VERDIER VED ET ÅRTUSENSKIFTE

Et årtusenskifte gir tid til ettertanke. Mange fine tradisjoner har preget det årtusen vi har avsluttet. Hvilke av dem skal vi ta med oss videre inn i det nye? Ved en barnedåp lover foreldre og faddere å gi barna en kristen oppdragelse. Det har generasjoner før oss gjort, og det har preget det årtusen som tok slutt. Hvordan vil vi prege det nye gjennom de vi gir våre barn? De følgende små avsnitt skal peke på kristne verdier som det er vel verdt å ta med videre. Det gjelder

Bud og bibelfortellinger,
Bønn og sanger, og
Helg og høytid..

Bud og bibelfortellinger. Alle foreldre ønsker å oppdra barna sine til god moral. Det er en slitsom utfordring å sette grenser. Det tar tid å lære barn å ta hensyn til hverandre. Bibelen gir en god pedagogisk hjelp i og med at vi der finner bud som er så enkle at alle kan lære dem utenat: Ti bud som markerer grensene som vi må holde oss innenfor, og et dobbelt kjærlighetsbud som peker på det aller viktigste i livet: Å elske Gud og vår neste. Jeg er overbevist om at dersom vi klarer å overføre disse verdiene til generasjonene etter oss, så vil de skape et samfunn som det fortsatt vil være godt å leve i!

Men har vi forstått at bibelfortellingene er like viktige å gi videre? Mange foreldre føler på at de ikke er kristne nok til å kunne gi en kristen oppdragelse. Dersom man er usikker på sin egen tro, kan man da gi den videre? Ja - alle kan fortelle bibelhistoriene! Alle kan skaffe i hus enkle billedbøker når ungene er små, ofte med en fortelling i hver bok med store bilder til. Lese dem om og om igjen slik at barna kan dem skikkelig. Alle kan skaffe seg en barnebibel når barna blir 5-6 år, og lese hele den store fortellingen i sin sammenheng, fra skapelsen til Abraham, til David, til Jesus og helt fram til synet av den nye jord! Alle kan vi fortelle barna våre. Vi trenger ikke forklare. Barn elsker fortellinger! Det er så mye spennende å leve seg inn i! Forskere har til og med sagt: Det er bibelfortellingene som gir forutsetningen for all annen kristen forståelse!

Forfatteren Jens Bjørneboe, som var kritisk til kirken, har skrevet: Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, tar man halve hans barndom fra ham». Ingen ønsker å ta halve barndommen fra barna sine. La oss fortelle dem bibelfortellingene, både fordi de elsker det, og fordi fortellingene i seg selv gir dem en kristen plattform å stå på i det voksne livet!

Bønn og sanger. Jeg glemmer ikke bekymringen hos biskop Finn Wagle da han var hos oss i Melhus på visitas for 4 år siden: Det er så få unger i barnehagene nå som sier at de ber aftenbønn hjemme! Kan det være sant? Holder denne fine skikken på å dø ut i mange familier? Dere må gjøre hva dere kan for å få dåpsforeldre til å fortsette med å be aftenbønn med ungene sine!

Selv den som er usikker på styrken i egen tro kan nemlig på en enkel måte be for barna sine og lære dem selv å be! Det tar et halvt minutt hver dag, og kan innpasses naturlig i kveldsritualet. Enten man synger eller ikke - en fast bønn ved sengekanten gir trygghet til både foreldre og barn. Det minner om at det finnes en Gud som vil passe på oss. Barna lærer at de har Jesus som bestevenn som gjerne vil gjøre dem trygge. Det er ikke lett å forklare barn hva bønn er. Det er lettere å folde hendene sammen med dem, si at nå snakker vi med Gud, og be sammen med dem. Det gir jevnlige opplevelser som setter spor for resten av livet. Unger blir tryggere av å lære å be til Gud!

