vil alltid bry seg om henne. Til ham kan hun komme med alle sine nederlag og all sin svikt. Fra ham vil hun få all den tilgivelsen og hjelpen hun trenger. Men korset peker også mot at hun skal kjempe på Guds side i kampen mot ondskapen i verden. Egentlig gir dåpen et program for det å leve. Hver eneste dag møter vi fristelser som vi må si nei til. Hver eneste dag dras vi mot handlinger som vi må forsake, fordi det er synd mot Gud og dem vi har rundt oss. Hver eneste dag er det også viktig å bruke noe tid til å bli minnet om den Gud vi tror på, slik at vi kan be til Ham om den styrken vi trenger. Å leve i dåpen, det er hver eneste dag å dø bort fra det som er galt, og heller gi liv til det som er rett og godt. Dette skal Signe få høre. For begge ektefellene ønsker at hun som kom til dem som en Guds velsignelse, skal leve på en slik måte at hun blir til stor velsignelse for både mennesker og Gud.

Far går videre bort fra graven. De andre står allerede ved bilen og venter. Da ser han at solen bryter gjennom mellom to skyer. Og utrolig nok: Akkurat fra det boligstrøket i åssiden der de nå skal dra for å feire selskap, akkurat derfra strekker regnbuen seg mot himmelen.