Hva så med de kristne sangene? Skolen er ikke medspiller på samme måte som før, siden ungene ikke lærer så mange salmevers utenat lenger. Men vi har fått andre muligheter som er flotte. En av dem er at det de siste tiårene er skrevet så mange fine kristne sanger som passer for barn. Ikke bare moralistiske sanger, men glade sanger, og sanger som formidler trygghet. De finnes i egne barnesangbøker. De er også gitt ut på kassetter og CD´er. Alle barnefamilier har utstyr til å spille dem. Idag kan barn drive dåpsopplæring på seg selv: De kan sette på kassettspilleren, høre sanger de liker om og om igjen - til de lærer dem utenat og synger i bilen eller på tur. Dette koser de seg med fra de er 3 år gamle. Nye tider åpner for nye muligheter. Sanger som læres utenat, griper dypere ned i oss mennesker, og preger oss mer enn det vi bare hører. Derfor er det fint om vi kan synge sammen med barna. Men sang kan det uansett bli, så sant vi legger til rette for det. Det gjelder om å få kassettene i hus, enten fra Nomi bok og papir i byen, eller via Tripp-trapp abonnenement fra IKO i Oslo. Deretter gjør mye seg selv - og kristenarven gis videre til nye slekter!

Helg og høytid. En sann kristendom skal leves ut i hverdagen. Samtidig kan den ikke klare seg over lengre tid uten helg og høytid! Jeg tror at jeg her rører ved noe som skal vise seg å bli avgjørende for folkekirkens framtid i Norge.

Da kristendommen ble innført i Norge for 1000 år siden, opplevde nok folk flest de største forandringene med hensyn til helligdagene. Det ble en helt ny rytme på livet, nye dager å helligholde, nye skikker å etterleve! I tusen år har det vært slik i dette landet at uken har hatt sin faste rytme fram mot søndagen som var annerledes. Året har også hatt sin rytme fram mot store høytider som jul, påske og pinse.

Kanskje er det på dette feltet vi kommer til å merke størst forskjell om kristendommen taper fotfeste hos oss? Jeg synes jeg merker det allerede: Søndagen mister sitt preg av å være en dag viet til Gud, og den blir en vanlig fridag, der til og med butikker skal være åpne. Påskeferie blir for mange bare skiturer, og julefeiring blir pengefest og gavedryss. Om det fortsetter slik, har vi tapt svært mye. Vi trenger dager med tid til å møte Gud, ellers vil han forsvinne for oss i alt maset!

Dersom vi ønsker å føre kristenarven videre til barna våre, så har vi en viktig oppgave her. Vi skal ikke føre videre den tvang og ufrihet som ofte var knyttet til helgefeiringen før. Men vi skal føre videre en positiv holdning: Søndagen er en gave til oss fra Gud. Vi har tid til hverandre på en annen måte enn de andre dagene. Det skal være godt å være menneske på den dagen! Vi har tid til å møte Gud på en annen måte. Det finnes mange muligheter: Vi kan tenne to lys på frokostbordet - ett for Gud som sa: Det bli lys, og ett for Jesus som sa: Jeg er verdens lys. Vi kan lese søndagens tekst, synge en sang og be en bønn. Barna kan bringes til søndagsskole. Vi kan gå til kirke eller bedehus sammen. Dersom barna våre skal trives i kirken når de blir voksne, må de bli kjent med ritualer og hellige handlinger fra de er små. Oppgaven er å formidle at søndagen er annerledes, at den er en fin gave fra Gud, at det er Helg i bygda.

Da Gud skapte verden, skapte han mennesket nestsist, fordi vi mennesker fikk den store oppgaven å representere Gud i verden, ved å ta vare på alt og alle Han har skapt. Men det siste Gud skapte, det var hviledagen. Gud satte av en dag i uka som var viet Ham selv. Det var for å minne oss mennesker på at det finnes en Gud som er større enn oss. Når vi i en jevn rytme tar oss tid til å takke Ham og til å høre hva Han vil oss, så kan vi finne vår plass som kristne i verden. Men glemmer vi Ham når det er helg og høytid, hvordan kan det få andre konsekvenser enn at vi kommer til å glemme Ham også i hverdagene?